Debatten om 17. mai-komiteens sammensetning dukker opp ved de første solrike vårdagene i Oslo.
I fjor gjaldt det taleren Danby Choi. I år er det komitélederen, Siavash Mobasheri fra Rødt, som skaper reaksjoner.
Mange peker på at begge har rettmessig plass gjennom demokratiske rutiner og partirepresentasjon – men det trengs å utfordre den tilsynelatende nøytraliteten i dette resonnementet.
For det er forskjell på representasjon og verdiforvaltning.
Grunnlovsdagen handler ikke bare om prosedyrer, men om hva – og hvem – vi symbolsk gir autoritet til på nasjonens viktigste dag, som setter den samfunnsrettede tonen vår fram til neste 17. mai.
Det betyr noe hvem som leder og hvem som taler – ikke som individer, men som bærere av verdier.
Det skapte sterke reaksjoner i fjor da Danby Choi ble utnevnt som taler.
Chois redaksjon er ofte unyansert kritisk til velferdsstatens ordninger, og forsøker i økende grad å kansellere sunn fornuft – så mye at det har inspirert lederen selv til å skrive en propagandabok mot all «våken» politikk.
Gjennom plattformer hvor ytre høyres narrativer og figurer som Donald Trump får ukritisk rom, har han aktivt arbeidet for å flytte den politiske normalen.
Det står ham fritt – men det er ikke uproblematisk at en slik stemme fikk det fremste ordet på dagen som feirer solidaritet, offentlig ansvar og folkestyre.
Det er forskjell på representasjon og verdiforvaltning.
Årets leder av komiteen i år, Siavash Mobasheri fra Rødt, har vært en tydelig kritiker av Norges støtte til Ukraina.
Det er ikke «en mening blant flere». Det er et brudd med de verdiene Norge bygger sin internasjonale politikk på – folkerett, frihet, nasjonal suverenitet og internasjonal solidaritet i motstand mot imperialisme.
Når en slik stemme får lede programmet for vår viktigste verdifeiring, sender vi et signal – om vi vil det eller ikke – om hva vi faktisk står for.
Den norske staten har bygget mange av verdiene vi forbinder med 17. mai: fellesskap, trygghet, frihet under ansvar.
I dag må vi våge å forsvare dem aktivt – ikke bare mot ytre trusler, men mot en likegyldighet som kler seg i toleransens drakt.
Inkludering betyr ikke at vi skal late som det ikke finnes grenser. Det gjør det. Og de går der verdiene våre er under angrep.
Grunnlovsdagen skal være for alle – men den skal ikke være verdinøytral.
