---
Dette er Dagsavisens Innfallspalte. Inneholder tilbakeblikk og gubbeklikk.
---
Faren min var en klassisk arbeiderklassefyr. Han vokste opp i enkle kår på 50-tallet, gikk det som var av offentlig skole, og blei platearbeider. Betalte skatt av hjärtans fröjd og var fagforeningskæll til beinet. Han gikk i tresko og flanell, drakk kaffen sin fra en stor ståltermos, og røyka rullings til det siste. Også etter at han fikk påvist lungekreft. De gangene vi var på restaurant, rynka han på nesa over ovnsstekte båtpoteter og fries, og spurte servitøren om de ikke hadde noen kokte poteter han kunne få i stedet. Han var en sta jævel, til tider hard, ofte forbanna. Men han var også selvoppofrende, rettferdig og snill. Og sabla solidarisk.
Solidaritet var et konsept jeg lærte av faren min før jeg visste at det var dét det het. Han så på Dagsrevyen og banna og sverta til despoter og gærninger, krigshissere og voldsmenn. Jeg kunne som en bivirkning banne bedre enn noen andre på barneskolen. Men det var ønsket om en bedre verden som gjorde han så engasjert.
Da fatter’n var liten, tok han ferja over elva til biblioteket i Fredrikstad for å fylle ranselen med bøker. Hver uke. Han leste. Og leste. Og leste. Det fortsatte han med hele livet. Han slukte historie og geografi. Politikk. Biografier. Natur. Sakprosa og skjønnlitteratur, han tok det hele. Gifta seg til og med med en bibliotekar, luringen.
Les også: Kunst: Feministisk fantasi eller politisk mareritt? (+)
Da jeg kom til, leste han for meg også. Jeg blir varm i hjertet når jeg tenker på hvordan vi lå inne på rommet hans og leste Ludde. Ja, for moder’n snorka så innmari høyt, og fatter’n jobba skift, så han måtte sove på eget rom. Det ble for øvrig brukt som røykerom på dagtid.
Når vi spilte Trivial Pursuit, ville jeg helst være på lag med han. Han kunne verdensledere fra en annen tid. Han kunne langrennsløpere og gullmedaljer, årstall og kriger. Han kunne jo alt. Jeg var så stolt at jeg sprakk over at jeg hadde en så kunnskapsrik far.
Nå ser det ut til at verden raser der ute. Jeg ser for meg faren min i lenestolen sin, mens han stopper sokker og roper kreative skjellsord om alle disse mennene som kjører demokrati og fellesskap på dunken.
Jeg skulle gjerne sitti i den stadig sterkere vårsola og preka med fatter’n. Sagt at joda, ta deg en røk, du er en voksen kæll. Hørt analysene hans. Jeg har samla mange sånne «faren min sa alltid» opp igjennom åra, og jeg skulle ønske jeg hadde mer tid til å høste av visdommen hans. Samtidig er jeg glad for at han slipper. Jeg er glad han ikke må se hvor spik spenna gæren verden har blitt. Og jeg er glad for at han slipper å bekymre seg for fremtida til barna sine.
Faren min sa alltid at den kloke søker ikke makt. Det er et lite tankekors dere kan ta med dere inn i helga.
God helg!
Les også: Fem år siden vi alle havnet midt i en katastrofefilm fra Netflix
Les også: Jeg trenger hjelm. Og knebeskyttere
