Jeg skulle ta et tog til Finse for å feire en far. Ett døgn for å finne roen i arktisk snø uka etter påske. Sånn sett fungerer Oslo S på sitt beste, der pendlere etter påskedvale velter i horder opp fra perrongene, som zombier i sesong 2 av «The Last of Us». Lyden av forsinkelser over høyttalerne, trillekofferter og midt foran tidtabellen: demonstranter som minnet oss på at Palestina fremdeles ikke er fritt.
«Boikott Israel – Fritt Palestina» har vi ropt så lenge jeg kan huske i hvert 1. mai-tog. Ære være dem som roper det alle andre dager i året også. Fordi å finne roen i en verden som vår, er faktisk ganske vanskelig. Ifølge FN er det bare kvinner og barn i Gaza som er drept de tre siste ukene av Israel. At en sirkel med kvinner på Oslo S minner oss på det klokka åtte om morran er derfor høyst nødvendig.
Du får posttraumatisk påskesyndrom av å starte våren i råtten snø og lese om råttent politisk spill.
Men roen skulle senke seg og toget tas. Selv om det ikke finnes noe som ligner på en fredfull VY-reklame i virkeligheten, tross utrolig hyggelig togpersonale, hadde alle turister og skiglade folk det ok på Bergensbanen denne morgenen. Du savner så klart japansk togkustus, ikke minst renholdet på toalettene, men ellers skal det ikke mye til før Kvikk Lunsjen kjøpes i restaurantvogna, som ser ut som et venteværelse på Ullersmo, for toget gjør enhver nordmann til patriot.
Når de store problemene i verden først og fremst er utenfor våre egne landegrenser, blir Norge et ekstra vakkert sted å bo i. Selv om både rev og Nokas-ranere blir makabert drept i Oslos skogholt.
Mens småbruk, elver og avskoging fyker forbi vinduet, sitter vi trygt inni vogn 8 og vet at 2,4 milliarder kroner er gitt i økt støtte til Ukraina. Du vet likevel at det må være knallhardt å være ukrainsk soldat i disse dager, hvis USA får det som de vil og Zelenskyj går med på å gi landområder til Putin.
Hvor demotiverende er det ikke å forsvare sitt eget land i fronten, når du vet at russerne uansett får landområdet du kanskje ofrer livet ditt for om noen uker?
Imens bomber Putin ukrainerne i våpenhvilen og fengsler nok en tenåring som kjemper mot krigen. Denne uka fikk 19 år gamle Darya Kozyreva to år og 8 måneders fengsel i Russland – for å dele et ukrainsk dikt. «Når poesi blir farlig, har tyranni allerede vunnet», skrev noen på nettet. Også var det vår stasjon.
Les også: Jo Moen Bredeveien skriver om kollektiv kollaps på Stortinget
DNT Finsehytta skal gi roen folk trenger. Det så ut som de som jobber der også nøt roen, etter fullt hus gjennom hele påsken. Det er noe rørende vakkert med disse folka som jobber der ingen skulle tru at nokon gadd å jobbe for at vi andre bare skal nyte. Selv om du må ta på sengetøyet sjøl.
Og det er når pulsen går ned, sammen med hjemmelaget gulrotsuppe, mikrobrygget sider og kjøttkaker i brun saus, at du skjønner hvor fort alt annet går. For i de saktegående daler og fjell, får du perspektiv på hvor skjør verden er. Hvor fort Trump og hans menighet har klart å forandre verden med sin politikk. Hvor fort folk smisker med dem med politisk makt. At du leser nyheter om deportering av studenter, turister som blir nektet innreise eller store advokatfirmaer som lover å jobbe gratis for Trumps politiske ordre. Heldigvis har du noen lyspunkter, som at Harvard saksøker staten og nekter å godta Trumps krav.
Du trenger kanskje ikke se Hardangerjøkulen i panoramautsikt for å skjønne at Trump er en løs kanon på dekk, selv om det er fint å se akkurat mot den breen, siden nazistene under krigen prøvde å lage flystripe der oppe og fylte bresprekkene med sagflis. For de utroligste og forferdeligste ting skjer, også på små steder.
Og det er fint å bli minnet på når vi ser ting vi aldri trodde skulle skje. At Israel får lov til å drepe helsearbeidere og journalister uten at verdenssamfunnet bryter inn. Det hadde du aldri trodd skulle skje for bare tre år siden. Du hadde heller aldri trodd at Ungarn skulle melde seg ut av den internasjonale straffedomstolen for å kunne få besøk av etterlyste president Netanyahu. Igjen er verden full av unge, sinte gutter som vender den lyse luggen mot høyre og stressa jenter som går mot venstre. Igjen er verden fylt med iskalde, følelsesløse menn som ikke er redd for å trykke på den røde knappen.
Les også Dagsavisens ferske spaltist Eivind Trædal om en ny vår for woke
Du får posttraumatisk påskesyndrom av å starte våren i råtten snø og lese om råttent politisk spill. Men plutselig skjønner du hvorfor disse mektige politikerne våre som Jonas og Jens må ta seg en tur på ski for å lufte hjernen. Jeg anbefaler dem en tur på Finsehytta etter at de kommer seg hjem fra Washington. Kanskje alle mektige menn må inn i fjellheimen og reflektere over «Evig og tro til Dovre faller» før de får vende hjem igjen til palasser, parlamenter og ovale rom.
Folk blir dømt for å ønske seg endring, der ute. Men endring skjer overalt der vi er. I naturen, i politikken og i poesien.
«Kjærlighet er sterkere enn frykt», skrev den viktigste opposisjonspolitikeren i Belarus, Maria Kaljesnikava. Hun har sittet fem år i fengsel og soner en dom på 11 år for å ha oppfordret folk til å bruke stemmeretten sin for forandring. Før dommen ble hun kidnappet og ført til grensen til Ukraina, men rev i stykker passet sitt og gikk til fots tilbake for å kjempe videre for landet sitt.
Før kunne vi lese slike historier og riste på hodet og takke oss for at vi lever i den frie Vesten. Men i en verden der demokratier har overutviklet seg og begynner å bygge ned sine demokratiske verdier, slik vi ser USA gjøre nå, blir det plutselig råtten snø hvor enn sporene går.
