«Mediene er ikke lenger en kanal for å få riktig informasjon». Dette sier – hold dere fast – fylkesordfører i Ap for Innlandet Thomas Breen. En forholdsvis normal norsk politiker i et forholdsvis vanlig fylkesutvalgsmøte, altså. Ordene falt i et møte 18. februar.
Hvordan kom vi dit? Vel, dette er siste del i en lang historie. Som starter med skolenedleggelser og fortsetter med en artikkel i Oppland Arbeiderblad og en debatt i Gudbrandsdølen Dagningen.
Første akt startet oktober i fjor, da Fylkestinget vedtok å legge ned to skoler og fire skolesteder, noe som ble nasjonale nyheter og førte til bøtter med kritikk mot nevnte Breen.
Hva gjorde fylkeskommunen, altså den ikke-politiske administrative delen, så? Jo, i november bestilte kommunikasjonssjef Halvor Løkken en rapport om mediedekningen, med et noe spesielt fokus. Det følgende er ikke min subjektive beskrivelse, men Løkkens egen bestilling:
- Hadde mediene en subjektiv eller objektiv inngang i sin dekning?
- Var det grad av kampanjejournalistikk?
- Ga journalistene uttrykk for egne meninger gjennom språkbruk og valg av overskrifter?
- Var det enkeltmedier eller journalister som hadde en egen agenda?
- Ga ledere/kommentarer føringer for hvordan sakene ble håndtert på nyhetsplass?
Uthevelsene er mine, det skal sies.
Farsen er komplett ved at fylkeskommunen betalte et byrå 94.000 kroner for rapporten der 30 journalister er listet opp etter hvor mange «negative», «nøytrale» og «positive» oppslag de har laget.
Da Løkken ble spurt av en journalist i Gudbrandsdølen Dagningen om det virkelig ligger i administrasjonens mandat å bestille analyser av den politiske debatten, svarte han at det var naturlig at de, når dette er over: «evaluerer kommunikasjonsplanen og det arbeidet vi har gjort. Da er denne en del av dette.»
Evaluerer spørsmålene fylkeskommunens jobb? Det får leseren ta stilling til selv. For alt jeg vet, hadde de også spørsmål som gikk på fylkeskommunens gjennomslag for egne saker, men det finner jeg ingen henvisninger til.
Mindretallspartiene gikk naturlig nok kontant ut og tok avstand fra denne kartleggingen.
I akt to er vi februar, og det nevnte fylkestingsmøtet der utfallet mot mediene kom. Breen uttrykte bekymring for elevers informasjon om utdanningsmuligheter. Det var visst ikke «hensiktsmessig» å forholde seg til mediene, fordi de ikke «forholder seg til objektive størrelser». I stedet «må» elever bruke fylkeskommunens nettsider, «for den er objektiv og riktig», ifølge Breen.
Han kritiserte også en annen lokalavis, Oppland Arbeiderblad. Avisa skal ha rettet noen feil, men ikke alle feilene Breens Høyre-kollega ville ha rettet i en sak. Dette beskriver Breen som at avisa «sier nei til fakta, for å opprettholde en vinkling i en sak».
Jeg skal ikke si hvilke nåværende og tidligere statsledere som ville applaudert, men ikke hans partifeller i Oslo, antakelig.
Interessant nok har kommunikasjonssjefen som bestilte den omdiskuterte rapporten, selv vært nyhetsredaktør i Dagningen, i tillegg til journalist og leder i ulike medier i Oslo, deriblant VG. Løkken kjenner derfor pressens idealer og understreker at mediene skal ettergå makta og at det er naturlig at de er på «den lille manns side».
Samtidig er det merkelig at Løkken mener det er «åpenbart» at mediene gjennom alle oppslagene, i sum, har hatt en slagside mot forslaget om ny skolestruktur og at jo mer lokale avisene er, jo mer er de mikrofonstativ for befolkningen.
Som han åpenbart vet: Et gammelt ordspråk sier journalistikk er å publisere noe som noen andre ikke vil skal bli publisert – alt annet er PR. Det er litt strengt, men det understreker at negative vinkler er normen. På meg virker det nesten lavt, når Løkken i en kronikk påpeker at 46 prosent av artiklene har negativt ladet tittel.
Løkken klager over manglende tilsvar, angivelig i førti prosent av sakene, men vil ikke gå til PFU, fordi han sier han ikke er ute etter å høste noen seier over enkeltmedier. I kronikken trekker likevel Løkken fram VG og Nationen som unntak.
Det finnes gode og dårlige journalister og mediene, som selv kritiserer alle andre, er tidvis helt håpløse på å ta kritikk. Men akkurat når det gjelder Innlandet, er det litt vanskelig å se at det er journalistene som har skylda. Når forholdet mellom GD og fylkeskommunen nå er på frysepunktet, ser det ut som om det er fylkeskommunen som bør gå i seg selv.
Redaktørforeningen i fylket ber nå om et møte. Fylkeskommunen bør møte dem, og jeg håper de innser at de har gått for langt, og beklager. Både for å redde det som er igjen av tilliten til dem, og for å unngå å undergrave den frie pressens legitime arbeid. Vi kan ikke ta lett på sånt lenger.
Les også: Derfor forlater de Ap: – Partiet jeg meldte meg inn i finnes ikke lenger (+)
Les også: Tror Norge kan vinne i handelskrig: – Bør true med å droppe F-35 (+)
Les også: Dette får etterlatte av din pensjon når du dør (+)
