Det er snart 14 år siden hendelsen som forandret Norge for alltid. 14 år siden den høyreradikale Anders Behring Breivik først sprengte en bilbombe i regjeringskvartalet i sentrum av Oslo, og siden kjørte de 37,5 kilometerne til Utøya, der han drepte 69 mennesker. Brorparten av de døde var barn og unge, som ifølge den skrudde logikken som fortsatt herjer i mørke kroker på internett hadde gjort seg skyldige i forbrytelsen å være sosialdemokrater og å kjempe for en bedre framtid.
22. juli var en tragedie. Men det var også politikk, øyeblikket som reiv oss ut av naiviteten, som fikk nasjonen til å innse at det finnes farer der ute – og her hjemme.
Terroristens villfarelser ble ikke nedkjempet i årene som fulgte 22. juli. De kom stadig nærmere den politiske mainstreamen.
Vi lovte oss selv at vi skulle lære. Vi skulle ikke lenger være naive, vi skulle slå tilbake – på vårt vis. Med rosetog og mer demokrati, mer frihet. Og vi har gjort en god del rett på de 14 årene som har gått. Det norske demokratiet er fortsatt sterkt og levedyktig. Vi lot oss ikke knekke, og i dag sitter mange av ungdommene som overlevde marerittet på Utøya i viktige posisjoner i det norske samfunnet. Det skal vi være stolte av.
Vi besto deler av testen. Men vi har også gjort mye galt.
Denne uka ble det kjent hvem som skal få lage nasjonalt minnested etter 22. juli-terroren i regjeringskvartalet. Vinneren av konkurransen ble bildekunstner og forfatter Matias Faldbakken og hans verk «En opprettholdelse». Verket er en torgskulptur bygd på stålriggen som ble brukt til å flytte Pablo Picassos «Fiskerne» fra den revne Y-blokka i regjeringskvartalet, som skal fylles med en mosaikk med en tegning av en vadefugl som speiler seg i Tyrifjorden.
Les også: Arktis er ikke «no man’s land», skriver Hedda Langemyr
Når stålriggen fylles med et motiv hentet fra Utøya og Tyrifjorden, knyttes de to stedene terroristen rammet den fatale dagen sammen. Oslo skal med dette få et nytt byrom, heter det i juryens begrunnelse, «en stor og åpen plass med rom for seremonier og minnehandlinger». Faldbakken selv forteller at «riggen skal oppleves som stor og insisterende, og den enorme vekten må svare til vekten denne hendelsen har hatt i Norge».
Både juryens begrunnelse og Faldbakkens egen beskrivelse lover godt. Det blir helt sikkert et flott monument. Jeg klarer likevel ikke bli kvitt den tanken som har bitt seg fast et sted bak i hodet, i form av et spørsmål:
Hvorfor har dette tatt så lang tid?
«Dette» i betydningen alt eller det meste som har skjedd etter 22. juli. Barn født etter den vondeste dagen kan fylle 14 år i år. De har levd livet sitt i et annet Norge enn det vi eldre kjente før det utenkelige skjedde. Mine egne barn har gått fra å kjenne Anders Behring Breivik som «han slemme mannen med bomba» til å nå skjønne mer om den høyreradikale terroristen.
Les også: Jeg elsker Teslaen min. Og jeg hater den. Men bør jeg skamme meg over den?
14 lange år etterpå er regjeringskvartalet fortsatt en byggeplass. Og minnestedene, monumentene som skal sørge for at vi aldri glemmer, er enten midlertidige, ikke ferdigstilte, eller sterkt minimerte av ulike hensyn og årsaker. Det er noe nesten uverdig over at det nå snakkes om at Matias Faldbakkens «En opprettholdelse» planlegges ferdigstilt neste sommer. Da vil det ha gått 15 år siden terroren. Det er 15 år uten et endelig monument til minne om en av de mest avgjørende og dramatiske dagene i nasjonens historie.
Vi har tapt mye på de 14 årene som har gått. Lenge ble AUF og Arbeiderpartiet anklaget for å trekke Utøya-kortet når de ønsket en bedre og dypere nasjonal samtale om årsakene og bakgrunnen for angrepet 22. juli. Du har lest det før, men det er likevel greit å lese det enda en gang: Offeret ble anklaget for å politisere tragedien. Anklagen kom også fra folk langt inne på «den anstendige høyresiden».
Stikk i strid med det vi antok ettersom vi lærte mer om terroristen, ble ikke de høyreradikale villfarelsene hans nedkjempet i årene som fulgte. Det ble motsatt: Villfarelsene kom stadig nærmere den politiske mainstreamen. I dag er Ukraina voldtatt av mye av det samme tankegodset, og frihetens høyborg USA styrt av folk som tangerer det. Ytre høyre stormer fram. Den som trodde fascismen var et tilbakelagt stadium har måttet lære seg å tenke nytt på de 14 årene som er gått.
Les også: Driver Donald Trump egentlig med økonomi?
Litt på siden, men likevel ikke, lider også regjeringskvartalet som en gang skal stå ferdig av samme forsinkelse. Den sikkerhetspolitiske tankegangen er allerede delvis avleggs. Nå er det ikke fascistiske bilbomber vi burde frykte. Neste gang kommer trolig angrepet – fortsatt i fascistisk støpning – fra lufta, i form av droner. Da hjelper det lite å bruke år og milliarder på å grave ned en tunnel som utgjør en viktig del av hovedstadens transportårer.
Meningen er selvsagt ikke å antyde at et minnesmerke, et monument – eller raskere ferdigstillelse av regjeringskvartalet, for den saks skyld – ville gjøre Norge bedre rustet til å håndtere den eskalerende brutaliseringen av verden og samfunnet vårt. Det ville være en søkt påstand.
Jeg blir likevel ikke kvitt tanken på at denne sendrektigheten, denne evige utsettelsen av avgjørelser og byggetillatelser, forteller oss et eller annet om måte vi forholder oss til 22. juli på, og alt det vonde og farlige som har fulgt etterpå. Det er en slags berøringsangst der, både overfor den mørke dagen selv og i forholdet til hvordan vi som samfunn, i demokratisk fellesskap, skal forholde oss til de truslene vi står overfor.
Nå får vi endelig definitivt minnested et 22. juli. Det blir nok verdig og vakkert. Men spørsmålene står fortsatt igjen: Hvorfor har det tatt så lang tid å komme hit, og hva har vi tapt på veien?
