Rødt-politiker Mímir Kristjánsson fikk kritikk etter en utgave av podkasten Mímir og Marsdal, der han, journalist Jan Arild Snoen og Manifest-leder Magnus Marsdal snakket om demonstrasjonene mot Trump forrige helg.
I episoden sa Kristjansson at han først ble glad for å se så mange. Men etter å ha sett plakatene, tenkte han at «her har hele landets skrotvenstre møtt opp». Forklaringen var at det var «mye trans» på plakatene.
Marsdal slår en vits om at det høres ut som Trump har skrevet av de plakatene selv. The one percent (som ellers brukes om de aller rikeste) er selvsagt den ene prosenten med kjønnsdysfori.
Så ler de litt, Manifest delte snutten som reklame for podkasten, og kritikken kom.
Det må være en forutsetning at man ikke bruker andres kamp som en punchline.
Kristjánsson har tatt opp kampen for uføre og i boka «Mamma er trygda» fortalte for eksempel at moren pynter seg når hun skal til legen for å bli tatt mer seriøst. Da kjemper han for en gruppe som strever med å nå gjennom i offentligheten.
Men Rødt generelt og Kristjánsson spesielt ønsker også å nå menn fra arbeiderklassen. Det finnes en antakelse om at denne gruppa ikke er så opptatt av kvinners og minoriteters rettigheter, som iblant fører med seg anstrengt podkast-kjekkaseri. Det kan være en klam opplevelse å høre menn som har levd i og av samfunnsdebatten i hele sine voksne liv, forsøke å demonstrere karsligheten sin foran mikrofonen.
Kristjánsson har nesten utelukkende skrevet og snakket om klasse. Analysen hans, om at såkalt kulturkrig og identitetspolitikk ofte fungerer som en distraksjon fra klassekampen, er han slettes ikke alene om. Det kan være en styrke at ulike folk på venstresiden snakker til ulike folk. Men det må være en forutsetning at man ikke bruker andres kamp som en punchline.
Les også: Lider du av fortvilet maktesløshet over folkemordet i Gaza?
Da Kristjánsson fikk kritikk, gikk han i lås og skrev på Facebook at det virket som mange «jakter på fiender i sin egen leir framfor å konsentrere seg om det som virkelig betyr noe her – kampen mot Trump». Dette – etter å ha sittet og gjort et nummer ut av at innholdet på de avfotograferte plakatene han så fra de største demonstrasjonene hittil under Trump 2, ikke var helt etter hans smak.
I stedet for å prøve å forstå hva folk mente, skrev han at det å diskutere transfolks rettigheter var det som skapte hetsen mot dem. Det var sikkert velment. Men han ville fått en ganske annen respons om han hadde anerkjent at transfolk er en av de mest utsatte gruppene nå, at Trump aktivt går etter denne gruppen, at de har mistet helsehjelp og jobber, at de strykes fra offentlige dokumenter og kan havne i fengsel om de går på feil toalett. Så kunne han snakket om at det er viktig å le av alvorlige temaer og at vi bør stå sammen. Når han virker så lite nysgjerrig på transfolks hverdag akkurat nå, kler det ham ekstra dårlig å gå i offerrollen.
Hva ville han funnet om han var mer interessert?
For å ta en liten omvei, publiserte propagandaorganet RT nylig et intervju med Aleksandr Dugin, den åndelige spydspissen i putinismen, der han sa at «Ukrainere er kollektivt transkjønnede». Ukrainerne er «russere som har byttet ut kjønnet sitt, sin etnisitet, for et abstrakt, fiktivt, absurd alternativ», sa Dugin.
Joel Swanson, en jødisk-amerikansk professor i religionshistorie, delte artikkelen på mikrobloggingstjenesten Bluesky og fortalte halvveis humoristisk hvordan han forsøkte å forklare fascisme til studentene.
«Mye handler om frykten for utvisking av antatt stabile grenser mellom kjønn, og hvordan det overlapper med rasebaserte og nasjonale hierarkier. Men kan jeg egentlig si at transfobi er en naturlig magnet på fascismen?» Så postet han sitatet fra Dugin.
Les også: Ranet apotek for Oxy-piller (+)
Komikken ligger i forsøket på å være nyansert koblet med en virkelighet som tidvis gjør satire umulig. LHBT+-rettigheter har lenge vært under angrep fra ytre høyre over hele verden.
Swanson skriver i neste post: «Helt alvorlig, dette er grunnen til at sentrumsdemokrater som sier at vi bare kan overgi oss til høyre i transspørsmål for å forsvare andre saker», for som han skriver videre: «I tillegg til å være grovt urettferdig mot transpersoner, er feil i en bredere forstand. Når du innrømmer det, har du innrømmet grunnprinsippet til dagens ytre høyre».
Alle som er mot transpersoners rettigheter er ikke fascister, men alle fascister er mot transpersoners rettigheter. Dette er ikke stempling eller «guilt by association», det handler om at transpersoners rettigheter bryter med grunnideene innen fascismen.
Dette ligger også bak kritikken som kommer mot Mímir Kristjánsson. De som trues mest av fascistiske tendenser, har blitt nødt til å lære seg mer om det.
De vet for eksempel at de fleste organiserte grupper som kjemper mot transfolks rettigheter springer ut av konservative kristne miljøer, som også har kjempet mot homofile ekteskap og abortloven. De har god grunn til å anta at om man kaster transfolk under bussen, vil en annen stå for tur. Uten en syndebukk, en felles indre fiende, er det vanskelig for autokrater å holde på og utvide makta.
Det vil hjelpe om Kristjánsson motstår trangen til å gjøre seg selv til overdommer.
I Norge mente mange i AKP (ml) en periode at homofili egentlig ikke eksisterte, men var et problem skapt av kapitalismen. I 1975 var styreformannen i Bergen opptatt av at de ikke måtte støte fra seg «andre vanlige folk» og Klassekampens redaktør skrev rett ut at «homofili var «en lite ønskelig tilstand», ut fra «klassekampens behov» (med liten k).
Det ER ekstremt vanskelig å snakke til store publikum. Det er alltid noen som kan bli sinte. Det er slitsomt å ta forbehold, kjedelig å måtte passe på hva man sier og være forsiktig med å tulle. Samtidig er det en grunn til at humor brukes i kulturkrigen, det er effektivt til å definere innenfor og utenfor. Om det er morsomt at «det var mye trans», så sier man implisitt at det er overdrevent, kanskje litt overspent. Man sitter i hvert fall ikke igjen med inntrykk av at det er en viktig kamp å kjempe.
Les også: Nå ser vi farene antiwoke-kampanjen kan bringe med seg (+)
Kristjánsson er ikke mot transpersoners rettigheter, om jeg forstår ham rett. Men skal man tulle med svake grupper, hjelper det å kjenne bedre til dem. Da blir det morsommere, og man kan svare ut eventuell kritikk bedre.
I slutten av innlegget skrev Kristjánsson at han skulle ta påskeferie nå. Hva om han plukker med seg for eksempel «Detransition Baby» av Torrey Peters, «Argonautene» av Maggie Nelson eller sakprosaboka «The transgender issue» av Shon Faye?
Kristjánsson har vært en viktig stemme for uføre og forstår åpenbart hva det betyr når både klasse og helse jobber mot en. Det er fortsatt en god idé om folk på venstresiden kjemper for hver sine saker og snakker til ulike grupper. Men kampene til undertrykte grupper henger sammen, antirasisme, klasse, feminisme, rettighetene til transfolk og dem med funksjonsnedsettelser.
Han har rett i at vi må bruke mer energi på å bekjempe ytre høyre enn hverandre. Det vil hjelpe om han motstår trangen til å gjøre seg selv til overdommer, og om han lar være å framstille dem som kjemper de andre kampene som det egentlige problemet.
