Kommunalminister Kjersti Stenseng (Ap) vil gi kommunene mer reelt selvstyre. Derfor vil regjeringen sette ned en kommisjon som skal gi råd om hvordan staten bør styre kommunene. Målet er å gi kommunene et større handlingsrom.
«Summen av krav og oppgaver er ikke bærekraftig over tid. For at dette skal gå i hop må vi gi kommunene større frihet til å innrette tjenestene slik at innbyggerne kan få mer velferd for hver krone og hver ansatt», sier Stenseng.
Ministeren ønsker seg et kritisk blikk på hvordan staten styrer kommunene. Hun viser til summen av lover, forskrifter, veileder, retningslinjer, innsigelser og statlige tilsyn. Derfor vil hun sette ned en «kommisjon for omstilling» i kommunene, med mål om å frigjøre ressurser.
Kommisjonen skal etter planen komme med en første rapport allerede før jul, mens neste rapport kommer neste år. Styrelederen i kommunenes organisasjon (KS), Gunn Marit Helgesen, ønsker en slik kommisjon velkommen. Men hun understreker at mye kan gjøres raskt og uten å vente på nye utredninger. Kommisjonen må ikke bli noen sovepute, er beskjeden fra Helgesen.
Vekslende regjeringer har vært opptatt av å gi kommunene økt kommunalt selvstyre. Men det har vist seg å være lettere sagt enn gjort. Jeg minnes Jørgen Kosmo, som var arbeids- og administrasjonsminister i Jens Stoltenbergs første regjering. Den satt fra våren 2000 til høsten 2001.
«Vi må slutte å detaljstyre», sa Kosmo. Han var satt på jobben med å fornye Velferds-Norge i den rene Ap-regjeringen. Lite skjedde, og Stoltenberg gikk på et alvorlig nederlag ved valget i 2001. «Det har gått litt tregt, men vi har oppnådd mye allerede», sa Kosmo uka før valgdagen.
«Det har vært for dårlig respons fra mange etater. Dette vil ta tid», innrømmet Kosmo. Denne fornyingspolitikken var en av årsakene til at Ap tapte regjeringsmakten. Lærdommen, slik jeg ser det, er at det er vanskelig å vinne velgere på slike saker. Men det er nødvendig å gjennomføre en fornying. Bare gjøre det, men ikke proklamere det altfor tydelig.
Det lokale selvstyret er et tveegget sverd. På den ene siden er rikspolitikerne opptatt av å styre mest mulig, i stort og smått. Det handler om å sikre likest mulig tilbud over hele landet. Alternativet er at lokalpolitikerne får mer makt til å utføre oppgaver tilpasset lokale forhold. Det vil fort føre til at innbyggerne får mer ulikt tilbud, alt etter som hvilken kommune man bor i.
Rikspolitikere flest snakker varmt om det lokale selvstyret. Men i praktisk politikk gjøres det unntak i saker som er «for viktige» til å kunne løses lokalt. Ett eksempel er de strenge retningslinjene for bygging i strandsonen. Et annet eksempel er rovdyrpolitikken. Lista over slike saker kan gjøres enda lengre.
Les også Kjell Werner: Jonas lyste opp på Ap-landsmøtet.
Her antydes det indirekte at vettet ikke er likt fordelt. Moralen er at kommunepolitikerne må holdes i øra. Lokalt gir man for lett etter for press, blir det hevdet. Det er lettere for rikspolitikere å være restriktive, for de sitter lenger unna – på Stortinget eller i regjeringen.
Et tilsvarende eksempel er bemanningsnormen i skolen, normen som sier hvor mange lærere det skal være pr elev. Det var KrF som fikk presset den på plass under Erna Solbergs regjeringstid. Uten at det var politisk flertall for en slik norm. Høyre lot seg likevel presse.
Det lokale selvstyret er et tveegget sverd.
I neste omgang ble det bredt politisk flertall for normen, uten nevneverdig debatt. Nå ønsker Høyre riktignok en liten innstramming, men å skrote bemanningsnormen er det dessverre liten stemning for. En kommisjon kan forhåpentlig løse opp i den fastlåste situasjonen.
Bildet er riktignok ikke helsvart. Opp gjennom årene har det blitt gjennomført flere reformer som har gitt kommunene økt frihet. I 1986 ble det innført et nytt inntektssystem som i hovedsak ga kommunene økonomiske rammer å styre etter. Men det er fortsatt et visst innslag av øremerkede tilskudd, altså overstyring fra statens side. Den nye kommuneloven av 1992 er derimot et positivt grep, som innebar justering og opphevelse av noen særlover.
Men rikspolitikerne fortsetter samtidig ufortrødent videre med velmente lover og forskrifter som innskrenker kommunenes handlefrihet. Et offentlig nedsatt utvalg konkluderte i 2023 med at ingen norske kommuner klarer å følge opp alle nasjonale lovkrav.
Høsten 2019 varslet Jonas Gahr Støre en tillitsreform i offentlig sektor. Dette ble to år senere fulgt opp med et klart løfte i Ap/Sp-regjeringens politiske plattform. Poenget er å gi offentlig ansatte større frihet til å løse oppgavene. Så langt har reformen blitt mer vakre ord enn konkret handling. Stensengs kommisjon kan nok gi mer fart på tillitsreformen.
Det kommunale selvstyret har i realiteten sin bakgrunn i formannskapslovene fra 1837. Men det gikk lang tid til selvstyret ble grunnlovsfestet. Det skjedde i 2016. Denne paragrafen gir imidlertid ingen presisering av hva som er «lokale anliggender», altså hvor omfattende selvstyret skal være.
På denne bakgrunn er det positivt at regjeringen vil sette ned en kommunekommisjon. Det bør være mulig å sette noen kjepphester på stallen. Kommunene må få friere tøyler. Det er ikke noe alternativ å fortsette som i dag.
Les også Lars West Johnsen: Et Signal i tida.
Det blir stadig flere eldre her til lands. Behovet for helse- og omsorgstjenester vil øke. Samtidig blir det færre yrkesaktive bak hver pensjonist. Kampen om arbeidskraften vil tilta. Det er viktigere enn noen gang at kommunene får større frihet til mer fleksibel bruk av ansatte, noe som i neste omgang gir mulighet til mer effektiv oppgaveløsning.
Derfor må det tas tverrpolitiske grep. Alternativet er at det offentlige tjenestetilbudet blir gradvis dårligere. Da ligger nemlig veien åpen for flere private tilbud. Sosialdemokrater vil ha mest å tape dersom det blir svakere oppslutning om fellesskapstanken.
Vi må akseptere at lokalpolitikere løser oppgave forskjellig, til beste for innbyggerne i sine kommuner. Større kommunal frihet må sees på som et demokratisk gode. Vi må ikke glemme at kommunestyrene velges av innbyggerne i kommunene.
Lokalpolitikerne kjenner sine kommuner best og kan derfor tilpasse tilbudet deretter. Den som har skoen på, vet best hvor den trykker. Vettet er likt fordelt, både mellom politikere og ikke minst blant velgerne.
Lars West Johnsen: Støre-opprørerne hadde helt rett. Det måtte endring til (+)
Les også: Gaute Skjærvø i portrettet: – Jeg har vært sint hver dag siden 22. juli (+)
Kommentar: SVs midtlivskrise – fanget mellom Ap og Rødt (+)
