Sjømann, krigsseiler og farfar. Hjalmar Pentz Pedersen (f.15.03.1884 d.30.12.1972). Ja, slik kan det skrives. Fullt navn, datoer og årstall. Klinisk, tørt og faktabasert over et levd liv. Innrullet i registre.
Men selvfølgelig, et langt liv som ender i slutten av 80-årene inneholder mye. Kan hende spesielt mye for min farfar, Hjalmar. Maskinisten og krigsseileren, hvor jeg som guttunge fascinert bladde i hans gamle fotoalbum. Svarthvitt-bilder av seilaser i Østen. Mannskap og dekkshund. Tropehjelm og hvit uniform. Historiene fra årene om bord ble aldri muntlig overlevert. Det fikk tydeligvis holde med at jeg fikk se på bildene i albumene hans. Det ga i alle fall fantasien næring - historier vokste fram i mitt hode. Eimen av sjøluft føltes reell.
Sjøforklaringen han selv bidro til etter at skipet ble torpedert og forliste, har gitt svar på flere tiår med undring.
Farfars krigsseilerhistorie ble billedmessig forbigått i stillhet. Med forbehold om at han i det hele tatt hadde private fotografier fra krigsårene. Bilder fra seilaser under 2. verdenskrigs finnes ikke i farfars fotoalbum – og heller ikke her ble muntlige opplevelser fra krigens faenskap ført videre til neste generasjoner i vår familie. Vel, farfars liv på sjøen under krigen hadde blitt nevnt. Kortfattet av min far: «Farfar ble torpedert to ganger under krigen han, serru». Og ikke mer enn det.
Slik kunne det ha endt. Helt til jeg nylig oppdaget noen undersider på farfar Hjalmars registrering i Krigsseilerregisteret.
3. mai 1941 ble dampskipet farfar var om bord i, D/S «Sitona» (bygd på Moss Værft), bombet av tyske fly utenfor kystbyen Cromer i England. På vei fra havnebyen Blyth på den engelske nordøstkysten, til London. Lastet med 1600 tonn kull. Ifølge sjøforklaringen omkom ingen og mannskapet på 16 ble reddet. Men det var selvfølgelig dramatisk.
Skjebnedagen i 1941 beskrives som fint klarvær med litt sjø. Fartøyet i godkjent sjødyktig stand og alt redningsutstyr på plass, etter datidens regler. Kommandobroen bemannet og utkikksmann på post. Fra lugaren kjente plutselig kapteinen at fartøyet ristet kraftig. På brua møtte han maskinisten som kunne fortelle at skipet hadde blitt torpedert. Et hull på babord side, nøyaktig på vannlinjen, det synlige beviset på at skipets dager var talte. Motoren delvis knust. Vannet steg raskt i motorrommet, beskriver sjøforklaringen, som fortsetter:
«Møtte 1. vitne, Pentz Hjalmar Pedersen ... opplyste at han var maskinsjef på D/S «Sitona» og var på vakt i maskinrommet da havariet inntraff. Maskindagboka gikk tapt, men vitnet tok fram en skriftlig rapport utarbeidet på grunnlag av det han husket.
Vitnet var i maskinrommet da han ved 23.10-tiden hørte en hvinende lyd. Umiddelbart etter ble maskinrommet fylt med damp og vann. Motoren stoppet like etter. Flammer og gnister over hele maskinrommet. Vitnet ble slått ned på maskinromsplattformen, men reiste seg senere.
Vitnet hørte at fartøyet ble truffet først på babord side, og antagelig passerte prosjektilet rett gjennom skipet og kom ut på styrbord side.»
Mannskapet ble reddet. Vannet hadde begynt å komme inn over dekket da de siste mennene forlot skipet.
Gir sjøforklaringen fra 2. verdenskrig, hvor skipet farfar var om bord i ble torpedert, mer forståelse av hvorfor han var som han var? Ja, absolutt. Hans personlighetstrekk var jeg for ung til å forstå. Men livet om bord må garantert ha satt sine spor. Spesielt torpederingen, selvfølgelig.
Var det alderen som hadde mildnet den hardbarka krigsseileren?
For dem som undrer? Farfar Hjalmar Pentz var en streng og særdeles myndig kar. For mange sikkert i kategorien autoritær.
Det sies at klær skaper folk. Uten tvil er det også en type kommunikasjon, som forteller noe om din personlighet og dine rutiner. Klesstil kan skape avstand. Respekt. Kan hende det var uniformsreglementet som «hang igjen» etter farfars lange yrkesliv på sjøen. Kleskoden privat var ulastelig helt til hans død – alltid i sort dress, vest, hvit skjorte, bukseseler og slips. Lommeur. Uten at jeg kan bevitne det, han hadde helt sikkert sokkeseler også - jeg tar det for gitt siden min avdøde far brukte slike, for mange i dag ukjente mannlige «hosebånd» - for å holde strømpene på plass. Utendørs ikledd frakk og hatt, ofte med en spaserstokk i neven.
Farfar Hjalmar tilbrakte mange år på sjøen. Jeg har blitt fortalt at barna titulerte ham med etternavn da han kom hjem, om det var etter hans eget ønske vites ikke, men historien går i alle fall på at de så på pappaen sin som en fremmed. Etter mange år til sjøs, borte fra hjem og familie.
Kommentar: – Fatter’n må ha hatt et helt spesielt forhold til vår lille svarte Hillman
Flere av småfolket i familien holdt god avstand til sin bestefar, krigsseileren og maskinsjefen Hjalmar Pentz. Han hadde klare meninger om det meste, hvor bare attityden ga respekt - og kan hende en smule frykt. For å lette på «temperaturen» i heimen ble i alle fall farmors utsagn ofte referert til når han ikke var til stede: «Nå har du mønstret av. Du er ikke sjefen her hjemme, Hjalmar!».
I dag kan det hende vi hadde gitt ham en diagnose. Der han i et av de første husene i Fredrikstads gryende sentrumsnære villastrøk, med eget hønse- og grisehus, sirlig raket striper i grusen på gårdsplassen. Skrensende sykkelhjul fra familiens yngste som brøt opp et stringent mønster, var mildt sagt lite populært hos Hjalmar Pentz. Der han satt på en stol ved inngangsdøra, observerende under den blanke skjermen på skyggelua.
Begge mine eldre brødre er døde, men jeg husker godt situasjonene fra barndommen – myndige beskjeder fra farfar. Men ikke til meg. Som fikk herje rundt med Apache-sykkelen, skli på nyraket grus og klimpre på pianoet hans. Fikle med lodd og pendel på vegguret.
Var det alderen som hadde mildnet den hardbarka krigsseileren? Eller var det som resten av familien ofte uttrykte: «Du er attpåklatt, da er det egne regler for deg».
Jeg sender en stor takk til Arkivet freds- og menneskerettighetssenter i Kristiansand, som i snart ti år har registrert sjøfolk i Krigsseilerregisteret. Hittil er det registrert 41.539 norske menn og kvinner som seilte i den norske handelsflåten og i marinen, 1939–1945. Blant dem min farfar Hjalmar Pentz Pedersen, opprinnelig fra Arendal.
Sjøforklaringen han selv bidro til etter at skipet ble torpedert og forliste, har gitt svar på flere tiår med undring. En farfar som var en mann av få ord, men uhyre bestemt når han først sa noe. Kommandolinjer, nøyaktighet, presisjon og krav til arbeidet som skulle gjøres – har fått en ny dimensjon. Og forståelse. Dette hadde du i ryggraden, farfar. Jeg lover å ta godt vare på skyggelua di, fotoalbumet og bildet som hang i dagligstua ... med teksten som for meg har fått en enda sterkere betydning:
«The Norwegian Merchant Fleets have been famous down the ages. At no time in their long proud history have they played a more glorius part than in this present struggle. The ships of the Norwegian Merchant Fleet ply day and night, in fair weather and in foul, in their country`s cause, which is the cause of free men everywhere.»
Les også: 80 år siden frigjøringen: – Var nesten umulig for krigsseilere å få krigspensjon
Les også: Kvinnenes innsats i krig: – Kvinner er ikke like brautende som menn
