Med stigende undring følger de kinesiske lederne med på Donald Trumps politiske blitskrig i USA. Noen av dem er gamle nok til å huske formann Maos kulturrevolusjon for snart seksti år siden. Ikke minst partisjef Xi Jinping, som var bare tretten år da Kina – helt plutselig – ble satt på hodet i 1966. «Bombarder hovedkvarteret», buldret Mao.
Den aldrende formannen følte seg omgitt av fiender på alle kanter og ville fornye Kina ved å rydde opp i partiet og regjeringsbyråkratiet. Som et ledd i kampanjen diktet han opp alle slags påstander. Respekterte partifolk som lojalt hadde fulgt ham i tykt og tynt, ble med ett stemplet som «stinkende svin», «giftige slanger» og mye mer.
Ungdommene var uten hemninger, for Mao, det største av alle mennesker, hadde gitt dem lov til å ture fram som de ville.
Forsvarsløse mennesker som tryglet om rettferdighet, hadde ingen å henvende seg til, for noe rettsvesen fantes knapt. I stedet ble private hjem og offentlige kontorer invadert av Maos fanatiske rødegardister. Ungdommene var uten hemninger, for Mao, det største av alle mennesker, hadde gitt dem lov til å ture fram som de ville. Resultatet ble død og fordervelse for millioner av mennesker.
«Det er stor uro under himmelen», sa Mao og lente seg tilfreds tilbake.
Donald Trumps huskestue i USA har vart i bare to måneder. Parallellen til Maos Kina skal ikke trekkes for langt, men det finnes likhetspunkter. Maos opprør rettet seg mot det bestående, og det samme gjør Trumps. Slik Mao tilsidesatte de eksisterende politiske og rettslige organer for å nå sine mål, truer Trump med å gjøre det samme. Fortroppen i hans Departement for effektivisering (DOGE) består av datakyndig ungdom ned til sytten års alder. I det rådende klima tør de færreste å stritte imot av frykt for konsekvensene.
Les også: Jo Moen Bredeveien skriver om linjen som forbinder Reagan og Trump
Maos bevegelse ble drevet av en umiskjennelig forakt for kunnskap. Skoler og universiteter ble stengt, og intellektuelle ble brennemerket som «den niende stinkende kategori». Trumps daglige utblåsninger har den samme undertonen. I sin første presidentperiode gikk han til felts mot immunologen Anthony Fauci. I stedet for å lytte til hans råd lanserte Trump en sprø idé om at covid kunne bekjempes ved å sprøyte «et desinfiserende middel inn i lungene som en slags vask». Nå angriper han professorer og intellektuelle over hele landet, og universiteter som ikke vil danse etter hans pipe, trues med milliardkutt.
Den kinesiske kulturrevolusjonen tok slutt da Mao døde i 1976. Mens rødegardistene herjet som verst, ble barna til høytstående partifolk pint og plaget. Noen ble drept. Unge Xi Jinping ble etter hvert sendt ut på landsbygda for å grave i jorda.
Nå, som kommunistpartiets fremste mann, insisterer Xi på at Kina må sette den politiske stabiliteten høyere enn alt annet. Han viser til landets historiske erfaringer. Hver gang det ble kastet ut i «luan» (kaos), gikk millioner av menneskeliv med. Et bondeopprør på midten av 1800-tallet endte med tjue millioner ofre. Det samme gjorde krigen mot japanerne fra 1937 til 1945. Nye millioner falt under den treårige borgerkrigen fra 1946 til 1949. Maos eksesser liker han egentlig ikke å snakke om, men de huskes likevel av mange.
De siste ukene er Xi Jinpings advarsler mot «luan» blitt fulgt opp av partiavisene. Temaet var også en gjenganger på den nylig avholdte sesjonen i Den nasjonale folkekongressen. I sin rapport til delegatene minnet statsminister Li Qiang om usikkerheten i finans- og eiendomsmarkedet. Mange, både enkeltpersoner, selskaper og lokale myndigheter, sliter med å betjene sine gjeldsforpliktelser, og bankene fortviler.
Les også: Kuler, krutt og skattekutt med Høyre
Regjeringen forventer likevel en vekst på fem prosent i kommende budsjettår. Det kan virke vel optimistisk, og eksperter som følger kinesisk økonomi med argusøyne, forstår ikke helt hvor veksten skal komme fra. Det knytter seg også stor usikkerhet til Trumps varslede supertoll (tjue prosent) på kinesiske varer. Lederne i Beijing sier de vil svare med samme mynt. Dermed ser vi konturene av en handelskrig som kan ramme begge hardt.
I mange land er arbeidsledig ungdom en kilde til politisk uro. Derfor følger Xi og hans menn nøye med på de månedlige ledighetstallene fra regjeringens statistiske byrå. I forrige måned ble den oppgitt til 16,9 prosent i aldersgruppen seksten til tjuefire år. Det er lavere enn for to år siden, men likevel høye tall. Det hører også med at studenter som nylig har fullført sin utdannelse, ikke er inkludert i statistikken. Denne gruppen har de siste årene slitt hardt for å skaffe seg jobb. Trolig er vel hundre millioner kinesere uten fast arbeid.
Ikke desto mindre holder de seg i ro. Hvorfor?
Fordi makthaverne disponerer det mest sofistikerte kontrollapparatet i historien. Ved hjelp av massiv videoovervåking, ansiktsgjenkjenning og pupilledata er de i stand til å fotfølge så å si hver eneste undersått. Nå raffineres systemet med siste nytt innen kunstig intelligens. Ethvert tilløp til uro kan i praksis kveles i fødselen. Den nye teknologien kan til og med forutsi hvor og når uro kan oppstå.
Les også: Nordmenn snur ryggen til Trump
Om noe likevel går «galt», rår Xi og hans menn over et veltrimmet politi som i nødsfall kan suppleres med spesialstyrker og regulære soldater. Arbeidet med å perfeksjonere dette trehodede uhyret begynte like etter opprøret i Beijing i 1989, da nesten en million mennesker flommet ut i gatene med knyttede never. To år senere raknet Sovjetunionen. Begge hendelsene satte en støkk i de kinesiske lederne. Aldri mer, sa partiets daværende nestor, Deng Xiaoping.
I tider som disse må Xi også rette blikket mot det øvrige Asia og verden. For åtte år siden forsøkte Trump å blidgjøre ham med edel vin og vakre serenader på sitt drømmeslott i Florida. Det er ikke sikkert det blir et nytt møte i de samme omgivelsene, for rivaliseringen mellom USA og Kina tilspisser seg på alle områder. Utfordringen består i å begrense den og forhindre en militær konfrontasjon. I fjor økte Kinas forsvarsbudsjett med 7,2 prosent. Årets økning er på samme nivå, og våpnene blir stadig mer avanserte. Kina er alltid rede til å inngå kompromisser, men lar seg ikke true eller presse til noe som helst, sa en kamplysten utenriksminister Wang Yi til delegatene på folkekongressen.
Marco Rubio, Trumps utenriksminister, var uvanlig direkte da han forleden omtalte Kina som USAs farligste motstander. Trump selv er mindre tydelig og har, til tross for sine anti-kinesiske tirader, gjenopptatt sin skamros av Xi Jinping. Slikt gjør de kinesiske lederne enda mer usikre på veien videre.
