På kort tid er hverdagslivet i Norge blitt heldigitalisert. Listen over offentlige og kommersielle tjenester som har flyttet over på en nettside eller en applikasjon blir stadig lengre.
Det har gjort det nærmest umulig å leve selvstendige liv hvis man ikke kjenner til dem og klarer å bruke dem.
Staten har som mål at Norge skal bli verdens mest digitaliserte samfunn innen 2030. Økt bruk av teknologi skal løse fremtidens store samfunnsutfordringer og effektivisere og høyne kvaliteten på våre velferdstjenester.
Utviklingen går i en rasende fart, men ikke alle henger med. Rundt ti prosent av befolkningen står i fare for å falle utenfor samfunnet på grunn av manglende digital kompetanse.
Folk som står utenfor arbeidslivet, har høy alder eller lav inntekt er mest utsatt. I en rapport fra Statistisk Sentralbyrå blir lite integrerte innvandrere fremhevet som særlig sårbare.
Det er fryktelig vanskelig å leve i Norge uten å kunne delta i den digitale kommunikasjonen som er blitt helt selvsagt for de fleste andre.
Digitalt utenforskap er noe de frivillige ved veiledningstjenesten til Caritas Ressurssenter ser konsekvensene av hver eneste dag. Der jobber vi for at alle skal få informasjon og kunnskap om sine plikter og rettigheter.
Målgruppen er flyktninger og andre innvandrere i sårbare situasjoner. I fjor handlet 38 prosent av henvendelsene vi fikk om digitale utfordringer.
Det er fryktelig vanskelig å leve i Norge uten elektronisk ID og uten å kunne delta i den digitale kommunikasjonen som er blitt helt selvsagt for de fleste andre.
Her er noen eksempler på hvordan manglende digitale ferdigheter påvirker enkeltpersoner:
- Offentlige tjenester: Mange sliter med å logge inn på tjenester som Nav, Skatteetaten, Helsenorge eller kommunale portaler. Det kan føre til at viktige søknader ikke blir sendt, at avtaler ikke blir fulgt opp, og at rettigheter går tapt.
- Egen økonomi: Manglende ferdigheter gjør det vanskelig å bruke nettbank eller forstå digitale fakturaer. Det kan resultere i betalingsproblemer, unødvendige gebyrer og tap av kontroll over økonomien.
- Muligheter i arbeidslivet: Mange stillinger krever grunnleggende digitale ferdigheter, både i søkeprosessen og i selve arbeidet. Uten digital kompetanse, står mange utenfor arbeidsmarkedet.
- Samfunnsdeltakelse: Når man ikke mestrer digitale verktøy, går man glipp av viktig informasjon om rettigheter, muligheter og aktuelle hendelser. Det svekker muligheten til å delta aktivt i samfunnet, og gjør det vanskeligere å følge opp barn i skole og fritid.
Det er fryktelig vanskelig å leve i Norge uten å kunne delta i den digitale kommunikasjonen som er blitt helt selvsagt for de fleste andre.
Flere av våre brukere uttrykker at de føler på maktesløshet fordi de er avhengige av andre for å kunne hente nødvendig informasjon på internett.
Slik trenger det ikke å være. Den digitale muren kan rives gjennom følgende tiltak:
- Veiledning: Behovet for hjelp til å navigere i den digitale jungelen er stort. Det er vanskelig, meget tidkrevende og særdeles frustrerende for innvandrere å få løst ett problem, for så umiddelbart å støte på et nytt. Det beste er om man kan få hjelp til å navigere gjennom en gitt prosess fra begynnelse til slutt. Det er ressurskrevende, men koster likevel mindre i både tid og penger enn å løse ett problem om gangen.
Digitalt utenforskap skaper utfordringer med å bruke de offentlige tjenestene. Det er statens ansvar å gjøre noe med det.
- Opplæring: De fleste innvandrere, og mange nordmenn for den saks skyld, opplever det som vanskelig å finne veien gjennom de mange nettsidene og appene som man må beherske i dagens Norge. For dem som kommer fra adskillig mindre digitaliserte land, er utfordringen nesten uoverkommelig. Jo tidligere i prosessen man tar tak i dette, jo bedre er det. Derfor bør digitale ferdigheter i større grad inn i introduksjonsprogrammet.
- Brukervennlighet: Jeg har selv slitt med å forstå de digitale løsningene alle som bor i Norge må forholde seg til. Iblant skyldes det tvetydige formuleringer og uvante begreper, men ofte er det selve grensesnittet og hvordan man beveger seg rundt for å finne frem dit man skal, som er problemet. Brukervennlighet må være av høyeste prioritet i utformingen av de digitale løsningene.
Teknologi kan bli en motor i integreringsarbeidet, men kan også forsterke eller øke allerede eksisterende forskjeller i samfunnet.
Alle innbyggere har rett på samme tjenestetilbud, men digitalt utenforskap skaper utfordringer med å bruke de offentlige tjenestene. Det er statens ansvar å gjøre noe med dette.
Hvis man løser innvandrernes problemer, løser man også problemet med innvandring.
Frivilligheten kan bidra. Eksempelvis har Caritas Norge, med støtte fra DAM, Nav og Oslo kommune, utviklet prosjektet NavigateNorway, som gjør det lettere for innvandrere å finne det de trenger på nettet.
Sammen med kurs og veiledning, gjør dette en forskjell, men skal frivilligheten ta en større del av jobben, må det tilføres mer midler.
Hvis man løser innvandrernes problemer, løser man også problemet med innvandring. Norge kan ikke bli verdens mest digitale samfunn uten at alle er med.
Les også debatt: Jeg var bare glad og stolt, men så kom stormen
Les også debatt: Tenk deg at heisen står og du må komme deg ned 20 etasjer
Les også: Kunnskapsministeren vil begrense digital læring for de yngste barna (+)
Les også debatt: Er du klar for at Google og Microsoft kan bli ulovlig?
Les også debatt: IPad til kidsa er et lovløst eksperiment
