Det er noen tusener av dem i aksjon hver kveld. Pappa- eller mammatrenere som bidrar mer eller mindre frivillig. Men de har det til felles at de ønsker det beste for barna sine.
Jeg vil tro de fleste av dem lykkes. Ikke med å vinne norsk eliteserie, skape fotballproffer eller verdens- og OL-mestere i forskjellige idretter. Noen få gjør det også. Flertallets ambisjon og viktigste motivasjon er å skape trivsel gjennom en aktivitet som gir fellesskap.
Gjert Ingebrigtsen tilhører ytterpunktet og i neste uke skal han forklare seg i Sør-Rogaland tingrett. I 2018 ga han ut boka «Kunsten å oppdra en verdensmester». På den aller siste siden skriver han: «Jeg er klar over at rollen som trener koster meg verdifulle øyeblikk og opplevelser og tette, nære relasjoner som pappa til alle barna mine, også de som ikke løper. Men det tror jeg vil gå seg til når jeg ikke lenger har barn som ønsker meg som trener». Sitat slutt.
Nå vet vi hvor galt det gikk. Da lillesøsteren forklarte seg torsdag beskrev hun hvor ubehagelig det var bare å nærme seg Sandnes stadion. Hun hadde forlatt friidretten og ønsket seg ikke tilbake. Hun opplevde det motsatte av idrettsglede. Stikkordet var frykt. Jakob beskrev seg selv som en maskin som bare leverte på oppdrag. Uten glede. Det er smertefullt å høre.
Begge barna sluttet tidlig med å omtale den tidligere treneren deres som pappa. Han hadde ikke den rollen. Episoden med datteren hans var dreiepunktet i denne familietragedien. Hun rømte huset og flyttet ut for godt i januar 2022, bare 15 år gammel. Det utløste også løperbrødrenes valg om å bryte med faren.
Gjert Ingebrigtsen er tiltalt for vold i nære relasjoner, spesifikt mot disse to. Han nekter straffskyld. Og skal gi oss sin versjon i neste uke.
Les også: – Nå må vi diskutere om vi bør ha norske atomvåpen
I fotballen har jeg selv sett pappatrenere ha større ambisjoner enn spillerne. Men dette har vært unntakene. De fleste bruker sunn fornuft i visshet om at de færreste får en karriere på toppnivå. Jeg husker guttungen som ba pent om å spille for annetlaget fordi det var morsomt der.
Vi har mange eksempler på papparoller i toppidretten som har vært krevende, men utviklende. Finn Aamodt fant balansen sin med sønnen Kjetil-Andre. Jeg snakket med Nils Arne Eggen om hvordan han håndterte sønnen sin Knut-Thorbjørn. Ståle Solbakken fikk en utfordring da han tok ut sønnen sin Markus i landslagstroppen. Solbakken er landslagssjef. Han var opplagt også en far.
Les også: Peggy Hessen Følsvik: – Sykelønna er politikk (+)
Denne uka var jeg tilfeldigvis på trening med familien Rooth, gjengen bak OL-vinner i mangekamp fra Paris i fjor, Markus. Det var en opplevelse av ren glede. Der er både far Espen, mor Mette og søster Kajsa involvert. Harmonien under øktene var fascinerende. Den seansen kommer vi tilbake til. Men det var godt å se hvordan familiære relasjoner kunne fungere rundt en dedikert toppidrettsmann.
Les også: Massiv norsk motstand mot Trumps politikk: – Skaper usikkerhet
TV-serien Team Ingebrigtsen fascinerte en hel nasjon over fem sesonger i NRK. Nå brukes klipp fra serien som beviser i en kriminalsak. Det er surrealistisk. Kan et redigert realityprogram brukes til noe?
Lillesøsteren var fem år da TV-kameraene fylte hjemmet hennes. Vi fikk et glansbilde av løperfamilien med en kravstor far og trener i midten. Men noen av barna hans har ikke opplevd det slik. Så skal retten avgjøre senere i år hvor graverende dette har vært.
Ha den ekte pappa- eller mammatreneren i bakhodet når du får nyhetsinnslagene fra tingretten i neste uke. Det eneste vi vet er at det blir trist. Her er medaljens bakside noe langt mer enn en floskel.
