Da NRK kjøpte inn dokumentaren «Arktis – iskald frontlinje» kan det være de falt for de episke bildene og den suggererende musikken. Den 60 minutter lange britiske dokumentaren publisert på NRKs flater i slutten av mars, er en usedvanlig vakker filming av ishav og uendelige horisonter med arktisk snø. Krigsskip, overvåkingsfly og isbrytere blir som miniatyrfigurer i et evig, kaldt og isdekket teater.
Dokumentaren handler om hva som skjer i dette teateret når isen forsvinner. Om ti år kan isen i Arktis være smeltet så mye at Kina kan bruke den nordlige sjøruten som sommerrute til Europa og dermed spare flere døgn på transport, sammenlignet med å reise gjennom Suez. Når isen smelter åpnes det også for mer olje- og gassutvinning, og mer mineralleting på havbunnen.
Russlands største marine holder til på Kolahalvøya. Den befinner seg 10 mil fra norskegrensa.
Dokumentaren forteller at det er nettopp på denne scenen at nye konflikter oppstår: Hvem skal eie Arktis? Hvem skal drive aktivitet, hvem skal være der, hvem skal kontrollere Arktis? Russland, USA, Kina, Nato? Bilder av svensker, finner og nordmenn som øver sammen på snødekket finsk jord forteller om NATO som forbereder seg på en ressurskamp i Arktis.
Dokumentaren er severdig. Samtidig presenterer den ikke den norske fortellingen om hva som er viktig og riktig i nord. Det er snarere fullt mulig å se dokumentaren som en euro-glanset avledningsmanøver med politisk slagside, en dokumentar som tjener andre interesser enn de norske. Det gjør den på minst to måter:
Det utenrikspolitiske: Dokumentaren omtaler Arktis som et stort og nesten regelfritt område, hvor alt er i spill og hvor alt kan skje. Dette er ikke bare feil: Kyststatene har sine rettigheter etter havretten og folkeretten, som definerer hvem som har rett til å nyttiggjøre seg av naturressurser – eksempelvis fisk og olje i de ulike havområdene. I tillegg presenterer dokumentaren et narrativ som i større grad blant annet tjener franske og britiske interesser: Britene har banket på den arktiske døra i tiår, fordi de er interessert i fisken. Fransk UD har omtalt Arktis som «no man’s land», et område hvor ingen land har eierskap, på linje med Antarktis. Men Arktis er ikke et eierløst område, det er regulert etter internasjonale konvensjoner.
Les også: Oppdrettsnæringa har råd til alt. Bortsett fra å betale skatt.
Det militære: Issmeltingen i Arktis endrer ikke det store, evige, sikkerhetsmessige trusselbildet i nord, nemlig at Russlands største marine – strategiske atomubåter, hangarskip, cruisere, destroyere og korvetter – holder til på Kolahalvøya. Den befinner seg 10 mil fra norskegrensa, tilsvarende avstanden Oslo til Tønsberg. Norge har våre alliertes største trussel og angrepsmakt på tunet. Der holdt de til før isen smeltet, det gjør de nå, og det gjør de i framtiden. At de nordiske Nato-landene øver sammen i nord, og bør øve mer sammen i nord, handler ikke om å forsvare retten til mineraler på havbunnen. Det handler om å vise tilstedeværelse og være forberedt på et angrep med styrker fra ett av Russlands desidert største militære tyngdepunkter.
Det er ikke like oppslukende som en godt filmet dokumentar, men det er poetisk: De aller første setningene i det norske enstemmige forsvarsforliket på Stortinget fra 2024. Linjene er svært godt formulert, og understreker hva som er viktig for Norge:
«Norges sikkerhet påvirkes i stor grad av spenningsnivået i nordområdene. Vår geografiske plassering og våre store havområder utgjør tidløse premisser for de sikkerhetspolitiske utfordringene».
Tanken om «tidløse premisser» leder derfor stortingspartiene til å styrke forsvaret i nord. Hæren skal utvikles til tre brigader, fra dagens ene, og Heimevernet skal økes med flere styrker. Fra før var det kjent at Norge skal kjøpe 54 stridsvogner fra Tyskland. Det maritime forsvaret skal også styrkes betydelig med fregatter, helikoptre og ubåter blant annet. Det blir større, dette forsvaret, og mye skal nord.
Les også: Donald Trump er ingen økonom, men heller ingen politiker
Nordområdeoppbyggingen er viktig, fordi Russlands styrker og flåter ligger der de ligger, og fordi Norge kontrollerer sin del av Arktis, etter folkeretten. Det er også viktig for Norge som del av Nato, av flere årsaker:
Norge har fått det som vi ville. Det var Norge som i 2008 fremmet nærområdeinitiativet, som handlet om å forbedre evnen til å håndtere oppgaver og sikkerhetsutfordringer innenfor egne geografiske nærområder. Dette kom blant annet på grunn av en økende bekymring for et mer selvhevdende og ambisiøst Russland. Det handler om nord.
For det andre fordi ethvert Nato-medlem er «first responder» til utfordringer og konflikter på eget territorium. Norge er ikke noe unntak, og Forsvaret må ha evne til å respondere, slik det står i artikkel 3 i Nato-pakten: « … opprettholde og utvikle sin individuelle og felles evne til å motstå væpnet angrep». Den individuelle delen av artikkel 3 betyr kort og godt at et russisk angrep også er vårt eget ansvar å holde tilbake til allierte forsterkninger kommer.
Den norske styrkingen av forsvaret svarer på dette. Men det kommer til å ta tid.
Les også: Kunstig intelligens – ekte dumskap
En undersøkelse omtalt i Nordlys og andre mediehus nylig viste at hele 45 prosent av folk i Nord-Norge er bekymret for krig – mot 27 prosent på landsbasis. I nord er man tettere på grensen til Russland, tettere på Forsvaret – og tettere på følelsen av at noe faktisk kan skje. Med dette som bakteppe er det ikke de engelske og franske fortellingene som bør styrkes; om hvordan Arktis er deres «mulighetsteater» – godt hjulpet av norsk rikskringkasting som videreformidler dokumentaren.
Gjennom to nye avtaler styrket Norge tidligere i år forsvarssamarbeidet med britene og franskmennene. Vi har mange felles strategiske interesser og styrket samarbeid er positivt for Norge. Men dette betyr også at fokuset på Arktis vil øke fra Paris og London. Stormaktenes økte interesse for våre nærområder gjør at det blir enda viktigere å definere fortellingen om Arktis.
Vi trenger med andre ord å styrke både vår sivile og militære tilstedeværelse i nord, og vi trenger å styrke lokal og regional journalistikk av komplekse sikkerhetspolitiske utfordringer. Det bør gjøres for å vise norsk og utenlandsk TV hvem som skal eie, hvem som skal drive og hvem som skal kontrollere Arktis. Arktis er ikke et «no man’s land».
