«Finnes det et håp for verden nå?»
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått dette spørsmålet de siste årene. Jeg har svart så oppriktig som jeg kan: Det er ikke lett å finne spor av håp. Den siste måneden har håpløsheten eskalert.
Mange trodde at bunnpunktet ble nådd den siste dagen i februar, da Donald Trump og visepresident J.D. Vance offentlig viste at de hadde kvittet seg med siste rest av anstendighet og sablet ned Volodymyr Zelenskyj i Det hvite hus.
Trumps elleville tollstunt har ført til en gigantisk omfordeling av rikdom.
Nå vet vi at seansen var en slags oppkjøring til en grusing av verdensøkonomien. Tollmurene som Trump og hans handelsrådgiver Peter Navarro satte opp en måned senere, fikk et kort liv, men verden vil måtte leve lenge med de negative etterdønningene. Presidentens kunnskapsløshet ble av avslørt, og tilliten til den amerikanske økonomien er skakkjørt. Dollaren er ikke lenger den valutaen finansfolkene sverger til. I stedet søker de mot euroen og den sveitsiske francen.
I kjærlighet og politikk er alt tillatt, heter det. Men skal vi ikke kunne sette etiske krav til politikere? Jo mektigere de er, jo høyere etisk standard bør de holde seg med. Donald Trump har vist oss det motsatte. Med han ved roret har vi lenge visst at man trenger ikke være en bra fyr for å figurere som USAs toppleder. At Republikanernes politikere, i frykt for å miste sine posisjoner, ikke våger å reise seg mot galskapen, sier sitt.
Les også: Gutten som ville være en av gutta
De negative virkningene er voldsomme, både i USA og verden. Denne siste uken har jeg har hatt medfølelse med alle de trofaste Trump-velgerne som har hatt klokkertro på hans teorier og ideer. Selv hevder han å være «et stabilt geni», men har lurt sine velgere opp i stry med sin ville økonomiske politikk.
Den sterkeste velgeroppslutningen har Trump hatt blant de amerikanere som befinner seg i det nedre økonomiske sjiktet. I håpet om at Amerika skulle bli stort igjen, har de trodd på Trumps løfter om at det også skulle gjelde utviklingen i deres personlige økonomi. Sparekontoene skulle under han vokse seg større og legge grunnlag for en pensjonisttilværelse som kunne bli litt mindre bekymringsfull.
For store grupper av amerikanere er denne drømmen nå lagt i grus. I USA skjer sparingen ofte gjennom enkeltaksjer og fond. Når fallet på en enkel en dag kan lignes unnarennet i Holmenkollen, er det ikke rart at de selger unna i panikk med store tap. De forsøker så godt de kan å redde stumpene.
Les også: Vi har aldri vært lenger fra 9. april. Men heller ikke nærmere
Markedet kommer tilbake, sier presidenten. To timer før han i realiteten ga opp tollkrigen, mente han at det var gunstig tidspunkt å kjøpe aksjer på. Markedsmanipulasjon sier mange, men uttalelsen viser også hans ufølsomhet. Mange småsparere hadde ingen mulighet til å komme seg inn igjen da pilene igjen pekte oppover, verken mentalt eller økonomisk. Ikke bare har de mistet tilliten til det økonomiske systemet, men de har kanskje ikke lenger så stor tro på han som etter manges mening Vårherre har pekt ut til å redde Amerika.
Trumps elleville tollstunt har ført til en gigantisk omfordeling av rikdom fra de med lavest inntekt til de som sitter med store beholdninger av cash og som nå kan hente ut eventyrlige gevinster.
Det er direkte deprimerende å observere, og det minner lite om påskens innhold, bortsett fra historien om sølvpengene til Judas. Trumps svik mot egne velgere er uendelig stort, og verden skal leve med han i nesten fire år til.
