Jeg har personlig aldri vært spesielt opptatt av Jens Stoltenberg. Kanskje ble jeg først entusiastisk da han viste som Nato-sjef at han forsto trusselen fra Russlands president Vladimir Putin og kjempet for at Ukraina måtte få full støtte.
Men da jeg så dokumentarfilmen «Facing War», som følger Jens Stoltenberg de siste årene i Nato, skjønte jeg mer av stjernene som oppsto i så mange norske sosialdemokraters øyne da selveste Jens kom tilbake til Norge. I filmen kunne man se de samme stjernene i øynene til Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj mens han vinket til Stoltenberg under et Nato-møte.
Det er et eller annet med diplomatsønnen. Stoltenberg får med seg folk og kan gjøre uenighet om til enighet.
Noen scener er som hentet ut av TV-serien West Wings «walk and talk»-partier.
Filmen skal nok forvalte Stoltenbergs ettermæle, men den virker ikke altfor sminket. Knyting av skolisser, nynning og surr får god plass. Fortellingen viser sånt alle på innsiden vet, at det er mye tilfeldigheter som gjør at ting blir som de blir. Veldig lite i verdenspolitikken handler om detaljert utklekkede planer som følges til punkt og prikke av robotaktige mennesker som spiller 4D-sjakk. Mye oppstår underveis, og er avhengig av hvem som deltar i diskusjonene.
Les også: Putins 25 år ved makta: – Har styrt Russland som en mafiaboss (+)
I filmen følger man tilsynelatende reelle forberedelser til viktige møter og pressekonferanser. Noen scener er som hentet ut av TV-serien West Wings «walk and talk»-partier, der Stoltenberg og statslederne han møter blir enige mens de går til og fra møter.
To viktige prosesser man følger Stoltenberg gjennom, er dramaet rundt Sveriges Nato-medlemskap og manøvreringen for å få til en Nato-støttepakke til Ukraina etter Ungarns president Viktor Orban ville blokkere den. Vi får selvsagt ikke se alle viktige sider. Krav om utlevering av opposisjonelle tyrkere og kurdere i Sverige nevnes ikke, og antakelig er det mer enn tilgang på F16-fly som ble diskutert i kulissene før Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan og Sveriges statsminister Ulf Kristersson sitter sammen og smiler i New York.
De vet dessuten når det er en filmfotograf i rommet, og man kan anta at noen av de reelle samtalene skjedde før eller etter kameraene var slått av.
Likevel gir filmen et innblikk i hvordan diplomater tenker. «Vil dette få oss nærmere en løsning» trumfer «er dette hele sannheten». Alle involverte kjenner reglene og vet at utsagn kan være mer strategiske enn ektefølte. Men det er ofte vel så viktig hva som ikke sies. Ved å vise respekt gjennom formuleringer, kan for eksempel en Nato-leder få med seg en motvillig statsleder på å finne en løsning.
Maktforhold er selvsagt viktigst og bak statusmassasjen ligger ofte politiske og økonomiske ønsker og krav. Men den myke valutaen teller også. Når Stoltenberg vil ha med ungarerne på en avtale, påpeker en av dem at det er lenge siden han har vært i Ungarn. Så da drar Stoltenberg til Ungarn. Om det var avgjørende for løsningen, kan man ikke vite. Men at sånt kan smøre samtalene, er det liten tvil om.
Les også: Det er uakseptabelt å kalle Cecilie Hellestveit en folkemordfornekter (+)
I internasjonalt diplomati handler mye om relasjoner mellom ledere. Både humor, kjemi og personlige egenskaper spiller inn. I ett kostelig parti ser man Stoltenberg og Macron sammen. Stoltenberg er kjent for å ta på folk. Det viser at han ser dem, forklarer en Nato-ansatt. Når Frankrikes president Emmanuel Macron viser seg å være helt lik og de to går mot en bil mens de tar farvel, er det ikke måte på hvor mye de klapper og klemmer på hverandres skuldre, armer og rygger.
Stabssjef i Nato Stian Jenssen har til en viss grad fått rollen som bad cop, han som blir irritert når den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj og staben hans ikke ser ut til å forstå hva det er mulig å få til av avtaler innad i Nato. Mens Stoltenberg er forståelsen og solskinnet selv.
Stoltenberg fungerer som sosialt lim innad i alliansen.
Jeg tipper både Stoltenberg og Jenssen har et nyansert syn på ukrainernes ønsker. Men i tillegg til å fungere som en minikonflikt som øker spenningen, er det sikkert viktig for Stoltenberg å framstå som velvillig, til neste gang han er i en forhandling.
Man får også se hvordan Stoltenberg fungerer som sosialt lim innad i alliansen, som når han raskt påpeker da Zelenskyj møter Erdogan, at Tyrkia var tidlig ute med å støtte Ukraina med Bayraktar-droner. Mot slutten dokumentaren sier Stoltenberg til Zelenskyj at USAs tidligere president Barack Obama nølte med hjelp, mens den daværende (og nåværende) presidenten, Donald Trump, ga Javelin-droner. Antagelig sa ikke Stoltenberg dette for å minne Zelenskyj på noe noe han åpenbart er klar over, men for å vise Trump at han får skryt. Med håp om at det vil gjøre Trump mer villig til å støtte Ukraina videre.
Samtidig stemmer jo bildet man blir presentert av Stoltenberg med sånn folk kjenner ham. Han er en omgjengelig fyr som er flink med folk.
Les også: – Putin, Trump og Erdogan er både hverandres forbilder og erkerivaler
Stoltenberg prøvde å gi seg som generalsekretær i Nato i 2023. Det ville ikke tidligere president i USA Joe Biden ha noe av. Selv om strategiske hensyn er viktige når det diskuteres på toppnivå, er det vanskelig å fake varme og engasjement. Noe Stoltenberg, trass i sin alltid kontrollerte framtreden, har mye av.
Det er naturlig å kalle ham «Jens» fordi han ikke gjemmer mennesket bak dressen.
Jeg fikk et gjensyn med det som gjorde at jeg plutselig ble takknemlig for at Stoltenberg hadde en viktig rolle internasjonalt: I en scene forteller han at han stolte på Putin da de møttes første gang i 1999 og senere inngikk delelinjeavtalen i Barentshavet. Lenge mente han det viktigste var å balansere støtte til Ukraina mot muligheten for at Russland ville eskalere. Men etter hvert innså han at den største risikoen vil være om Putin vinner. Hør, hør!
Jeg forsto at det var en fordel for Ap-regjeringen da Stoltenberg kom hjem for å bli finansminister. Men jeg skal innrømme at jeg flirte litt av halleluja-stemningen som oppsto. Antagelig har jeg lest for mange artikler med ordspillet «Pikenes Jens» og avfeid appellen som noe overfladisk. Etter å ha sett filmen, skjønner jeg at det handler mer om personligheten hans. Ikke bare damer, men også menn liker ham oppriktig. Det er naturlig å kalle ham «Jens» fordi han ikke gjemmer mennesket bak dressen.
En sympatisk side av filmen, som kanskje også handler om hvordan Stoltenberg møter folk, er at man også ser hun som støvsuger den røde løperen og personalet som drar med seg brukt servise på et trillebord, før et møte. Uten dem kan heller ikke organisasjoner som Nato fungere som den skal.
Situasjonen i verden er mer urolig enn på lenge. Det er lite Stoltenberg kan gjøre alene. Men framover er vi avhengige av at institusjoner fungerer og at veldig ulike politikere samarbeider. En gang iblant kan det være avgjørende med en avvæpnende vits og et fast tak i overarmen til en gammel venn.
Les mer av Cornelia Kristiansen
Les også: Putin vil ikke ha våpenhvile - selv om han later som (+)
