I uka der nasjonen har begravet sin store dikterhøvding, er det på sin plass å snakke om «den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land» når Arbeiderpartiet de siste dagene har avholdt sitt 70. landsmøte.
I tre samfulle dager har det vært religiøs vekkelse, yr lettelse og noen doser personkult à la Nord-Korea. Et parti og en partileder som kort og godt har gjenoppstått. Den største faren nå er å ikke bli så framoverlent at man går på trynet.
Det har vært litt av en reise for Jonas Gahr Støre. Og dette er den eneste viktige fortellingen om dette landsmøtet. Den utrolige, nær surrealistiske reisen. Fra fimbulvinter i Finnmark i desember til Youngstorget badet i varmende vårsol i april. Fra en TV2-mikrofon dyttet i ansiktet med spørsmål om han ville trekke seg som leder av Arbeiderpartiet til hallelujastemning på Folkets Hus.
Bak oss, bak Jonas Gahr Støre, bak Arbeiderpartiet, ligger en av de mest oppsiktsvekkende politiske snuoperasjonene i landets historie. Et comeback fra knestående til nevehyttende triumf som vi ellers bare ser i Hollywoods regi. Et mirakel av bibelske proporsjoner.
Støre og partiet kunne vært et annet sted
Det virker som en liten evighet siden, men skrur vi klokka tilbake til begynnelsen av desember, var Jonas Gahr Støre på et veldig mørkt sted. Og da mener jeg ikke Finnmark. Men det var der han var på tur da han fikk beskjed fra en reporter om at hans motstandere hadde konspirert i hovedstaden. Om at hans tid som leder måtte ta slutt.
På en TV2-måling samme dag, 2. desember, hadde Støre blitt klokket inn til 16,5 prosent. Åtte prosent bak Fremskrittspartiet − det mest ytterliggående høyrepartiet var også landets største. Støres gjeng var landets tredje største. Og i regjering med Senterpartiet, som i adventstida var mindre enn Rødt og like store som Venstre. I ryggen hadde Støres regjering 22,5 prosent av velgerne i ryggen. Det var ikke nødvendigvis noen ulogisk slutning å fyre opp under partiets leder. Det eneste som ikke var prøvd for å skape livsviktig oppdrift. For det gikk virkelig ikke veien. Opprøret kan ses på som å ta ansvar. Som lojalitet til parti og ikke leder.
Kuppmakerne var dårlig organisert. Opprøret nådde mediene for tidlig. Hva som skjer i hodet på Støre i de kritiske timene, der LO tar betenkningstid og partiets nestleder venter i kulissene, er det vanskelig å få svar på. I hvert fall å vite. Det er mat for biografer og statsvitere i årene som kommer. Men alt tyder på at statsministeren møtte krisa med kjøling kalkulering. På sitt vis. Det ble tatt mange telefoner. Han fikk kartlagt omfanget av brannen i rekkene. Identifisert opprørerne. Og i åpent lende, ansikt til ansikt med landets leder, ble stemmene spake. Motreaksjonen til Støre var imponerende.
Les også: Jonas lyste opp på Ap-landsmøtet, skriver Kjell Werner
Spoler vi fram fire måneder til 3. april − fra 17,2 til 28 prosent i snitt på målingene − til et landsmøte der Støre spaserer ubesværet rundt på vannet, er det åpenbart for alle at det var riktig å støtte han. Køen av kritikere er blitt kjempekort. Kanskje bare et par trøndere. Men hva hadde skjedd hvis ingen hadde våget å utfordre han i desember, hvis ingen trykket på alarmen og utløste det som i noen døgn var en nasjonal krise? Hvis ingen hadde utløst noe sjokk? Det er i det minste en besnærende tanke, og formildende for dem som mente at noe måtte skje.
For noe skjedde. Det er ingen tvil om at det var starten på en samling i bånn. Starten på en mobilisering. Det gikk en faen i Støre, han begynte å slåss, energinivået løftet seg. Så fulgte en rekke riktige valg og tilfeldigheter. Noe regi, noe flaks. Medienes fortellinger begynte å snu. Spiralene som hadde spunnet mot han i store deler av hans ti år som partileder, bremset opp. Tre målinger i januar på over 20-tallet er ikke fattig trøst når det er i kontrast til 16,5-målingen som nær ble hans bane måneden før.
I slutten av januar la Senterpartiet ballen på straffemerket. Støre kunne rulle ballen i åpent mål. Sp satt striden om EUs fornybardirektiver på spissen. EU maste, Arbeiderpartiet ville levere og ta dem inn i EØS-avtalen. Senterpartiet måtte gå ut av regjering, etter press fra grasrot og stortingsgruppe. Støre måtte styre aleine. Tilsynelatende satt i denne posisjonen av Trygve Slagsvold Vedum, men historien vil selvsagt være en annen. Støre brøyt med Senterpartiet. Og fikk den omstarten han trengte.
4. februar kunne Støre presentere ny regjeringskabal, med Jens Stoltenberg som ess og et nytt strømtiltak som satt kritikerne sjakk matt. Det er briljant spilt. Resten er, som det heter, historie.
Les også: 2025 blir et år fullt av skremmende hendelser. Men vi kan også gjøre det til året der ting snur, skriver Jonas Bals
Saken om disse avgjørende direktivene kunne, skulle og burde vært avgjort allerede tidlig på høsten. Hva om vi hadde fått en regjeringskrise i juni isteden? Altså før Jens Stoltenberg var ferdig i NATO. Hva hvis Støre hadde fått ett år fram mot valget med et svært skjørt sololøp og stortingsregjereri? Støre og partiet kunne vært et annet sted.
Omstendigheter langt utenfor Støres kontroll har også hatt stor betydning. Kort tid før Senterpartiet forsvant ut av ligningen, til Ap-folks store lettelse, ble Donald Trump igjen USAs president. Og siden 20. januar har hans tiltakende galskap og ville plan for USA fått norske velgere til å verdsette helt andre sider av politikken. Frykt funker, og flere innser nå verdien av ro, trygghet og stabilitet, av klokskap og talegaver, kvaliteter statsministeren åpenbart har. Det er tida for innestemme og naturlig autoritet. Stoltenbergs vending hjem i krisetid for landet og partiet kan selvsagt ikke overvurderes. Når folk er vettaskremt som nå, er Støre/Stoltenberg for mentalhygienen det Lennon/McCartney var for popmusikken.
Stemning avgjør valg, heter det gjerne. Fornemmelsen, sinnelaget som råder i medier og over lunsjbord spiser politiske program til frokost. Stemninga på årets landsmøte har vært ekstatisk. Ikke på 20 år har den vært bedre i Arbeiderpartiet. Det er nesten noe bipolart over partiet som nå kan samle seg til valg om knappe fem måneder. Jeg betviler ikke statsministerens kjølighet og ydmykhet. Men faren for tilbakeslag og hybris er åpenbar for partiet. At folket samler seg rundt lederen i krise er ingen moderne selvfølge. Erna Solberg ble kastet midt i en pandemi, og Støre selv fikk ikke ingen varig støtte da Russland angrep Ukraina og vi ble kastet ut i dyrtid og usikkerhet.
Heller ikke et vellykket landsmøte er noen garanti. Også i 2023 kunne Støre avslutte på Folkets Hus med trampeklapp, flere politiske seiere og to nye nestledere med seg i kampen. Ja, stemningen var god da også. Det gikk bare en drøy måned før kaoset var i gang med nestleder Tonje Brenna som første kvinne ut i ei rekke med politiske skandaler og dramatiske statsrådsavganger. Effekten av landsmøtet var lik null hvis man er opptatt av oppslutning blant velgerne. Valget i 2023 ble det dårligste for Arbeiderpartiet på 100 år.
Men hvordan skaper man denne politisk avgjørende x-faktoren, denne politikkens alkymi − den gode, vinnende stemninga? Og hvordan holder man på den? Det er 156 dager igjen til valget. 124 dager siden Støre måtte gå.
Les også: Til slutt ga Trumps tollsatser litt mening likevel (+)
Les også: Filmen om Stoltenbergs siste tid som NATO-sjef er toppklasse (+)
