Det er ikke alltid det er mulig å snakke med innestemme. I alle fall ikke når det gjelder verdens kanskje lengstvarende åpne sår, Israel-Palestina-konflikten.
Folkerettsjurist Cecilie Hellestveit har skrevet doktorgrad om krigens folkerett og jobber ved Folkerettsinstituttet. Nå kalles hun blant annet folkemordfornekter av flere som kjemper palestinernes sak. Men Hellestveit nekter ikke for at Israel har drept over 40.000 mennesker på Gaza, eller at det foregår menneskerettighetsbrudd. Hun er opptatt av den juridiske definisjonen av folkemord.
Den korte definisjonen er utryddelse av mennesker fordi de tilhører en bestemt gruppe.
Den lange definisjonen er handlinger begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe:
- å drepe medlemmer av gruppen
- å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen
- bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis
- å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen
- med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe
Amnesty mener de tre første er oppfylt. At det er gjort med hensikt begrunner de med at Israel sier palestinere er undermennesker, at de skal sultes ut, og at alle palestinere er Hamas. Samt gjentatte angrep mot Gaza over tid.
Hellestveit mener flere av kriteriene er oppfylt, men at hensikt ikke er bevist fordi israelske myndigheter ville vært uenige, og at en militær operasjon som skjer i tråd med krigens folkerett ikke karakteriseres som folkemord.
Les også: Nye Israelske angrep: – Det som før var hårreisende, er i ferd med å bli normalisert (+)
Når man uttaler seg i riksmediene, er det mange ulike folk som leser. En gjeng blant disse, følger instagram-kontoer dedikert til palestineres kamp. Daglig ser de varianter av Alan Kurdi, barnet som druknet sammen med familien da de forsøkte å reise til Europa, og som ble avbildet på en strand med ansiktet ned i sanden.
Bare at på Gaza er det tusenvis av barn som er blitt lemlestet og drept de siste to og et halvt årene.
Noen får også jevnlige beskjeder om at ofrene denne gangen var deres egne familiemedlemmer. De går hele tiden med vissheten om at det kan skje med flere neste uke.
Avmakten blir fortærende når man vet at Israels høyreekstreme president Benjamin Netanyahu har USAs autoritære president Donald Trump i ryggen, og har helt frie tøyler. Vår utenriksminister Espen Barth Eide har vært befriende klar i fordømmelsen av Netanyahu, men som enkeltnordmann er det ikke så mye man får gjort når to av verdens største militærmakter har bestemt seg.
Det er ikke spesielt klokt av Hellestveit å møte kritikken med «kvinne er kvinne verst».
Midt oppi dette, på selveste kvinnedagen, poster Fæbrik, et idealistisk antikommersielt syselskap med Jenny Skavlan som frontfigur, et bilde fra en restaurant i den nyrike bydelen Bjørvika i Oslo. Rundt bordet sitter flere mektige damer fra medier, akademia, politikk, næringsliv og organisasjonsliv. Fæbrik skriver de har invitert damer de har lagt merke til, beundrer, er nysgjerrige på og som begeistrer dem.
De første kommentarene heier på damene, men så kommer kritikken.
Noen reagerer på at Tonje Brenna er blant dem, etter hennes kontroversielle uttalelser om uføre og å stå opp om morran. Men mest oppmerksomhet får Cecilie Hellestveit. Som blant annet henger sammen med at det ble holdt en propalestinsk appell på Fæbriks 8. mars-arrangement året før.
Flere av dem som legger igjen kommentarer på innlegget bruker drøye karakteristikker, langt over streken. Det er uakseptabelt å kalle Hellestveit en folkemordentusiast eller Eva Braun. Men disse karakteristikkene dominerer ikke, og de kommer ikke fra personer med stor plattform.
Det meste er legitim kritikk, og flere understreker at dette ikke er personlig, men handler om det de oppfatter som Hellestveits tåkelegging av menneskerettighetsbrudd fra Israels side, over lang tid.
Flere refererer også til fagpersoner som er tydeligere på Israels overtramp.
Den internasjonale menneskerettighetsdomstolen har for eksempel sagt at Israel praktiserer apartheid og de har etterlyst Netanyahu for krigsforbrytelser. FNs spesialrapportør mener det pågår et folkemord.
Les også: Helsemyndighetene på Gazastripen: 970 drept i løpet av to dager
Det er ikke spesielt klokt av Hellestveit å møte kritikken hun fikk 8. mars med «kvinne er kvinne verst» og å snakke om utfrysing og mobbere i skolegården.
Men siden hun åpner for sammenligninger med skolegården: Det kan være nyttig å se for seg at skolegårdsmobbere forsvares og forklares av læreren som ikke har fulgt godt nok med på hva som skjer med den mobbede. Og at de som opprørt påpeker at læreren er urimelig og mobberen er voldelig, får kjeft.
Fra Hellestveits side virker det som det handler om fag, hvorvidt dette passer med definisjonen av folkemord fra 1946. Hun mener for eksempel at intensjon om å utrydde folkegruppen ikke er bevist, fordi Netanyahu ikke har sagt han vil utrydde palestinerne, men Hamas. Det er heller ikke mulig å verifisere alt som skjer fordi det ikke er mange uavhengige observatører på Gaza, legger hun til.
Jeg oppfatter det som at Hellestveit er som språkmennesker som ikke klarer å la det gå om noen bruker «i forhold til» feil. Som bare må bruke tid på at det heller burde stått «med tanke på».
Men med tanke på menneskerettighetsbrudd, etnisk rensing og noe som minst nærmer seg å kvalifisere som folkemord, er det forståelig at det oppleves som unødig flisespikking.
Hellestveit mener nok at det ikke er hennes rolle som fagperson å komme med moralske dommer. Men det er mye som kunne endret inntrykket. Forskere pleier å være nøye med å få med nyanser, men jeg oppfatter det som Hellestveit er mer opptatt av å nyansere den israelske siden enn den palestinske. Der andre nevner forbrytelser mot menneskeheten rundt Trumps ønsker om å flytte palestinere, understreker hun at det er innafor folkeretten så lenge palestinerne samtykker. Men hvorfor skulle de det?
Et år etter Hamas’ terrorangrep var hun medforfatter på en kronikk der halve teksten handler om at det kan være legitimt å angripe sykehus om det brukes som menneskelig skjold.
Det nevnes at Israel mener å stå overfor en eksistensiell trussel, fordi maktbruk skal stå i forhold til trusselen man står overfor. Men man får jo lyst til å spørre om den opplevelsen er reell, og om ikke det var palestinerne som sto overfor den største eksistensielle trusselen på det tidspunktet.
Les også: EUs utenrikssjef ber Israel stanse angrepene
Kronikken er saklig, men det ser ut som at forfatterne vurderer det som en krig mellom to likeverdige stater. Ikke som en overlegen militærmakt med USA i ryggen versus en terrorgruppe som allerede da var sterkt svekket og med få allierte. Og en sivilbefolkning som forfatterne anslår at det drepes to av, per legitime militære mål.
I folkemord-diskusjonen i senere tid mener Hellestveit tilsynelatende at intensjon ikke er bevist fordi Netanyahu ikke har sagt høyt at han vil utrydde palestinere.
Da hadde det hjulpet om hun også nevnte at det kan tenkes at Netanyahu faktisk vil utrydde dem, men ikke sier det høyt. Eller at det kan vise seg i ettertid at det faktisk var folkemord, når man får mer fakta på bordet? Eller at det er nær grensa, slik sa kort tid etter Hamas-angrepet med Israels krigsforbrytelser?
Dessuten bør hun nevne at Israel har drept folk med pressevester og gjort det umulig for uavhengige observatører å oppholde seg på Gaza.
På én måte er Hellestveit en underdog som står litt alene. Men hun er også en maktperson.
På den andre siden må kritikerne også forstå hvor Hellestveit snakker fra. Forskning handler om å definere begreper, lage modeller og diskutere hva som faller innenfor og utenfor.
Faglig uenighet er vanlig og i akademia finnes det alltid krangler mellom og innenfor ulike skoleretninger. Riktig språkbruk er en del av faget deres, og det er ikke trivielt for dem å kalle noe folkemord om de mener det ikke, rent teknisk, kvalifiserer. Akkurat den biten handler ikke om vrangvilje.
Uenighetene innad i fagfeltet er nettopp det som gjør at dem som kjemper palestinernes sak, lett kan nevne kolleger av Hellestveit som mener det stikk motsatte.
Journalister som ikke er spesialister på et fagfelt har en tendens til å sjekke at eksperten kan feltet, men ikke alltid om ekspertens syn er det som har vunnet fram over tid som det riktigste.
Mediene etterstreber dessuten å få fram de stemmene som avviker, iblant i litt for stor grad. Men de har nok også litt av skylda for at Hellestveit iblant framstår som ensidig, fordi lange resonnementer ofte blir klippet bort. Samtidig er nok også Hellestveit populær blant dem fordi hun virker mindre rigid på å få med alle forbehold.
Les også: Putin vil ikke ha våpenhvile – selv om han later som, skriver Cornelia Kristiansen (+)
På én måte er Hellestveit en underdog som står litt alene, og hun skal ha for motet og for kompetansen. Men hun er også en maktperson. Sånn jeg oppfatter det regnes Hellestveit i norsk offentlighet som den fremste innen sitt felt. Normalt sett, en god ting. Men det betyr også at hun sitter i Etikkrådet til Oljefondet, som har motsatt seg boikott av Israel, at hun har myndighetenes og medienes øre og at hennes tanker har stor påvirkning.
Maktpersoner føler sjelden de er spesielt mektige, og det kan gjøre dem mer sårbare for kritikk. Det er ulykkelig at algoritmene i sosiale medier premierer og sprer sinne mer enn nyanser. En av mine kjepphester er at dette er et felles problem for hele offentligheten: alle som står i midten av en stor sak får antakelig så mye drit at det nesten er umulig å stå i.
Noen får mer, enten på grunn av hvem de er eller hvilken sak de engasjerer seg i. Men har man et stort nok publikum, vil det alltid være minst 20 prosent som synes du er en idiot. Men det er et separat problem vi må finne ut av.
Imens er det viktig at dem som angripes også får støtte og hjelp til å stå i det. Samtidig kan vi ikke la være å kritisere av frykt for at totalen kan bli for mye.
Vi bør alle prøve å ta meningsmotstandere seriøst. Men jeg synes også vi som har store plattformer må kunne heve oss over det, om vi synes vi får urimelig kritikk fra folk med mindre makt.
Les mer av Cornelia Kristiansen
Dagsavisens leder: Det finnes snart ikke ord for å beskrive den palestinske tragedien (+)
