Det er krig i Ukraina, kaos i USA og kos i Kina − kineserne må gni seg i øynene over hva som skjer i Vestens rike. Beijing ligger godt foran skjema til verdensherredømme hvis uka som ligger bak oss er typisk for hva som ligger foran oss.
Virkeligheten vår har blitt surrealistisk, og for en befolkning som har vært bortskjemt med at rasjonalitet, kunnskap og logikk vinner, er det derfor skumle tider.
For hvordan skal man i det hele begynne å forstå eller tolke dette Donald Trump-sirkuset? Det gikk sjokkbølger gjennom en hel verden da han i forrige uke lanserte sitt nye tollregime. Etter en mal ingen forsto, og som det heller ikke var mulig å forstå, ble tollkrav for handel med USA dandert ut over kloden med en Solkonges suverenitet. Med en langfinger i været ble verden utfordret til handelskrig.
For mange amerikanere er USAs suksess blitt personlige nederlag
Børsene kollapset og politikere stimlet sammen til krisemøter. I løpet av dager skal 75 land ha henvendt seg til Det hvite hus med ønsker om individuelle forhandlinger. Hver mann for seg. Onsdag slo Trump-regimet kontra. Verdens mektigste nasjon bare tulla med toll. Alt sammen ble utsatt med 90 dager. Unntatt murene mot Kina, som er bygd uoverkommelige.
Var det Kina det handlet om hele veien, var tollen bare en geopolitisk manøver? Var det en plan å skape frykt og uro, for så å tilby sine allierte tollfritak mot at det innføres toll mot kinesiske varer? Eller bare en konsekvens av kaos?
Eller var tollsjokket et bevisst forsøk på å skape børskollaps slik at USAs eierklasse − Trumps venner − skulle kunne kjøpe aksjer på billigsalg? Selv ikke det ville overrasket. Ingenting konsentrerer makt og verdier mer enn finanskriser. Noen har tjent fett på denne styrte krisa. Det er korrupsjon på et nytt nivå. Det minner om kleptokrati.
Les også: Linn Stalsberg: Hvordan leger vi moralske skader?
Jeg vet ikke hva som skjer. Bare at vilkårlighet og uforutsigbarhet er en hersketeknikk og hører med i verktøykassa til autoritære regimer. Jeg vet også at USA, verdens rikeste land, og største økonomi siden 1890-tallet, vil ha mer av kaka. Den sterkestes rett og nasjonalegoisme er dårlig nytt for alle, særlig små land som Norge. Det fins ord for denne typen samfunn og ledere.
Jeg vet at en verdensorden har kommet til en ende, at det som var «vår tid» på 90-tallet var et historisk unntak, et vakuum og en illusjon, og at den skal erstattes med en annen. Hva det blir, er nå i støpeskjeen med Donald Trump som smed. Vi er 11 uker ut i hans presidentskap.
Samhandel mellom nasjonene skulle være vår globale forsikringsavtale. Den skulle bygge oss så gjensidig avhengige av hverandre at krig og konflikt skulle bli en umulighet. Økonomiene skulle bli så sammenfiltret at det ikke skulle la seg gjøre å bryte dem fra hverandre. Dette var den grunnleggende tanken med EU etter andre verdenskrig. Et Europa som var herjet av nær sagt evig krig, skulle tvinges sammen i et helt nødvendig skjebnefellesskap. EU fikk Fredsprisen i 2012. Også NATO-traktaten pålegger medlemmene økonomisk samarbeid.
Forsikringen er tegnet for hele det globale fellesskapet gjennom handelsavtaler, som skulle gi alle like sjanser. I 1995 så Verdens handelsorganisasjon (WTO) dagens lys. Organisasjonen er slett ikke ukontroversiell, og anklager om at globaliseringen som fulgte har tjent de allerede rikeste best, har mye for seg. Kina ble medlem i 2001, og det ble starten på en forrykende utvikling for landet. Så heftig at landet nå snart matcher Amerika. Det skaper spenning.
Les også: Jødiske snublesteiner utsatt for hærverk: – Et sjokk å få vite at morfars stein var tilgriset
Den globale kaka har blitt enormt mye større de siste 25 årene. Nå vil Trump knuse systemet som har gjort USA til verdens rikeste land. Fordi han kan og fordi han vil, og han anklager alle for å ha utnyttet USA. Det gir selvsagt ikke mening, men USA har, som finansminister Jens Stoltenberg sa på Dagsavisens «Politisk pub» på onsdag, gjort en dårlig jobb med å fordele gevinsten. For mange amerikanere er USAs suksess blitt personlige nederlag. Da er det best å gi de andre skylda.
Handelskrigen mot Kina som Trump begynte på under sin første presidentperiode, eskalerer nå voldsomt. WTO anslår at handelen mellom verdens to største økonomier kan avta med 80 prosent. Den handelen som skulle binde verden sammen, blir nå brukt for å tvinge den fra hverandre. Verden blir igjen delt og det vil få enorme ringvirkninger for den globale økonomien.
Økonomi og sikkerhetspolitikk er to sider av det samme. Man skal være forsiktig med paralleller til 30-tallet. Men allerede i 2018 advarte NHO mot tegn på den gryende handelskrigen og det som skjedde i opptakten til andre verdenskrig. I 1930 innførte USA tollmurer. BNP falt i løpet av kort tid med 30 prosent. Eksporten ble redusert til en tredjedel, og resultatet var «the great depression». Også Tyskland ble hardt rammet. I 1933 kom nazistene til makta. Da var en av tre tyskere blitt arbeidsledige. Resten er blodig historie.
Les også: Anders Bjartnes: Trumps kaospolitikk senker oljeprisen
1930-tallet var en selvpåført amerikansk tragedie med globale konsekvenser. Nå står verden igjen på terskelen til en økonomisk resesjon, til mulig arbeidsledighet og sosial uro, som følge av amerikansk selvskudd. FN og NATO er størrelser i spill. Og hva skjer i et skjørt Europa, med høyrekrefter på frammarsj og med sosiale medier som polariseringsmaskin? Vil det være demokratisk grunnlag for å fortsette å støtte Ukraina med opp mot dobbelt så mye ressurser som i dag, hvis innsatsen settes opp mot egne sosiale behov? Spørsmålene er langt flere enn svarene.
Samtidig vil Kina tvinges til å reorientere seg, og det er nærliggende å tro at båndene til Russland styrkes. Et Putin-regime som med kinesisk støtte, ifølge Forsvarsanalysen 2025, kan reetablere store deler av sin konvensjonelle militære evne på 3–5 år. Det er raskere enn tidligere antatt, og økt støtte fra Kina kan ytterligere korte ned tida.
Her hjemme kunne vi med stolthet denne uka markere at det var 85 år siden vi sto imot, sa nei til forhandlinger og samarbeid med Nazi-Tyskland. Aldri mer 9. april har vi hørt siden. Nå er vi nærmere enn noen gang med et aggressivt Russland på Europas terskel. Det tvinger oss dessverre til å ruste opp for enorme summer, håpe på det beste, men forberede oss på det verste − og være tydelige og myndige på vår ukrenkelighet.
«Jeg har ikke lyst til å være kanonføde. Da er det bedre å bare la dem ta over». Det sa en av landets fremste podkastere Wolfgang Wee nylig. Dem var russerne. Hvis demokrati og frihet ikke vurderes som verdier verdt å dø for av de unge som faktisk skal slåss, hva da?
Vi må også være samstemte om hvorfor, om hva vi vil forsvare. En geografi kalt Norge, eller verdier vi står sammen bak? Norsk ungdom kan betydelig mindre om demokrati enn før. Valgoppslutninga blant dem er dårlig. Under halvparten mellom 20 og 24 år stemte sist valg. Og bare halvparten av nordmenn i 30-årene mente i 2018 at demokrati er essensielt. «Idealismen som forsvant» slo den store undersøkelsen Norsk monitor fast i høst. Støtten blant oss til fagbevegelse og en sterk stat er på rask retur. Men vi er positive til mer sosial ulikhet.
«Aldri mer» handler om mer enn våpen. Og det viktigste kan ikke kjøpes.
