Det kan være rart å se mektige folk ikke forstå at andre kan tenke annerledes enn dem selv. Som når Elon Musk sier at anti-Tesla-demonstranter antakelig er blitt betalt av noen for å demonstrere, eller når president Donald Trump vil ta over Grønland ved å «overby» Danmark økonomisk.
Skjønner de ikke at grønlenderne setter uavhengighet høyt? Eller at folk som faktisk er forbanna på at Musks Doge-enhet river ned statsapparatet, gidder å møte opp og protestere?
Musk lar seg sikkert også inspirere av russisk propaganda. Der er jo påstanden om at demonstranter betales (Soros!) en klassiker. Men i Trumps og Musks verden finnes bare egeninteresse, og egeninteresse er penger. I akkurat det spørsmålet er MAGA-fraksjonen og Silicon Valley-fraksjonen – to av Trumps maktbaser som ofte er på kollisjonskurs – helt på linje. Det er et slags tidens mantra.
Nihilismen og fatalismen er den kyniske maktas beste venner, og må bekjempes.
At alt handler om penger, er også budskapet i sangen «Money» av den 22 år gamle rapperen Jo Marstein. Klart han også er sånn, synger han: «Som Erna i Kina, Biden i Palestina, jeg er Ronaldo i Saudi [Arabia]».
Sangen fikk meg til å gruble på om pengene som ødela fotballen også ødela forbildene til de unge. Det er ikke noe nytt at artister er skeptiske til politikere, men at også barndommens fotballhelter utsettes for en slik type kritikk – det er en ny kategori. Men det er jo sant at den ene etter den andre tjener milliarder. Mot slutten av karrieren reiser de store navnene i fotballen likevel til steder uten fotballkultur og publikum for å tjene enda mer. Finnes det da noe igjen utenfor kapitalen, så å si?
Før jul gjestet Marstein podkasten til Wolfgang Wee. Marstein sa der at folk på hans alder har et ganske negativt framtidssyn, og at han mener akkurat det var ganske annerledes bare ti år tidligere.
Marstein fortalte at han hadde vurdert Handelshøyskolen i Bergen på et tidspunkt fordi en utdanning der ville føre til jobb med god lønn. Men så tok artistkarrieren av, og Marstein kunne i stedet tjene gode penger på noe han synes er gøy.
Les også: Trump tar fatt på en ny kaotisk. Kinas Xi Jinping drar på frierferd i Asia
Wee, som har vokst opp i en tid der antatt venstreorienterte musikere sjelden sa høyt at de bryr seg om penger, spør litt overrasket: «Så du tenker at du har en mørk moneygrabber-side». Marstein svarer at han i hvert fall liker å tro han har killer instinkt og tar mulighetene som kommer. Men legger til at han også har andre prinsipper som kan gå foran penger.
De fortsetter ikke samtalen langs den veien, for det er ikke der Wees interesser ser ut til å ligge, og slik er jo også tidsånden. Penger og makt, ingenting annet teller, tilsynelatende.. Men hvor ender man da?
«Å tro på noe, blir hånet», skrev Peter Pomerantsev i en artikkel om det nye Russland i 2014. Journalisten som vokste opp i London, jobbet i Russland fra 2001 til 2010. Han fortalte i artikkelen og senere i boka «Nothing is true and everything is Possible», at hans jevnaldrende i Moskva omtrent satte sin stolthet i å være kyniske. Det markerte liksom at de var opplyste. Da Pomerantsev spurte hva disse jevnaldrende tenkte om foreldrene hans, som hadde jobbet mot kommunismen, avfeide de foreldrene hans som naive drømmere.
Dessuten var ikke regjeringene i Vesten det spøtt bedre – og at Pomerantsev var opptatt av begreper om frihet og menneskerettigheter, var en villfarelse, bare svulstige svermerier, kunne unge russere fortelle ham.
Les også: Helge Simonnes skriver om Donald Trumps sølvpenger
Stadig større korrupsjon oppover gjorde at en sunn skepsis til styresmaktene ble omgjort til ren kynisme. Når det blir farlig å si hva man mener, er det dessuten mest praktisk å ikke tro på noe som helst.
Det er stor forskjell på at kynismen eksisterer, og at det er det eneste førende prinsippet – slik det er i Russland i dag. Men i USA har penger lenge hatt – for – stor plass i politikken, og nå er landet i full fart på vei bort fra å garantere en regelbasert verdensorden og like rettigheter til sine innbyggerne.
Fortsetter det langs dette sporet, vil de mest kyniske etter hvert tilsynelatende få rett. Folk vil ikke tørre å demonstrere, og mindre mektige grupper og land må gi etter for makthavernes ønsker og krav. De sterkestes rett, særlig de autoritære og pengesterke.
Derfor er det en sunn stahet i å insistere på demokratiske prinsipper. Det er bra å insistere på verdier som likhet og solidaritet. Jeg tror det er slik: Om vi krever at rettferdigheten skal styre, kommer vi nærmere et rettferdig samfunn enn om vi lar være – fordi man er redd for å virke dum, eller naiv. For å framstå som en svermer.
Men hadde Wolfgang Wee spurt Marstein om prinsippene han nevnte, som kan være viktigere enn penger, ville den unge rapperen trolig ha snakket om sitt ektefølte engasjement for palestinernes sak. Det finnes nemlig håp – men da må vi slippe til disse andre verdiene.
Det er flere grøfter å falle i her. Full tillit til makta kan være naivt, og kritisk sans er helt nødvendig i et demokratisk, opplyst samfunn. Men ren kynisme leder heller ingen gode steder. Nihilismen og fatalismen er den kyniske maktas beste venner, og må bekjempes. Da må vi igjen å tørre å snakke om verdier og prinsipper.
