«Jeg fant nylig ut at jeg har ADHD. Min venn Laura fortalte meg det», sier stand up-komikeren Sara Pascoe i en video jeg liker å vise folk.
«Laura fant akkurat ut at hun har ADHD, og det viser seg at et av hovedsymptomene på ADHD er evnen til å diagnostisere venner og familie. Det fungerer som et pyramidespill. Hvor alle som finner ut at de har ADHD forteller 7-8 personer at de også har det».
Jeg lo, i hvert fall. Je suis Laura. Så hei, jeg heter Cornelia og nå skal jeg fortelle deg hvorfor «epidemien» du er redd for, ikke er en «trend» eller «massesuggesjon» – eller hva nå enn unge damer blir avspist med denne gangen.
Om tilliten til meg øker av å vite at jeg også har vært skeptisk til fenomenet, kan jeg fortelle at jeg oppdaget via Facebooks fiffige minnefunksjon at jeg delte en video i 2011 som handlet om hvordan overgangen fra fabrikkarbeid til stillesittende arbeidsplasser gjorde at ADHD-diagnosene eksploderte i USA.
Jeg ble veldig overrasket, for i dag har jeg et helt annet bilde. Det vil si, selvsagt påvirkes belastningen av hvordan skole og arbeidsliv er organisert. Men mange ville strevd uansett.
Les også: Hæ, er det VM i Trondheim?
De siste årene har det vært mye snakk om «eksplosiv» økning i bruk av ADHD-medisiner etterfulgt av bekymrede leger som mener medisineringen har sklidd ut, at økningen skyldes mediefokus og at man sykeliggjør det normale.
Jeg sier ikke at de ikke har noen poenger. Men det er ikke lett å få diagnosen. Man må score høyt på mange nok av symptomene og hatt utfordringer – på flere områder – siden barneskolen. Og for mange av oss er å ta medisin omtrent som å drikke kaffe og ta på seg briller. Man kan leve uten briller, men det er mye mer slitsomt.
I de fire årene som har gått, har jeg sikkert tipset femten andre om at det kan hende de har ADHD.
Diagnosemanualen DSM ble oppdatert i 2013, så mange som tidligere ble oversett fordi de hadde såkalt indre hyperaktivitet også ble omfattet av diagnosen. Veldig enkelt handler det om dem som sitter stille, men likevel ikke klarer å følge med. Konsekvensene er vel så alvorlige for dem, som for gruppa som sendes til utredning fordi de skaper uro i klassen. Men i lang tid fikk disse indre urolige ingen hjelp.
Når de nå i større grad får hjelpen de trenger, øker antall diagnoser, særlig blant voksne kvinner. Mange får diagnosen først etter de har fått barn og belastningen blir så stor at tilpasningene de har bygget seg ikke lenger fungerer. Eller når barnet deres utredes. Plutselig skjønner de at mye de regnet som helt vanlig – både mamma og sønnen min er jo sånn! -kanskje ikke var så vanlig likevel.
Impulsivitet er et annet viktig hovedsymptom. Impulsivitet handler ikke, som jeg trodde, at om noen ringer og sier «bli med på [aktivitet]!», så hopper man entusiastisk og blir med. For noen er det sikkert sånn, men utredningsspørsmålene handler ikke om hvor lett man kaster seg rundt. De handler om å ikke vente på tur, avbryte og svare før andre har fullført setningen. Egentlig handler det om selvregulering.
Når kunnskapen om sånt spres, havner ADHD på radaren til flere. Seksårsreform, teoritung skole og manglende tilrettelegging påvirker selvsagt. Om hverdagen blir lagt opp bedre, VIL det bli færre som trenger medisiner. Langt fra alle, men en andel.
Les også: Har: Penger. Mangler: Skam
I 2013 skrev magasinet The Atlantic en artikkel som het «ADHD er annerledes for kvinner». Da jeg leste den, og artikkelforfatteren blant annet nevnte dagdrømming, som jeg har tenkt bare er noe jeg trengte for å ikke dø av kjedsomhet på skolen, begynte jeg å lese mer om ADHD. Men jeg tenkte at det ikke var rart om jeg, som satt så mye på sosiale medier og var nyhetsjunkie, strevde med å konsentrere meg og ble sliten i huet. Dessuten følte jeg meg teit som satt og nesten diagnostiserte meg selv, så jeg la det bort.
Sju år senere hadde jeg en ny jobb utenfor mediene. Jeg skrudde av alle varsler på telefonen og rørte ikke Instagram før etter jobb. Jeg endret kosthold, gikk tur i lunsjen og la meg og sto opp til samme tid. Men den fordømte uroen var der fortsatt hele tiden, selv etter flere måneder, og jeg var konstant trøtt.
Jeg fikk diagnosen, riktignok mild variant, for fire år siden. Etter å ha vært fem ganger hos nevropsykologen og mellom timene, brukt mange timer på å fylle ut lange skjemaer der jeg omtrent måtte oppgi skostørrelsen til besteforeldrene mine. Så måtte jeg gjennom en runde til hos psykiater for å få medisiner.
Og her kommer vi til dette med at jeg er en superspreder. I de fire årene som har gått, har jeg sikkert tipset femten andre om at det kan hende de har ADHD.
I starten var jeg litt uforsiktig. Det er forståelig nok ikke alle som setter pris på å bli diagnostisert sånn på direkten av en venn. Men i ettertid har jeg stort sett tatt opp temaet etter folk har fortalt om det som kan virke som symptomer. Som de ikke selv skjønner kan være relatert til ADHD, men som jeg gjenkjenner.
Der andre har en «gaydar», pleier jeg å tulle med at jeg en egen radar for ADHD. «Du er litt for lett å snakke med», sier jeg iblant. Noen vil kalle det «kjemi», men det handler også om hastighet (høy) og evnen til å hoppe fra det ene til det andre og tilbake, uten å bli forvirra. Uten at alle som er sånn nødvendigvis har ADHD eller at jeg alltid har rett. Jeg pleier dessuten å understreke at jeg selvsagt ikke er helsepersonell.
Det er uansett langt fra å søke diagnose til å få den. Det holder ikke å glemme nøklene iblant, for å si det sånn.
Der andre har en «gaydar», pleier jeg å tulle med at jeg en egen radar for ADHD.
En av dem jeg har «smittet», sendte jeg info til etter hun fortalte på gamle-Twitter at hun ble så rasende over småting at hun gikk helt i kjelleren og generelt ble utslitt av egne følelser. Mens emosjonell regulering ikke er tatt opp i kriteriene, er det et såpass utbredt problem at gode utredere har det i bakhodet.
ADHD påvirker nemlig arbeidsminnet, altså der man sorterer inntrykk og finner ut hva som skal langtidslagres. Men også det å snakke til seg selv og roe ned seg selv, skjer i arbeidsminnet. Har man ADHD, blir man lett overveldet av inntrykk og følelser. Det betyr ikke at alle som strever med det har ADHD, og det er mange tilstander som har lignende symptomer, som PTSD, fibromyalgi, autismespekteret, etc. Men ADHD er en utelukkelsesdiagnose, nevrolopsykologen må sjekke at symptomene ikke forklares bedre av andre tilstander.
Les også: Nevrodivergente barn kan ikke bare skjerpe seg (+)
En kompliserende side er at svært mange har overlappende diagnoser, noe som gjør at utredere helst også bør ha peiling på flere ting. Uansett er det en del av utredningen å screenes for andre diagnoser, altså svare på en kortversjon av diagnoseskjemaene som har de mest vanlige symptomene.
Vedkommende fra Twitter fikk for øvrig diagnosen. Jeg har ikke oversikt over alle jeg har lekmannsdiagnostisert med ADHD-radaren, men jeg tipper minst halvparten har diagnosen i dag. Og så jeg er mest frustrert over de to som tidlig tok kontakt med helsevesenet, men ble avvist. Først flere år senere, da andre behandlere uoppfordret foreslo ADHD, fikk de hjelp.
Om noen er bekymret for sykefravær og mental helse, ha dette i bakhodet, vær så snill. Jeg fikk diagnosen da jeg var 38, og da hadde jeg strevd med energi og konsentrasjon i årevis. Sjansen for at jeg blir utbrent igjen – som jeg ble i starten av tjueåra – er veldig mye lavere nå.
«Smitten» jeg skal ha spredd, har tross alt blitt diagnostisert av fagpersoner. I et system som er langt grundigere enn folk tror. Noen kaller det en epidemi, jeg kaller det kunnskapsdeling og profesjonell hjelp.
Les mer av Cornelia Kristiansen
Les også: Et ønske om å forstå, hjelper ikke sønnen min med ADHD
Les også: Thomas: – Så sto jeg der på gata da, med et brett med Ritalin i den ene hånda og fremtiden i den andre (+)
Les også: Stigmatisert og misforstått: Stadig flere utredes for ADHD i voksen alder (+)
