Resten av verden driver og venner seg til all den nye økonomiske politikken som kommer fra den oransje mannen i Det hvite huset. Nesten daglig. Hva er det han driver med? Hva vil han oppnå?
Hvorfor driver han med aktiv selvskading på denne måten?
Det siste spørsmålet stilles av økonomer som kan regne og som er svært tydelige på at tollene Donald Trump innfører ikke gir noen som helst mening i økonomisk forstand. De er kostbare og hemmende for økonomisk utvikling. Både i USA og i resten av verden.
Nei, noe forsøk å forhandle fram økonomisk, optimale handelsavtaler er dette ikke.
USA har ført økonomisk klasse-politikk i mange år. Det har ikke vært til arbeiderklassens gunst, for å si det pent. Investeringer har vokst i verdi drevet av lave renter og økning i pengemengden. Samtidig har amerikanske lønninger stått stille, holdt nede av den giftige kombinasjonen av globalisert produksjon og handel uten kollektive lønnsforhandlinger. Kaka har blitt mye større, men de minste bitene har blitt mindre.
Les også: USA-ekspert: – Elon Musk gjorde dødssynden
Det er ingen som tror at de millionene av «blue collar jobs» som har forsvunnet fra det som i dag kalles «Rustbeltet» kommer tilbake. Den produksjonen som eventuelt kommer, vil komme i form av sterile, sterkt automatiserte fabrikker med relativt få ansatte med relativt høy utdanning. Bra for investorene, men neppe noe som vil forbedre livene til millioner av skuffede arbeiderklassefolk på den amerikanske landsbygda.
USAs egne aksjebørser er nådeløse i sin dom. Milliardverdier er borte på kort tid. Kanskje den eneste formen for tilbakemelding som gjør inntrykk på den dynamiske duo Trump og Musk i Washington.
Så hva er det de driver med der borte?
Mest av alt ligner det på klassisk mafiataktikk. Den kan være svært effektiv. En tradisjonell mafiaboss som ønsker å erobre et område begynner med å statuere et eksempel. Brenn ned en restaurant eller noe.
Les også: Støre-opprørerne hadde helt rett. Det måtte endring til
Da blir de andre som driver restaurant mer forhandlingsvillige. Da kan mafiabossen kreve lojalitet fra dem i form av beskyttelsespenger. En ekstra skatt om du vil. Eller avgift. Men også mafiaen har utviklet seg med tiden. Moderne mafia bruker nesten ikke åpenlys vold. Økonomisk press og trusler er mer effektivt og lønnsomt. Særlig i kombinasjon med beskyttelse og økonomisk støtte(!).
Det har vært et sivilisasjonsprosjekt, i hvert fall for vestlige demokratier, å redusere effektiviteten av slik taktikk til fordel for mer forutsigbare avtaleregimer.
Det kan kanskje være en del av grunnen til at svarene på denne nye politikken varierer i tid og omfang.
Les også: Jonas lyste opp på Ap-landsmøtet, skriver Kjell Werner
Det er også en del forvirring (eventuelt så er det en bevisst strategi) av typen epler og pærer. For eksempel ser vi folk hevde at avgifter og moms på amerikanske biler som importeres til Norge påstås å være proteksjonisme og tollbarrierer mot USA. Det er det selvsagt ikke. Alle bilprodusenter har samme vilkår for eksport til Norge. Ikke minst har den USA-amerikanske Tesla tjent godt på det norske avgiftsregimet for biler som ikke er toll, men bilavgifter.
Det samme gjelder importvernet på jordbruksvarer. Man kan mene mye om det norske behovet for beredskap og spredt bosetting, men det rammer alle utlendinger likt. Alle land har slike mekanismer. Også USA.
Nei, noe forsøk å forhandle fram økonomisk, optimale handelsavtaler er dette ikke. Forhandlingsspill er noe vi har mye kunnskap om. Det optimale utfallet av forhandlinger er en avtale begge eller alle parter tjener på. Slik vi tilstreber i norske lønnsforhandlinger. Så høye lønninger som mulig, men ikke så høye at bedriften ikke klarer å tjene penger.
Les også: 2025 blir et år fullt av skremmende hendelser. Men vi kan også gjøre det til året der ting snur, skriver Jonas Bals
Det som er med forhandlinger, er at partene jo går inn i dem med et etablert utgangspunkt, og med et sett forventninger. Kunsten er å påvirke disse på forhånd. Det er et vårtegn like sikkert som linerla og rødstrupa, at vi ser arbeidsgivere i media proklamere at «i år er ikke tidspunktet for lønnsvekst» samtidig som motparten selvsagt er ute med motsatt budskap. Forhandlingskortene deles ut til denne årvisse fuglesangen. Klarer man å flytte forståelsen av hvor vi er, flytter man også forhandlingsrommet. Altså hvor vi skal. Får du lov av motparten til å feste et anker, får du også aksept for å bevege deg mindre.
Ingen tror heller på at vi skal inn i en verden helt uten avtaler, så sa er spørsmålet bare hvilken avtale. Avtale A er bedre enn avtale B. Men avtale B er bedre enn ingen avtale. Place your bets.
Det er dette Trump driver med. Mannen er ingen økonom, men heller ingen politiker. Og han er bedøvende likeglad med om et forhandlingsresultat er noe alle tjener på – bare han gjør det selv. Det er ikke økonomi han driver med. I alle fall ikke bare. Det er godt gammaldags maktspill.
Les også: Musk er ikke den første: – Trakk i trådene bak presidenten
Les også: Ekspert tviler på «Trump-smutthull» i 2028: – Helt urealistisk
Les også: Dette mener nordmenn om Trumps politikk
