Kanskje blir jeg ekstra irritert når det russiske statsmafia-overhodet Vladimir Putin uttaler seg, fordi jeg må minne meg selv på at jeg faktisk ikke er en gullfisk.
Den umiddelbare reaksjonen er jo å ta folk på ordet. Leser jeg at Putin åpner for fredsavtale, tennes håpet et tiendels sekund – kanskje det kan skje noe bra endelig! Men så flytter øynene seg nedover i teksten, mens hjernen kobler korttids- og langtidsminnet, og det synker i magen igjen.
Fredsavtalene Putin inngår er sjelden verdt papiret det er skrevet på.
Det er jo ikke første gang Putin er i væpnet konflikt. Faktisk har det vært en rød tråd gjennom hele den autokrat-lange presidentperioden hans. Fra han gjorde seg populær ved å omtrent jevne Groznyj i Tsjetsjenia med jorden i 1999, til han invaderte Georgia, Krym, Transnistria, bidro i Syria og til slutt gikk inn i Kyiv og fylkene øst i Ukraina.
Fredsavtalene Putin inngår er sjelden verdt papiret de er skrevet på, som Minsk-avtalene i 2014–15. Putin leter aldri etter kompromisser, men svakheter som kan utnyttes, slik tre forskere påpekte i en kronikk i juli i fjor, i Aftenposten.
Som regel unngår han å gjøre noe som vil føre til åpen konflikt og gjengjeldelse. Men det er mye man kan gjøre i det skjulte, som å sende inn soldater som ikke ser ut som soldater, i Krym og i Donbas og etterpå påstå at det har foregått åpne valg der 97 prosent stemte for å bli en del av Russland.
Les også: Slik snakker du med unge om krig: Gutt (14): «Jeg vil ikke dø og jeg er veldig redd for krig!!!» (+)
Lenge aksepterte vi i Vesten den russiske fortellingen om borgerkrig i Donbas. Det ble tydelig tilbakevist i 2018 da Den europeiske menneskerettighetsdomstolen slo fast at Russland hadde hatt militær kontroll over området siden mai 2014. Det er kunnskap vi må ha med oss når vi skal vurdere en eventuell våpenhvile i Ukraina.
Mens våpenhvile ble diskutert i Minsk i to runder, fortsatte Putin å utplassere russiske styrker. Som de tre forskerne skrev i Aftenposten om Putins strategi: Den besto av «aggressive handlinger vekslet med påtatt nedtrapping og innrømmelser for å opprettholde Vestens håp om en fredelig løsning».
Ukrainere, polakker og barn av russiske utvandrere har ikke luksusen å glemme mønstrene de har sett før.
Russisk-amerikanske Julia Ioffe skrev nylig i nisjeavisa Puck om Putins «bad faith» taktikk i møte med våpenhvileavtalen som ble foreslått av Donald Trump. Hun peker på at USAs utenriksminister Marco Rubio framsto som spent på svaret fra Putin. «Et nei vil fortelle oss mye om hva målet er og hvordan de tenker». Men Ioffe minner om at Rubio tvitret i mars 2022 at mange i Vesten fortsatt ikke har forstått at Putin er en ekspert på løgner. «Han bryr seg ikke om ‘humanitærhjelp’», skrev Rubio. «Om det er en ‘våpenhvile’, er det fordi han ser en strategisk eller taktisk fordel».
Ioffe påpeker at Putins svar – at han er åpen for våpenhvile, men noen premisser må diskuteres – er typisk Putin. Han later som han er den voksne i rommet, en som er åpen for forhandlinger. Det høres ikke urimelig ut å ville diskutere detaljer.
Helt til man nok en gang oppdager at premissene til syvende og sist er at Russland får gjennomslag for målene som var satt allerede fra starten av fullskalainvasjonen: Et demilitarisert Ukraina med russiskvennlig leder. At Russland overtar de okkuperte fylkene og Krym. På sikt er målet å innlemme hele Ukraina i Russland og hindre dem i å nærme seg Europa.
Når Vladimir Putin skal si noe, er ikke sannheten engang med i vurderingen.
Dersom Putin hadde sagt blankt nei ville det ført til en åpen konfrontasjon med Trump. Det ville dessuten blitt for åpenbart at Zelenskyj har rett når han sier Putin ikke egentlig er interessert i en forhandling.
Konklusjonen til Ioffe er at Putin later som han vurderer forslaget seriøst, mens han fortsetter krigen. Løgnene forvirrer motstanderne og gjør dem passivt ventende på noe som aldri kommer. Slik kan han trekke ut tiden, styrke russernes militære stilling og finne en måte å gi Ukraina skylda på, når det ikke blir noe av fredsplanen.
Les også: Våpenhvile i Ukraina, ja takk. Men på hvilke vilkår?
Alle «vet» at politikere kan vri på sannheten. Men når Vladimir Putin og apparatet rundt skal si noe, er ikke sannheten engang med i vurderingen.
Vi skal ikke akseptere løgn. Men vi må anerkjenne at det er forskjell på politikeres reaksjon på å bli tatt i løgn, og at det faktisk er helt avgjørende. Om vedkommende tar ansvar og beklager oppriktig, er det fortsatt alvorlig. Men nekter en politiker å forholde seg til sannheten overhodet, kan man ikke lenger regne vedkommende som demokratisk. Det er alvorlig på et annet nivå.
Om vi ikke reagerer annerledes på politikere som lyver systematisk, er det farlig for demokratiet. Hvis «demokratiet» høres abstrakt ut, mener jeg her at lovene vi alle må følge, lages av valgte representanter etter åpen debatt og informasjon. Så sørger byråkratiet for at reglene følges. Om man kan lyve om hva som skjer, uten å bli stilt til ansvar, smuldrer hele grunnlaget opp.
I demokratier gjelder reglene også dem som styrer. Alternativet er at de rike og mektige setter loven til side og gjør som det passer dem.
For Putin og også Donald Trump er målet at sannheten ikke skal kunne skade dem. Putin overvelder med ulike forklaringer, som da Malaysia Airlines-flyet ble skutt ned, og det kom 18 forskjellige forklaringer fra Kreml. Trump overvelder ved å komme med oppsiktsvekkende kommentarer i et kjør. Når han får kritikk for den ene, sier han noe annet. Nå som han er president, er det enda mer alvorlig fordi det ikke bare er snakk om utsagn, men handlinger – nye kutt og inngrep i demokratiske rettigheter daglig.
Medier og lesere prøver å få oversikt og samle seg til å svare, men blir ofte sittende med en følelse av sinne og avmakt. Om man klarer å stoppe ett grunnlovsstridig rettighetsbrudd, er det ti andre brudd som blir gjennomført likevel.
De som sto bak den forrige høyreekstreme bølgen på 30-tallet sa heller ikke rett ut hva de ville fra start. Det er lett å glemme at holocaust lenge ikke var allment kjent, fordi vi vet så godt i dag hva som skjedde. Slik var det ikke i samtiden.
Putin må tvinges. Enten av et sterkt Europa alliert med Ukraina, eller av Trump.
Det er fortsatt mest effektivt å ikke si ting rett ut. Slik kan motstanderne krangle om hva Putin eller Trump egentlig mente, i stedet for å bruke all energien på å kjempe mot dem. Derfor MÅ alt de sier tolkes, helst ut fra hva de har gjort tidligere.
For alt jeg vet, kan det bli en våpenhvile ganske snart. Enten en dårlig en, som Ukraina må akseptere fordi USA trekker avgjørende hjelp. Eller en som er lettere å akseptere, dersom egoet til Trump viser seg å være større enn beundringen for Putin. Det kan skje uforutsette ting. Men Putin må tvinges. Enten av et sterkt Europa alliert med Ukraina, eller av Trump.
Putin startet krigen fordi han ville fjerne Ukraina fra kartet, og han gir seg ikke frivillig. Selv om han later som han er interessert i en fredsplan som det vil være mulig for ukrainerne å akseptere.
Les også: To nye, klart autoritære grep fra Trump (+)
