I helgen møttes Iran og USA for samtaler om Irans atomprogram, for første gang på to år. Åstedet var Oman. I bakgrunnen lå et brev fra Donald Trump hvor han sa han ville ha en avtale innen to måneder. Hvis ikke ville han bombe Iran – men tilføyde at han foretrakk en diplomatisk løsning.
Dette var velkjente toner fra den amerikanske presidenten. Som vanlig vil han ha en avtale raskt. Forhandlingene er bilaterale, slik han foretrekker og slik han også får til i mange sammenhenger. Borte er de andre stormaktene som var med å forhandle avtalen fra 2015, som Trump tre år senere trakk seg ut av. Tilnærmingen er rett på sak med høynivå-representanter fra begge sider, utenriksminister Abbas Araghchi for Iran og Midtøsten-utsending Steve Witkoff for USA.
Trump har tidligere vært uforsonlig mot Iran.
Det er vel og bra. Arraghchi medvirket til den forrige avtalen også, og Witkoff ser ut til å ha Trumps fulle tillit.
Nylig var Israels statsminister Benjamin Netanyahu i Det hvite hus. Han trodde visstnok han skulle snakke med Trump om tariffer, men Trump hadde mye annet i hodet også, blant annet forholdet til Iran. Trump vil forhandle for å begrense det iranske atomprogrammet, mens Nethanyahu vil fjerne det ved bombing. Nethanyahu har flere ganger prøvd å få med seg amerikanerne på dette – først president George Bush jr. og deretter Barack Obama – uten å lykkes. For ham er det en livsoppgave å eliminere det han ser som en eksistensiell trussel mot Israel.
Fire amerikanske presidenter har forsikret verden om at Iran aldri vil få atomvåpen, for før det kommer så langt vil de bombe. Det er grunnlinja. Men bombing betyr ulike ting for USA og Israel. For Israel betyr det ødeleggelse av atomanleggene, som er spredt rundt om i landet og i noen tilfeller er så godt beskyttet at det er vanskelig å ødelegge dem med konvensjonelle midler. Derfor har Israel ivret etter å få med seg USA.
I 2009 var Obama redd for at Israel ville aksjonere på egen hånd, og så seg nødt til å gjøre noe for å stagge dem. Han ga derfor grønt lys for et cyber-angrep som satte hundrevis av sentrifuger for anriking av uran ut av spill (operasjon Stuxnet). I dag kan det være fristende for Israel å slå til mens Irans partnere i regionen er svekket og Iran selv sliter tungt med økonomien. Men Trump vil nok beholde styringen slik hans forgjengere har gjort.
Les også: Av og til er kommunen og staten for gjerrig
Atomprogrammet er langt mer avansert enn det var i 2015. I dag kan Iran produsere nok våpenmateriale til en håndfull bomber i løpet av en uke eller to, mens avtalen fra 2015 innebar at de ville trenge minst et år for å produsere nok materiale for én bombe. For å få et operativt arsenal må bombene tilpasses avleveringsmidlene og nødvendig infrastruktur bygges. Amerikansk etterretning mener at dette kan ta et halvt år eller så. Men samtidig er varslingstiden – tiden fra man oppdager at et seriøst framstøt er på gang til våpnene er et faktum – betydelig redusert, for Iran har kuttet de internasjonale inspektørenes adgang til et minimum.
Til forskjell fra tidligere presidenter har Trump understreket at han vil trekke USA ut av ørkesløse kriger og unngå å bli involvert i nye. Han vil for all del at USA fortsatt skal være verdens ledende militærmakt og han vil bruke makta til å true andre – slik han nå gjør fort vekk – men ikke til å krige. Iran kan bli den første testen på om han mener alvor med dette. Hvis forhandlingene havarerer og atomprogrammet fortsetter blir han satt på prøve. Velger han å bombe, blir det ikke bare for å ødelegge atomanleggene, men også for å iscenesette et regimeskifte i landet.
I mellomtiden har Trump skjerpet sanksjonene ytterligere for å styrke forhandlingskortene. Det gjorde Obama også. Trump har dessuten sendt en hangarskipsgruppe til regionen i tillegg til den som var der fra før, og bombefly av typen B-2 er på plass for å markere alvoret i situasjonen. Uten at det behøver å bety så mye, for dette er vanlig prosedyre fra amerikansk side.
Les også: Helge Simoness skriver om Donald Trumps sølvpenger
Irans viktigste forhandlingskort er ikkespredningsavtalen (NPT). Hvis de trekker seg ut kan mye galt skje. Avtalen er hardt presset allerede: Nedrustningsforpliktelsene er satt til side; i Midtøsten kommer man ingen vei, fremst på grunn av Israel; og i Asia står tre av fem atommakter utenfor (India, Pakistan og Nord-Korea).
I en kaotisk verden kan iransk utmeldelse derfor få flere til revurdere sine interesser i fortsatt medlemskap. Iranerne kan bruke avtalens Artikkel X, som sier at et land kan trekke seg ut på tre måneders varsel hvis ekstraordinære omstendigheter truer dets vitale interesser.
Iranerne har, i likhet med USA, dårlig tid. Sikkerhetsrådets resolusjon 2231 fra 2015, som suspenderte FN-sanksjonene mot Iran som del av avtalen det året, sier at med mindre Rådet blir enige om noe annet innen 18. oktober i år, vil sanksjonene automatisk bli gjeninnført. Det er dette som kalles snapback. Ettersom Trump trakk USA ut av avtalen, er det først og fremst opp til europeerne å avgjøre om det vil skje. Iran må derfor foreta seg noe for å hindre dette. Hvis de ikke lykkes vil det skade dem både økonomisk og politisk.
Les også: Når moralen får et blåmerke
I Teheran sier øverste leder Ali Khamenei at man aldri kan stole på amerikanerne, men innimellom åpner han likevel for forhandlinger. Han var med på ferden mot atomavtalen i 2015, og i fjor ble Masoud Pezeshkian valgt til president på et program som søkte nye åpninger mot Vesten, med Khameneis støtte. Det som skjer nå er likevel sensitivt i lys av konservativ skepsis, så Arraghchi har gitt en nøktern og forsiktig omtale av møtet i Oman. Amerikanerne har vært et hakk mer positive. Begge sider sier møtet var konstruktivt. Neste runde er berammet til lørdag førstkommende.
Iran har laget en skisse til en midlertidig avtale for å dempe konflikten og krigsfaren. Dette kan være interessant med tanke på snarlige resultater, men amerikanerne sier de går for en omfattende avtale. I kjernen ligger begrensninger på urananrikingen mot lettelser i sanksjonene, men Witkoff antyder at andre spørsmål også kan trekkes inn, på marginen, for å få en avtale på plass. Hans transaksjonelle sjef ser alltid etter slike muligheter.
Der det ikke er tillit mellom partene må avtaler utmeisles og presiseres i detalj for å unngå tilbakeslag. Avtalen fra 2015 gjorde dette over så mye som 159 sider. Det blir ikke mindre komplisert denne gangen. Trump har tidligere vært uforsonlig mot Iran. På hans vakt gjorde sanksjonspresset et formidabelt byks. Men han har fortsatt sjansen til å bygge seg et renommé som konfliktløser både i Midtøsten og Ukraina.
