Kommentar

Antiwoke har alltid vært farligere enn woke

Trump-administrasjonen bruker mangfoldsinitiativer som unnskyldning mens de river ned demokratiet. Nå ser vi farene antiwoke-kampanjen kan bringe med seg.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Hvem fortalte deg først om woke? En som beskrev seg selv som woke, eller en som syntes det var noe tull?

Apropos «kansellering» og chilling-effekt – jeg har aldri sagt offentlig at jeg regner meg som woke.

Før jeg rakk å finne et bedre norsk ord – «woke» hørtes jo idiotisk ut – hadde Facebook-høyre rykket ut og malt fanden på veggen. Autoritære, ideologiske og nærmest religiøse, var vi visst. Hvem vil si beskrive seg som woke da? Det ble ekstra vanskelig om man var er journalist, fordi betegnelsen «aktivistisk» like raskt ble klistret til ordet.

Min forgjenger Selma Moren forsøkte å nyansere, men ble sablet ned av flere kommentatorer i ulike aviser. Hun har jo rett i at etterlatt inntrykk er at man blir forsøkt latterliggjort. Det må man selvsagt tåle som kommentator, og det sier Moren også. Men om andre er redde for chilling-effekt på andre syn, altså at folk ikke tør å si hva de mener på grunn av fordømming, kan man da akseptere at det finnes her også?

Jeg har aldri sagt offentlig at jeg regner meg som woke.

Hvis man faktisk spør oss som synes woke er et nyttig par med briller, handler det om å kjenne og være bevisst på historien. Det regner jeg med de fleste er enige om.

Det handler om ulikhet i makt over tid, om strukturer. Jeg antar ingen er uenige i at sentrum og distrikt har ulik makt, for eksempel. Det er også basert på historiske valg om sentralisering av statsapparatet og vurdering av verdi. Det er reelt at mange grupper har vært underprivilegerte, og det har konsekvenser i dag. Woke er basert på samme prinsipper.

Jeg ser på den tidlige, amerikanske varianten av woke som en modifisering av feminismen, der man tar inn rasisme og påpeker at dobbel diskriminering finnes, og er tyngre å bære.

Les også: Hva skjer når verdens mektigste bruker antiwoke-retorikk som politisk våpen?

I USA, der begrepet oppsto, er slaveriet en åpenbar og viktig del av historien. Men også rasistiske lover og praksiser man ser konsekvenser av i dag.

I 1934 åpnet den føderale boligadministrasjonen (FHA) for lån for å stimulere boligeierskap. De ville ikke gi lån i svarte boligområder eller i nærheten av dem, fordi de mente risikoen var for høy. FHA bestemte også at «uforenelige rasegrupper» ikke fikk lov å bo idé samme områdene. I praksis fikk ikke afroamerikanere kjøpe i hvite områder. Dette ble opphevet i 1968, men da var prisforskjellen allerede stor.

I dag eier 44 prosent av svarte et hjem, mens tallet for hvite er 73 prosent. Bolig og aksjer er hovedgrunnene til at hvite nå har veldig mye større formue enn svarte.

Kritikere av woke på venstresiden mener man heller bør fokusere på klasse. Men det er ingen motsetning her. Woke er basert på ulikheter i makt, og for meg er det selvinnlysende at klasse er en del av det. I tillegg til mental og fysisk helse og LHBT+.

Som antakelig er grunnen til at da man fant et norsk ordet for «woke», var dette allerede innbakt. «Interseksjonalitet» ruller heller ikke veldig godt i munnen, men det handler om det samme: Hvis man tilhører flere av disse gruppene, har man antakelig flere vansker i samfunnet. Noen starter et stykke bak startstreken i mange sammenhenger, og blant disse er det også hvite menn.

Begrunnelsen har alltid handlet om historiske realiteter. Så man kan også bruke de gamle ordene: Likhet, rettferdighet og solidaritet. Høyresiden har i dag omdøpt disse til «omvendt diskriminering», «undergraving av meritokratiet» og «annengradsforkrenkning».

Les også: USA-ekspert om Trumps fremtidsplaner: – Ekstremt urovekkende (+)

Selvsagt finner man eksempler på idioti også blant oss «wokister», men som regel håndplukkes de drøyeste historiene fra hele Vesten. Iblant tar det bare en uke før man får et riktigere bilde, men da er skaden som regel allerede skjedd, og historien fester seg.

Frykten for woke er basert på løsrevne historier der man mangler vesentlig kontekst.

Men altså folkens – å kalle et bilde «Leiv Erikson oppdager Amerika» er basert på kolonitankegang. Det bodde folk på kontinentet, både da Erikson og Columbus kom dit. Tenk om noen kom til Norge og påsto at de hadde oppdaget landet? For hvem? Det er ikke flisespikking å påpeke at Erikson muligens var første europeer som oppdaget Amerika. Han trodde sikkert det var ubebodd, det er forståelig og greit. Men sant er det ikke. Det visste man også på slutten av 1800-tallet, da maleren Christian Krohg valgte tittelen. Maleriet var dessuten bestilt som innlegg i den debatt om hvem som kunne ta hevd på å ha «oppdaget» Amerika.

Dette er bare ett eksempel, men mye av frykten for woke er basert på løsrevne historier der man mangler vesentlig kontekst.

Et annet problem er feige selskaper som snur kappen etter vinden når de får kritikk, og gir seg for raskt. Eller på den andre siden: klassisk repressiv toleranse – eller pinkwashing om du vil – motkulturer plukkes opp og brukes kommersielt. Men det handler om selskapene, ikke bevegelsen som sådan.

Veldig mye av motstanden er basert på skremmebilder, noe Carline Tromp har skrevet om godt om. I Dag og tid påpekte hun nylig at dem som først tok woke inn i politikken var autoritære ledere som Viktor Orban og Vladimir Putin, som begge har forbudt det meste av LHBT+ rettigheter, og siden mer eller mindre har forbudt ytringsfrihet. I USA startet det med den kristenkonservative Florida-guvernør Ron DeSantis og hans «War on woke», som endte med forbudte bøker og ulovlig abort etter uke seks (altså to uker etter mensen uteblir).

Tromp skriver at kritikerne putter alt mulig i woke-sekken, at det kan romme «alt av små og store irritasjoner og bekymringer: fra pekefingre til bokbål, fra antirasister til Greta Thunberg, fra transdebatt til kjønnskvotering».

I praksis har antiwoke-bevegelsen åpnet dørene for en bevegelse «som tar raske steg i retning fascismen», konkluderer hun.

Les også: Identitetspolitikk er jo ikke et mål i seg sjøl. Det er et verktøy.

Det blir mye om USA her, men slik er den norske woke-debatten. Kanskje fordi woke aldri fikk særlig gjennomslag her. Men i USA kan vi se hva antiwoke faktisk kan innebære: I disse dager brukes presidentordren om å «stoppe DEI», altså mangfold- og inkluderingsalternativer, til å bygge ned demokratiet.

Ifølge presidentordren skal DEI stå i motsetning til meritokratiet. Når lojalitet er viktigste ansettelsesgrunn, slik man ser i Trump-administrasjonen, har det ekstremt lite med meritokrati å gjøre. USAs statsapparat vil miste mange som er langt dyktigere nå som de rensker ut alle som jobber med – eller kan tenkes å jobbe med – mangfold (som tilfeldigvis (?) ofte har minoritetsbakgrunn).

Trump har allerede stengt kontrollmyndigheter, deriblant erfarne flykontrollører. For så å skylde på DEI da den første ulykken kom. Og da det nylig kom nok en nestenulykke, var det en som påpekte tørt på Bluesky: Jeg savner DEI.

Antakelig vil etter hvert flere i sentrum ta seg i å savne woke.

Les mer fra Cornelia Kristiansen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen