Det fine med å være sykemeldt, er å ha tid til å gå en lang tur i skogen, tok jeg meg selv i å tenke forleden. Ja, for når ellers har jeg vel tid til det?
Det var vår, april, skogen og bakken rundt meg jordfarget, men med en forventning i seg: små knopper på trærne, snart skal naturen farges grønn. Småfuglene kvitret ivrig, måkene gapte lengre borte fra. Sola varmet i ansiktet, jeg fant en sliten piknik-benk, skrudde av podcasten jeg hadde i ørene, satte meg ned. Ingen skjerm foran meg, ingen som prata i airpodsene.
«Hvorfor har vi det alltid så travelt?», spør sønnen min.
Jeg skulle bare sitte en kort stund, jeg hadde jo en tur jeg skulle gå, holdt på å haste videre. Men hvorfor? Jeg hadde jo tid. Tid til å bare sitte. Lytte. Føle. Være.
Siden har jeg tenkt en del på tid. Jeg har tenkt på det vi voksne sier, stadig oftere etter hvert som vi blir eldre: at det føles som om tiden bare går fortere og fortere. Jeg har tenkt på hvordan tid, så objektiv som den er, samtidig er subjektiv og relativ.
«Er en time lenge?», kan sønnen min spørre når han venter på noe. «Det kommer an på», svarer jeg: «Når du leker eller spiller på iPaden, kan en time gå kjempefort. Men hvis du skulle holdt pusten, hadde en time vart altfor lenge.»
Eller når han må ha lapp foran det ene øyet for å trene det andre: «I dag trenger du bare å ha den på i en halvtime», beroliger jeg ham, vel vitende om at han egentlig skal bruke den i to timer. «Men det er jo en eeeeeevighet!», får jeg til svar.
Les også: Vi har aldri vært lenger fra 9. april. Men heller ikke nærmere
Og når han i kveld får beskjed om at det straks er leggetid og han må skru av TV-en, er han helt uenig med meg om hvor lenge en «straks» er.
Der jeg fort kan stresse med å rekke alt som skal rekkes en morgen før skolen – morgenstell, klær, matpakke, spise hjemme eller på SFO (SFO hvis vi skynder oss), pusse tenner, forhandle om hvor lenge han skal ha på øyelappen, og nå må vi virkelig skynde oss, puh! – befinner han seg i seksåringenes verden, der ingenting haster. Der det er tid til å leke litt med Lego først og ta en omvei innom stua på vei til badet. Og hele tiden stoppe opp for å fortelle meg hva han driver med, alt han legger merke til. Ting som er så små for meg, men betydningsfulle for ham.
Alt mens jeg, i min voksenverden, ser på klokka, trekker pusten og teller til ti, blir stadig mer masete, streng i stemmen.
«Hvorfor har vi det alltid så travelt?», spør sønnen min. Ja, hvorfor har vi det alltid så travelt? Som Sigbjørn Johnsen skriver i boka Den langsomme tryggheten: «Vi har det så travelt at vi ikke får tid til selve livet».
Les også: Gutten som ville være en av gutta
Vi har så mye vi skal gjøre, at vi glemmer at vi også iblant bare må være. Voksne kan ikke, som seksåringen, være i nuet hele tiden. Vi må planlegge, vi må passe tiden. Men vi må også passe oss så vi ikke glemmer at livet består nettopp av øyeblikk, alle disse dagene som kom og gikk, og så videre.
Så kanskje vi ikke går rundt og kjenner oss stresset fordi vi ikke har tid, men fordi vi bruker den feil? Eller i alle fall på feil ting? Ikke alle kan rusle rundt i skogen i halvannen time midt på en onsdag. Men jeg tror mange av oss er nødt til å øve oss på å bare gjøre ingenting. Det er overraskende vanskelig. For det er jo alltid noe som skal gjøres, det skal ryddes og vaskes klær og trenes og barn skal kjøres hit og dit og hentes igjen. Når vi til slutt slenger oss nedpå sofaen, er det fram med fjernkontrollen og/eller mobilen og så ligger vi i zombie-modus og konsumerer innhold. Innhold laget for å holde oss foran skjermen.
Ifølge den nyeste utgaven av Norsk mediebarometer, bruker en gjennomsnittsnordmann i underkant av to timer hver dag på sosiale medier. Men det er forskjell mellom aldersgruppene. Jenter i alderen 16-19 år bruker over fire timer.
Det som er påfallende, er at bruken av sosiale medier øker når vi får barn. Det er færre som bruker sosiale medier daglig blant par som ikke har barn. Bruken vår øker etter hvert som barna blir eldre.
Les også: Når moralen får et blåmerke
Både andelen og antall minutter brukt øker med størrelsen på husholdningen. Det gir mening med tanke på at de unge er de største brukerne. Men likevel: Er det slik at sammen er vi mer alene på hver vår skjerm?
Nå er det påskeferie, og jeg tipper seksåringen gleder seg til å sitte i pysjen med iPaden uten en mamma som maser. Jeg og gleder meg til mindre mas, stress og travelhet. Men også til mindre iPad. I motsetning til mange andre, har vi ikke en eneste plan for påskeuka. Annet enn at vi skal være sammen. Ute. Kanskje plante noen frø og glede oss til å se dem spire. Nyte langsomheten.
Jeg unner sønnen min, og ikke minst ungdommene å rusle en tur i skogen, eller bare stå lent inntil en husvegg, forhåpentlig i varm vårsol, uten en skjerm i hånda. Men jeg er redd for at vi som er foreldre nå har glemt hvordan vi gjør det. Glemt følelsen av å stå stille, uten noe som helst å fordrive tida med. For det er jo det skjermen, podcastene, de sosiale mediene ofte er: en måte å få tida til å gå på.
Og tida går så fort uansett. Plutselig er du 43 år, utbrent og går rundt med dårlig samvittighet over alt du skulle ha gjort, til du blir sykemeldt, roer ned og sønnen din sier: «Mamma, nå har du ikke den strenge stemmen lenger».
