I påska var det 250 år siden den amerikanske revolusjonen begynte. Den førte til ett av moderne histories første folkestyrte republikker, med en historisk grunnlov som i dag er den eldste nedskrevne grunnloven fortsatt i bruk. De amerikanske grunnlovsfedrene opprettet en republikk på ruinene av bitre lærdommer: aldri mer monarki, aldri mer tyranni. De var, på mange måter, meget forutseende.
På andre måter tok de feil om hvordan denne republikken kom til å utvikle seg. I utgangspunktet var grunnlovsfedrene imot politiske partier. USAs første president, George Washington, advarte i sin avskjedstale mot partier og beskrev dem som destruktive krefter som kunne åpne opp for korrupsjon. Denne lærdommen kom av Englands blodige borgerkriger på 1600-tallet, som var grunnen til at Washingtons forfedre flyttet til de nordamerikanske koloniene. I 1789 skrev Thomas Jefferson at dersom han bare kunne komme til himmelen med et politisk parti, ville han ikke til himmelen i det hele tatt. Jefferson var ofte dramatisk.
Det republikanske partiets abdisering overfor Trump har vært klart siden 2016.
Grunnlovsfedrene fryktet flertallets tyranni, og de planla derfor et politisk system hvor individuelle kandidater søkte stemmer på grunnlag av sine personlige kvalifikasjoner, integritet og politiske meninger, ikke på grunnlag av partitilhørighet.
Sånn ble det ikke. I løpet av den første presidentperioden til Washington utviklet de partivegrende grunnlovsfedrene USAs to første partier: Jefferson opprettet det som vi i dag kjenner som Det demokratiske partiet, mens Alexander Hamilton opprettet Føderalistpartiet. Faksjonene fraksjonerte ettersom den amerikanske republikken knaket i sammenføyningene.
Ironisk nok ble det et politisk parti som skulle redde grunnlovsfedrenes demokratiske eksperiment. Det republikanske partiet ble opprettet i 1854 som et antislaveriparti. Da dets ferske presidentkandidat Abraham Lincoln (som kun var den andre presidentkandidaten partiet noen gang hadde stilt med) ble valgt i 1860, var dette den siste dråpe som førte til den amerikanske borgerkrigen.
Les også: Stoltenberg om russisk Nato-trussel: – Det er de som er der ubedt
Sørstatene kunne ikke akseptere at en nordstatsrepublikaner som var skeptisk til slaveri ble president, og én etter én erklærte sørstatene at de nå hadde gått ut av unionen og grunnlagt Konføderasjonen i stedet for. Eller som det står i Facts The Historians Leave Out: A Youth’s Confederate Primer (1951): Borgerkrigen startet da Sør-Carolina ble lurt av den slu Abraham Lincoln til å avfyre det første skuddet.
Republikanernes kamp mot slaveri og for unionen ble det amerikanske eksperimentets redning, og omformet USA fra en republikk som var halvt fri, halvt ufri til en republikk som hadde grunnlovsfestet forbud mot slaveri samt (i teorien) likhet for loven for alle menn.
I dag er Det republikanske partiet den største trusselen mot det amerikanske demokratiet. Hva mener jeg med det? Grunnlovsfedrenes største frykt – en tyrannisk sentralmakt – realiseres nå av Trump-administrasjonen med til dels stilltiende aksept, til dels jubelrop fra republikanerne i Kongressen. Et særlig grovt eksempel på denne tyranniske sentralmakten er forsøkene på deportasjon av ikke bare mennesker uten lovlig opphold, men også mennesker med lovlig opphold.
Les også: Derfor har Elon Musk så mange barn
Den tyranniske sentralmakten er kreativ. For å deportere venezuelanere som er mistenke for å være medlemmer i Tren de Aragua-gjengen har regjeringen henvist til The Alien Enemies Act av 1798. Loven sier at dersom USA står overfor en invasjon kan man anholde alle statsborgere av denne nasjonen som er over 14 år, og da uten noen rettergang (det er jo en invasjon på gang, og vi har dårlig tid). Loven var i utgangspunktet rettet mot Frankrike, men hadde ingen solnedgangsprovisjon. Den eksisterte dermed videre, men var lite brukt.
Så kom det japanske angrepet på Pearl Harbor-marinebasen på Hawaii i 1941. Franklin D. Roosevelt-regjeringen brukte loven til å internere over hundre tusener japansk-amerikanere, en skjellsettende hendelse som i etterkant har blitt fordømt av høyesteretten og vært brukt som et lærebokeksempel på sentralmaktens tyranni og overtramp. Og dette selv om det faktisk var plausibelt at Japan kunne invadere USA (ref. Pearl Harbor).
Det er derimot relativt åpenbart at Venezuela, inkludert Tren de Aragua-gjengen, ikke er i ferd med å stable på beina en invasjon av USA.
Les også: Ekspert Kalle Moene: Dette må du vite om Donald Trumps tollsatser
Videre ser vi den tyranniske statsmakten i Trumps forsøk på å deportere innbyggere med lovlig opphold. Her henviser regjeringen til McCarran-Walter Act, en innvandringslov fra 1952, sterkt inspirert av McCarthy-æraen den ble laget i. Loven sier at USA kan deportere på basis av ideologi, og dersom noens tilstedeværelse i USA gjør skade på amerikansk utenrikspolitikk. Det er denne loven de nå bruker for å deportere Mahmoud Khalil, en propalestinsk aktivist som organiserte demonstrasjoner til støtte for Gaza på Columbia-universitetet. Khalil har permanent opphold i USA (green card) og er gift med en amerikansk statsborger.
Trumps regime er tegneserieversjonen av den tyranniske sentralmakten grunnlovsfedrene fryktet. Håpet svinner likevel for at det republikanske partiet også denne gang redder republikken. Deres abdisering overfor Trump har vært klart siden 2016. Partiet burde nok en gang se til sin aller første president, Abraham Lincoln, og lese hans advarsel til Kongressen knappe året inn i den blodige borgerkrigen, i desember 1862:
Vi vet hvordan vi skal redde Unionen, sa Lincoln. Vi har makten, og vi har ansvaret: «We shall nobly save or meanly lose the last best hope of earth».
