Til høsten er det valg, og vi trenger flere engasjerende og autentiske politikere, og ikke bare politikere med velpolerte budskap.
For når engasjerende politikere er mangelvare, kan impulsive bajaser med en lemfeldig holdning til kunnskap og anstendighet vinne frem.
De fleste av oss synes det er kjedelig å høre på innøvde replikker, men daglig både ser og hører vi politikere som minner om noe KI kunne ha generert.
Disse kontrollerte, skreddersydde og finslipte budskapene er lite engasjerende. Mer bekymringsfullt er det at i dette tørre politiske landskapet dukker det motsatte opp.
Politikere med lav impulskontroll, lite kunnskap og integritet, men med desto mer spontanitet, får vind i seilene. De får et urovekkende rom for retorikk og handlinger som ellers ville vært ansett for forkastelige.
Slik jeg ser det, er det behov for flere engasjerende politikere som blir sett og hørt, slik at ikke bajasene får for mye plass i det offentlige rom.
For å tro på politikerens budskap trenger vi å høre en følelse i stemmen.
Som språk- og kommunikasjonsforsker, og som gestaltterapeut, tenker jeg mye på hva våre politikere kan gjøre for å fremstå som mindre kjedelige.
I den sammenheng er jeg særlig opptatt av hvordan veltalenhet og autentisitet henger sammen.
Et nøkkelbegrep i den sammenheng er kongruens, et teoretisk begrep som betyr samsvar mellom det vi sier med ord og setninger, og det vi sier med kroppsspråket vårt.
Inkongruens oppstår når vi sier noe annet med kroppsspråket enn med ordene og setningene våre.
Et eksempel kan være en politiker som livløst sier:
– Jeg er glad for den positive utviklingen i norsk næringsliv.
Det blir vanskelig å tro på hva politikeren sier, fordi det verbale, altså setningen, ikke gjenspeiles i setningsmelodien som er livløs, det vi kaller for monotoni.
For å tro på politikerens budskap trenger vi å høre en følelse i stemmen og i setningsmelodien, eller se noe i politikerens ansiktsmimikk som antyder noe positivt.
Vi kan ikke engasjere oss i noe det ser og høres ut som politikeren ikke er engasjert i selv.
En god del av våre politikere snakker til oss på en slik lite autentisk måte. I denne kommunikasjonsstilen er det lite følelser og impulsivitet, og mer tankevirksomhet, innøvde fraser og setninger.
Politikerne har antakelig kommunikasjonsrådgivere, som sikkert vil dem vel, men som er mer opptatt av hvordan man skal polere språkbruken og budskapene enn å være i kontakt med sine potensielle velgere.
Resultatet blir at politikerne snakker til, og ikke med oss velgere. Og de som byr på følelser, spontanitet og impulsivitet vinner frem.
Mange kommunikasjonskurs tilbyr trening i språklige ferdigheter som god diksjon, hva du skal si og hvordan du skal spisse dine budskap og bygge broer fra ett tema til et annet.
Du tenker kanskje at dette høres bra ut, men i verste fall risikerer du å bli kurset og veiledet vekk fra deg selv, slik en del politikere ser ut til å ha blitt.
Du ender med å fremstå som lite ekte og autentisk, som en monologisk person som snakker med seg selv, og som ingen vet hvem er eller fatter noen spesiell interesse for.
Kommunikasjon er ikke først og fremst en språkteknisk ferdighet, slik en del politikere ser ut til å tro, men en mellommenneskelig aktivitet.
Daglig både ser og hører vi politikere som minner om noe KI kunne ha generert.
I politikken ville mange derfor hatt mer nytte av en personlig utvikling som gjøre dem mer autentiske, enn kommunikasjonskurs med utgangspunkt i språklige ferdigheter.
En autentisk person kan improvisere og holder verken seg selv eller andre på lang avstand, og hen deltar i samtaler og annen samhandling med hele seg.
Å delta med hele seg innebærer å ikke bare fokusere på budskap, presise formuleringer og resonnementer, men også å kunne vise frem følelser og å kunne følge noen impulser.
For at vi mennesker skal fremstå som troverdige og autentiske, må det være samsvar mellom det verbale og det ikke-verbale i vår kommunikasjonsstil.
Når vi skjuler våre følelser og holder tilbake alle impulser, mister vi en mulighet for å være autentiske. Når vi derimot viser oss frem, åpner vi for autentisitet og god kontakt.
En autentisk politiker fremstår som fri og trygg. Trygg nok til å vise seg frem og fri nok til å velge og følge impulser som passer i situasjonen. Slike politikere får vi lyst til å høre på og engasjere oss i.
Og dere som er politikere, trenger at vi velgere får lyst til å høre på dere og engasjere oss i deres politikk.
Ikke minst trenger demokratiet veltalenhet og autentisitet, slik at ikke impulsive og spontane gjøglere og bajaser får dominere.
Veltalenhet handler ikke bare om å beskrive sin politikk og å argumentere godt for denne, men også om å være oppmerksomt og autentisk til stede, vise hvem man er og ikke bare hva man kan og vet.
---
Om forfatteren
Anne Birgitta Nilsen er lingvist og professor ved OsloMet – storbyuniversitetet, og professor II ved Norsk Gestalt Institutt Høyskole.
---
Les også: Hedvig Montgomery: – Det lager problemer når foreldre snoker på barna sine (+)
Les også: Disse TV-seriene vil du se i 2025
Les også: Nå sier eksperter stopp: – Tidlig skjermbruk truer barnas framtid (+)
