Dette er Dagsavisens innfallspalte. Spor av satire kan forekomme.
I disse dager i mars har begge mine bestemødre bursdag. Hvis de hadde levd nå, ville mormor fra Telemark fylt 99 år, mens farmor i Finnmark ville ha nådd den imponerende alder av 109. (Da hadde hun nok kommet i Guinness` rekordbok). Men hvis de hadde levd nå: Hva ville de synes om vår kaotiske verden i dag? Hva ville de tenkt og sagt om Donald Trump, og all elendigheten han steller i stand på daglig basis?
Jeg tror i alle fall jeg vet hva farmoren min ville ment om Donald Trump. «Han kan jo ikke være helt god», hadde hun slått fast. Mange vil kanskje mene at dette er en altfor mild og hverdagslig karakteristikk av Donald Trump, men «å ikke være helt god» er egentlig et knallhardt kraftuttrykk. Å ikke være «helt god» er et nordnorsk understatement som kan dekke all menneskelig dumhet, grusomhet og ondskap. Det handler bare om setting. En som ikke er «helt god» kan gjerne være en ungdom som nasker litt butikken – eller det kan være Adolf Hitler.
Les også: Disse TV-seriene vil du se i 2025
Etter at farmoren min hadde ristet på hodet over Donald Trump, ville hun lagt til en setning til. Hun ville sukket, sett uendelig trist ut, og sagt, medfølende: «Og så de arme foreldran». Ja: Hun ville syntes veldig synd på foreldrene til Donald Trump, som hadde fått en så fæl sønn.
Grunnen til at jeg tror hun ville sagt dette, er at farmor i flere år var oppnevnt som meddommer i tingretten. Hun pleide å underholde meg med historier fra rettssakene hun var med på. Hun fortalte med stor innlevelse om de ulike tiltalte, og handlet det om unge folk, blødde morshjertet. Stakkar, han så jo lei seg ut, der han satt i vitneboksen, kunne bestemor fortelle om en unggutt som for meg hørtes ut som en ganske hardkokt narkodealer. (Og som min farfar trolig ville omtalt som «en jævla banditt»). Og hun avsluttet alltid disse historiene med et sukk, og et: «Og så de arme foreldran».
Les også: Massiv norsk motstand mot Trumps politikk: – Skaper usikkerhet
Jeg er usikker på om farmor også syns synd på foreldrene til Adolf Hitler under 2. verdenskrig. Men jeg føler meg helt sikker på at hun må ha sagt at han der er nok ikke helt god. Det var jo tross alt han som fiksa det sånn at huset hennes i Finnmark ble brent og hun selv og familien ble deportert sørover som flyktninger i eget land.
På en annen side var «Evakueringa» (med stor E) ett av hennes favoritt-samtaleemner i årene etterpå. Uansett hva vi i utgangspunktet snakket om, greide hun nesten alltid på finurlig vis å få det til å ende opp i en anekdote om Evakueringa. Jeg lurer på hvor mange ganger jeg kan ha hørt henne si: «Det der minner meg forresten på noe som skjedde under Evakueringa…».
Men i alle fall, gratulerer med 109-årsdagen, bestemor! Og kanskje du har rett i at det alltid er mest synd på foreldrene. Hvis det var min sønn som drev på og demonterte det amerikanske demokratiet, nektet å hjelpe sultne og fattige barn, presset og plaget allierte og påtvang et krigsherjet land en urettferdig fred – så hadde det jo vært ganske synd på meg også.
Les også: Carte Blanche «How Romantic»: En sjelden fysisk kraftanstrengelse (+)
