Vi lever i en turbulent verden. Kriger raser i Europa, Midtøsten og Afrika. Folkeretten utfordres. FN-systemet er under press. USA under Trump er uten særlig vilje til å innordne seg internasjonale institusjoner og regler.
Hva skal Norge gjøre i møte med disse negative trendene?
Vi må ta utgangspunkt i Norges tradisjonelle sikkerhetspolitikk. Denne har vært basert på fire pilarer.
For det første et sterkt forsvar og en kraftfull euro-atlantisk sikkerhetsallianse gjennom Nato.
For det andre et systematisk arbeid for å sikre respekt for folkeretten.
For det tredje vektlegging av forpliktende internasjonalt samarbeid for å løse globale utfordringer.
For det fjerde en vilje til å snakke med (nesten) alle for å bidra til fred og konfliktreduksjon.
I et essay i European Council on Foreign Relations argumenterte jeg nylig for at summen av disse fire pilarene bør forstås som «den norske modellen» innen internasjonalt diplomati.
Må vi nå gjøre om på denne modellen?
En ustabil verdenssituasjon og særlig Russlands folkerettsstridige krig mot Ukraina gjør at europeiske land må ta større ansvar for egen sikkerhet. Det inkluderer også Norge.
Regjeringen har, med støtte fra alle partier på Stortinget, derfor bevilget en historisk satsing på Forsvaret. Nansen-programmet til Ukraina er utvidet kraftig. Vi deltar aktivt i den europeiske kraftsamlingen rundt forsvars- og sikkerhetspolitikken. Det er en styrke at dette er en politikk det er enighet om i Norge.
Vi må våge å ta opp folkerettsbrudd også der det er fristende å tie som følge av politisk press eller kortsiktige prioriteringer.
For regjeringen har det imidlertid vært avgjørende at de øvrige elementene i den norske modellen også styrkes. Norsk sikkerhet og velstand beror på mer enn militære allianser og forsvarspolitikk.
Hva innebærer dette i praksis?
Det betyr at vi må intensivere vårt arbeid for global respekt for folkeretten. Folkeretten er avgjørende for internasjonal fred og sikkerhet, inkludert beskyttelse av norsk suverenitet og norske ressurser. Et virkningsfullt forsvar av folkeretten krever at vi er konsekvente, at vi unngår såkalte dobbeltstandarder.
Vi må våge å ta opp folkerettsbrudd også der det er fristende å tie som følge av politisk press eller kortsiktige prioriteringer. På dette området har regjeringen vært klar; vi har stått opp for folkeretten, uansett av hvem og hvor den krenkes.
Vi må styrke vår støtte til FN og øvrige internasjonale organisasjoner. Globale utfordringer som klimakrise, kunstig intelligens, spredning av atomvåpen og biologiske våpen, nye pandemier og våpenkappløp i verdensrommet kan bare løses gjennom samarbeid på tvers av landegrenser og regioner, med bakgrunn i felles regelverk.
Vi har aktivt støttet at sammensetningen av FNs sikkerhetsråd speiler dagens politiske realiteter og ikke bare verden slik den så ut i 1945.
FN og det multilaterale systemet er imidlertid i krise. Dels skyldes det tillitskrise mellom medlemslandene, dels skyldes det omfattende finansieringskutt – blant annet fra USA. FN kan bli nødt til å kutte mellom 30 og 50 prosent av sine aktiviteter innen 2026. Det vil ramme de aller svakeste og forårsake internasjonal ustabilitet.
Norge har møtt denne utfordringen ved å opprettholde vår støtte til det multilaterale systemet. Vi kutter ikke i bistanden, men opprettholder den på én prosent av BNP. Vi styrker vårt arbeid for et effektivt FN. Det innebærer å stille krav om effektivisering og innsparinger, men også at land fra det globale sør blir bedre representert.
Regjeringen har vektlagt Norges rolle som brobygger. Vi har vært åpne for at FN kan ta et større eierskap til finansielle spørsmål som skattereform og gjeldsslette, noe utviklingslandene er opptatt av i FN. Og vi har aktivt støttet at sammensetningen av FNs sikkerhetsråd speiler dagens politiske realiteter og ikke bare verden slik den så ut i 1945.
Vi skal ikke gi opp USA. Ingen land har større tradisjon for selvkorreksjon og debatt enn nettopp USA.
Regjeringen har også intensivert arbeidet med fred og konfliktløsning. Vi opprettholder kontakt med (nesten) alle slags stater og væpnede grupper. Slik har vi løst og dempet konflikter.
Like viktig er det at Norge har bidratt til å avklare tenkning og prioriteringer hos sentrale aktører som få andre snakker med. Det kan berede grunnen for diplomatiske løsninger. Det bidrar også til et mer samarbeidende globalt samfunn.
Verden er for farlig til at vi kan forholde oss bare til stater og aktører vi stort sett er enige med.
USA har nå et uklart forhold til FN og folkeretten. En rød tråd i Trumps verdenssyn er at USA er blitt utnyttet i nettverket av internasjonale regler og institusjoner. USA har derfor gått fra å være arkitekten bak systemet til i visse tilfeller aktivt å underminere det.
Ingen tjener mer på denne utviklingen enn Russland og Kina, som vil styrke seg i det globale sør. Det har vi en egeninteresse i å motvirke.
Enkelte tror vi er på vei tilbake til jungelens lov og den sterkestes rett. Jeg tror ikke det.
Vi skal naturligvis fortsette samarbeidet med USA der vi kan. USA er vår viktigste sikkerhetsalliert. Og vi skal ikke gi opp USA. Ingen land har større tradisjon for selvkorreksjon og debatt enn nettopp USA.
Min spådom er at USA om litt vender tilbake til sin internasjonale lederrolle. Det skal vi arbeide for, samtidig som vi naturligvis må utforme vår politikk basert på USAs nåværende linje.
Enkelte tror vi er på vei tilbake til den anarkiske tilstanden som har vært dominerende i menneskehetens historie: Jungelens lov og den sterkestes rett.
Jeg tror ikke det. I alle tilfeller vet jeg at vi må gjøre alt som står i vår makt for å unngå det. Så for å vende tilbake til spørsmålet: Hva skal Norge gjøre?
Utenrikspolitikken vår skal fortsatt være prinsipiell og utadrettet.
Her er det uenighet i norsk politikk. Partilederne Sylvi Listhaug (Frp) og Erna Solberg (H) argumenterer for å flytte utenrikspolitikken «hjem». De har kritisert regjeringen for å bruke for mye tid på Midtøsten, en region som angivelig ikke har «mye med Norge å gjøre», slik at «andre land kan bidra mer».
Det varsles også «kraftige kutt» i bistanden. Listhaug har også gjort det klart at hun vil bryte med regjeringens kontaktpolitikk der vi snakker med (nesten) alle.
Etter mitt skjønn er dette oppskriften på hva vi ikke bør gjøre. I stedet må vi styrke den norske modellen. Ja, vi skal forsterke Forsvaret og våre sikkerhetspolitiske allianser. Men vi skal også holde fast ved vårt konsekvente forsvar av folkeretten og vår støtte til FN.
Og i en tid der barrierer mellom land og regioner gjenoppstår, må vi fastholde vår kontaktpolitikk, der vi snakker med (nesten) alle og bidrar til internasjonal fred og forsoning. Utenrikspolitikken vår skal fortsatt være prinsipiell og utadrettet.
Ikke først og fremst av godhet, men fordi dette er avgjørende for internasjonal stabilitet og sikkerhet – også Norges egen.
Les også: – Trump gjør de villeste ting, med de dårligste argumenter
Les også kommentar: Støre har gjort opp renteregning uten vert (+)
Les også utenriks: «Kronprinsen» som kan erstatte Le Pen: – En svigermors drøm-profil (+)
Les også debatt: En EU-avstemning vil splitte Arbeiderpartiet
Les også kommentar: Nå blir Lise Klaveness realpolitiker (+)
