– Disneyprinsesser er bortimot noe av det kjedeligste jeg kan tenke meg. Nei, da vil jeg heller være … Frida Kahlo!
Lea Myren, frittalende feminist, forhenværende vegetarianer og karakterskuespiller i en alder av 23, kommer inn på Vintage Kitchen etter en times fotoshoot på Tøyen. Hun deiser smilende ned ved bordet så juksediamantene hun har limt på tennene glitrer om kapp med vintersola.
– Jeg elsker mote og styling. Akkurat nå har jeg en skikkelig hangup på skaut. Rare, spennende hodeplagg, jeg bare elsker det!
Denne uka har hun vært i Berlin for å promotere «The Ugly Stepsister», den norske skrekkfilmen som er et spark på leggen til skjønnhetsindustrien og alt som smaker av body shaming. Vi snakker sjokk, spy og gotisk body horror, en skrekkfilmsjanger som handler om kroppslige abnormaliteter og har gjort filmen til en internasjonal sensasjon, eller som en person skrev på nettstedet X: «A banger feminist body horror film».
Suksessen skyldes ikke minst Lea, som spiller hovedrollen som Askepotts uskjønne stesøster Elvira. Med korketrekker-krøller, ansiktsproteser og regulering på tennene sitter hun på rommet sitt og drømmer om prinsen hun aldri kan få. Eller, kan hun? I det mørke, makabre kostymedramaet gjennomgår hun en rekke skjønnhetsoperasjoner som er så groteske at publikum brakk seg høylytt og måtte snu seg vekk på premieren i USA tidligere i år. Men, er Elvira egentlig så stygg? Det må vi snakke om.
Hva vil det si å være stygg? Hva vil det si å være pen?
— Lea Myren
– Ja, det er nettopp det filmen handler om, sånn: hva vil det si å være stygg? Hva vil det si å være pen? Og hvilke skjønnhetsidealer er det vi har blitt fortalt siden vi var barn? Elvira er fantastisk vakker. Hun har en nydelig sjel, men klarer ikke å vurdere det selv fordi hun blir ødelagt av samfunnet rundt seg. Det er akkurat sånn som sosiale medier kapitaliserer på kvinner, spesielt unge usikre jenter, som får dem til å tro de må fikse på ting, sier Lea, som håper filmen vil skape debatt rundt viktig tematikk som selvhat og kroppskam.
– De originale eventyret om Askepott er i seg selv er ganske fuckedup? Der skjærer jo stesøsteren av seg både hæler og tær.
– Ja. Der har filmen en universell appell. På Sundance var det et amerikansk publikum som ikke har noe forhold til historien i «Tre nøtter til Askepott», men de har Disney-referansene som de kunne de relatere til. De er ille nok, og tragisk at unge jenter vil ligne på dem.
– Hva er det som er så ille med Disney-prinsesser?
– Uff, og de er bare snille og kjedelige. Nei, jeg syns vi må skrike mer som kvinner. Kids må lære seg det. Og det er foreldrenes ansvar å lære dem opp. TV kan gjerne også vise mer nyanserte barneprogram der kvinneskikkelsene er kule. Mer Pippi, takk, sier Lea og bestiller et dagens smørbrød – danske frikadeller – og en americano.
– Jeg var vegetarianer i åtte år, men ga opp fordi jeg hadde så lyst på kjøtt, sier hun og når maten kommer på bordet er hun rask til å spidde en frikadelle på gaffelen.
– Det er så rart å gjøre intervjuer, for jeg føler meg så, jeg vet ikke helt, men så vanlig? Og jeg tar meg i å tenke: hvorfor vil folk egentlig snakke med meg? Men så kommer jeg på at intervjuer er en fin plattform til å drive aktivisme på, der jeg kan få sagt ting som jeg har lyst til å si.
– Som hva da?
– Ja, som for eksempel når jeg har spilt en rolle som Elvira, så kan jeg ta opp skjønnhetstyranniet som kvinner utsettes for. Altså, jeg har vært en feminist fra dag én, og det er på grunn av mamma’n min. Og da er det jo fantastisk å ha en spillefilmdebut som er såpass feministisk.
Liker psykologi og filosofi
Mamma Ane-Marthe Solheim Skar har doktorgrad i psykologi og jobber som fagdirektør for global helse ved Folkehelseinstituttet (FHI) og som forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Hun er også Lea Myrens største idol.
– Jeg har fantastiske foreldre, alt kred til dem. Mamma sier ifra når det er noe hun mener er galt med verden, hun er skikkelig rå. Hun har et stort hjerte for forebygging, spesielt knyttet til vold og overgrep, og jobber blant annet med å øke kunnskap om mental helse gjennom et forskningsprosjekt i Uganda, og frivillighet for International Child Development Programme (ICDP), som hele familien har et nært forhold til. Hun gjør faktisk en forskjell.
– Søsteren min heter Tyra, hun er 18 år og ganske annerledes enn meg, mer quirky. Vi har hatt en fin oppvekst, og foreldrene våre har vært aksepterende hele veien.
---
Lea Mathilde Skar-Myren (23)
- Skuespiller. Født 21. april 2001
- Spiller hovedrollen som Elvira i Emilie Blichfeldts «The Ugly Stepsister».
- Fra Oslo. Debuterte på TV i 2009 i NRKs barne-TV-serie «Superia»
- Slo igjennom i rollen som Maya i NRKs dramaserie «Jenter» i 2013.
- Senere har hun spilt Jeanette i NRKs situasjonskomedie «Familien Lykke» fra 2020.
- Spilte Monica «Tatærn» Larsen i TV 2s dramaserie «Kids in Crime» i 2022 og i sesong 2 i 2023.
- Jobber for tiden med sceneoppsetningen «KNIGHTRYDERZ», skrevet og regissert av Karen Nikgol og koreografi av Sofie Albertine Foss.
---
Om Lea ikke hadde blitt skuespiller, er hun overbevist om at hun ville endt i samme type jobb som mamma.
– Jeg ville nok valgt det. Jeg har vokst opp med mye snakk om psykologi, og tok faktisk et halvår på Blindern med ex.phil. Da fant jeg ut at jeg faktisk er litt akademisk anlagt også. Jeg liker psykologi og filosofi, det er fint å ha med i verktøykassen som skuespiller. Men, om jeg ikke hadde valgt dette kunne jeg også tenkt meg å bli billedkunstner. Jeg elsker å tegne, men synes det er skummelt å vise folk det jeg lager. Jeg prøver å meditere på det.
– Jeg har hørt at det er mye misunnelse i Oslos kunstmiljø.
– Ja, absolutt. Jeg tror det er mye press på å være unik, kul og mystisk, ekstrem og chill. Litt morsomt, fordi det er en motsetning i seg selv å være helt desperat og chill. Sånn var nok jeg også litt da jeg ble introdusert for kunstmiljøet 19–20 år gammel, og utrolig usikker. Det er en utrolig naken opplevelse, fordi du hele tiden blir møtt med referanser du ikke kan og artister du ikke vet hvem er. Sånt skjer gjerne i subkulturer der folk driver med ulike sjangere som er veldig små.
– Klarer du å skille kunsten fra mennesket?
– Ja, det har jeg ikke noen problemer med. Jeg hører på Burzum liksom, og liker musikken, men tar totalt avstand fra artistens meninger. Jeg mener nok at kunsten har et eget liv utenfor kunstneren selv, og at dersom man skulle verdisjekket alle mennesker bak kunst man liker så hadde man mistet en del inntrykk og nyanser. Det er litt det samme som å være skuespiller, jeg portretterer mennesker som ikke er meg, der filmen får et helt liv utenfor meg selv når den sendes ut til verden. Da er det sikkert mange mennesker som ser og opplever filmen, men som har andre verdier enn meg. Men da tenker jeg vi kan møtes i kunsten, og skape debatt ut fra det. Det er likevel veldig komplisert og jeg river meg ofte i håret over denne diskusjonen.
Les også: Odd Nerdrum i portrettet: Jeg forsto ikke hvorfor far slo så fælt. Men så falt bitene på plass (+)
Lea Myren i Sarpsborgs «Kids in Crime»
«Hvor er hypperærne mine? Ska du dæbbe meg også nå, eller? Gjør det da for faen, jævla psykopat. Hvis ikke du forteller meg hvor hypperærne mine er spiser jeg opp det schtøgge trynet ditt! Jeg skal knuse trynet ditt, di trollfitte!»
Gjennom sine rollevalg er hun blitt de trøblete jentenes forsvarer. Og det var som taterjenta Monica i Kenneth Karlstads TV-serie om sine år i et kriminelt gjengmiljø i Sarpsborg, «Kids in Crime», at hun blomstret opp som en karakterskuespiller av rang som tok både særping-dialekten og kroppsspråket til en junkie på kornet. Stilmessig gir serien assosiasjoner til alt fra «Trainspotting» til en mer gritty utgave av «Euphoria».
– Det som kanskje overraska meg mest med den serien er hvor rocka miljøet var i Sarp i 2001, det året du ble født …
– Ja, det var ikke helt Hotel Cæsar, liksom, ler hun.
– Det er det som er gøy med «Kids in Crime», at den appellerer til unge fordi Y2K er in, eller nå begynner det å bli litt ut igjen, da. Og så er det de eldre som har opplevd 2001, som synes det er kjempespennende å se igjen furupanel, VHS kassetter og hele den pakka. For ikke å snakke om musikken. Kenneth og jeg møttes på byen for første gang da han nevnte prosjektet. Og jeg var sånn: «He, he, jeg vil være med!». Jeg bare skjønte at her er det en fyr som catcher meg liksom, vi har samme vibe. Han hadde referanser til flere av mine favorittartister og filmer. Jeg hadde lyst på å gjøre noe litt rått, og det han snakket om var helt den stilen jeg liker.
Lea Myrens møte med norsk taterhistorie
I tillegg til snorting av morsmelkerstatning og heftig damping av urtesigaretter – ja det er dette de gjør i serien – førte rollen som Monica med seg ukevis av research. Lea studerte intervjuobjektene i YouTube-serien «The Soft White Underbelly» der amerikaneren Mark Laita intervjuer mennesker som ofte er usynlige i samfunnet: hjemløse, sexarbeidere, stoffmisbrukere, gjengmedlemmer, fattige og syke. Men for Lea ble møtet med norsk taterhistorie det sterkeste.
– Det var viktig at vi gjorde akkurat den delen med respekt. Jeg møtte en taterkvinne som bodde en time unna Oslo og intervjuet henne. Da fikk vi et lite innblikk i hvorfor hele miljøet er litt lukket.
Første gang hun leste den delen av manus som forteller om Monicas historie, gråt hun.
– Monicas historie sier noe om det å bære på et generasjonstraume. Det er så utrolig sårt når hun innser at faen, da er det kanskje derfor det har gått litt galt med meg.
Serien fikk god mottakelse fra en del av tatermiljøet, men ikke alle var fornøyd.
– Og det er helt greit, det forventet vi. Vår intensjon var bare å vise den norske befolkningen en folkegruppe som har vært neglisjert så lenge og faktisk ble utsatt for folkemord i Norge. Det er ikke lenge siden at den norske stat sa unnskyld for alt de gjorde mot taterne, som å lobotomere og sterilisere folk fordi de var tatere, for eksempel. Så for oss var det viktig å fremme den historien, og spesielt viktig for meg å gjøre researchen til Monica grundig.
Men skal vi se på rollen som gjorde at Lea valgte å bli skuespiller må vi lenger tilbake i historien. Helt tilbake til hun gikk i niendeklasse, faktisk. Da fikk hun rollen som Maya i serien «Jenter» på NRK Super.
– Jeg var jo et barn, jeg gikk på ungdomsskolen, men var alltid litt sånn entertainer. Mamma kjørte meg på auditions, og så fikk jeg rollen som Maya, og syntes det var gøy. Vi spilte inn episoder hver torsdag, og plutselig så ble jeg bare skuespiller. Men det er de siste to rollene, Monica og Elvira, som har definert meg som karakterskuespiller. Jeg liker rå roller der jeg får skrike mye, og spille veldig fysisk.
Les også: Anne-Kat. Hærland i portrettet: – Når jeg dør, så kommer det til å ta uker før noen finner meg (+)
Skole i Paris
På Rue du Faubourg-Saint-Denis i Paris tiende arrondissement, ligger den verdenskjente skolen École internationale de théâtre Jacques Lecoq. Skolen som spesialiserer seg på å lære bort teknikker for fysisk skuespill. Det var hit Lea søkte seg etter suksessen med Jenter.
Jeg pleier å si at jeg virkelig fant meg selv i Paris.
— Lea Myren
– Alle lærerne kan snakke engelsk. De bare velger å ikke gjøre det. Så all undervisning var på fransk. Og jeg kunne ikke fransk, smiler hun. Det gikk seg til, etter en kort stund forsto hun mer enn hun kunne snakke.
– Men jeg lærte så enormt mye. Og jeg pleier å si at jeg virkelig fant meg selv i Paris. Og så møtte jeg kjæresten min der.
De møttes på konsert. Da hadde hun vært i Paris i en uke, hadde allerede hatt en date, og ville leve ut bohemlivet.
– Du vet sånn: sitte og skrive dagbok på Montmartre, sveipe innom på Balenciaga etter fest, og dra hit og dit. Så gikk det en uke, jeg tror jeg var på en ambient konsert med noen norske venninner, faktisk. Der så jeg han! Jeg la merke til han med en gang fordi han skilte seg skikkelig ut. Jeg tenkte sånn: fy faen han er fin!
Det var bare en ulempe: han var der med en jente.
– Likevel gikk jeg bort til han med en øl, holdt fram glasset og signaliserte med øynene, sånn: «Vil du ha øl?» uten å si noe. Så drakk han litt, og når han hadde gjort det tre ganger eller noe sånt torde jeg å snakke, sånn: «What’s up, do you like the band?». Og han, sånn: «Å, du er ikke fransk?». Og så begynte vi bare å snakke. Det viste seg at han var på en tinderdate, men fant kanskje ut at jeg var mer interessant? Eller nei da. Men han likte meg best.
Da hun skulle gå spurte han om telefonnummeret hennes.
– Det syntes jeg var så gammeldags og kult, og så begynte vi å date. Han bor i Sveits, så vi har hatt avstandsforhold i to og ett halvt år.
– Hvordan funker det?
– Helt fantastisk. Vi kaller det et vacation-ship, jeg reiser ned til han når jeg har fri. Da har vi all oppmerksomhet for hverandre. Jeg har liksom fått et helt annet liv i Sveits som ingen vet om i Norge. Det var litt sånn i Paris også, og kanskje derfor jeg fant meg selv. For plutselig blir du liksom en helt ny person i et annet land, en som ingen vet hvem var, ingen har relasjoner til. Det er litt fritt.
– Hvordan da?
– Det er vanskelig å forklare, men man møter seg selv litt på nytt. Og så møter du folk som liker deg for den du er, og ikke for den du har vært. Nå har jeg selvfølgelig fått masse venner i Sveits, og blitt kjent med familien hans. Når jeg er der, så sykler jeg til bakeriet på morgenen og bestiller brød så vi kan lage frokost sammen. Etterpå går vi kanskje i fjellet, eller drar inn til Zürich. Vi kan også sitte i timevis og bare tegne og høre på musikk sammen. Det er en hverdag som er veldig hyggelig og fin.
!Les også: Se og Hør-redaktør Ulf André Andersen i portrettet: – Det er synd med Märtha og Durek (+)
Gøy å leke med maskulinitet og femininitet
Hjemme i Norge er hun på full fart mot stilikon-status. Under pressevisningen på Sundance imponerte hun, ikke bare som skuespiller, men også med rød løper-antrekk som ikke kan kalles annet enn «cutting edge», designet av norske Anna Ringstad og stylet av Jenni Friis. På pressedagen i Berlin bar hun et antrekk som best kan beskrives som flink pike på fronten og badass bak: T-skjorte omgjort til korsett med ordet «ugly» malt på brystet, over et asymmetrisk skjørt som var langt foran og kort-kort bak. Og på føttene: lyseblå støvletter fra det sørkoreanske motemerket Sun Woo. Så spektakulært kledd er hun at vi må snakke om det.
– Så gøy at du også liker mote. Jeg elsker det. Mote er en fantastisk conversation starter. Du kan forteller historier med klær.
– Det er vanskelig å vite hvorfor en liker mote siden bransjen er så kjip og likevel fascinerende …
– Vet! sier hun og lener seg over bordet med et blikk som nærmest gnistrer av entusiasme.
– Men jeg elsker å bruke klær som kan skape diskusjon og samtidig se jævlig rå ut. Inspirerer til samtale. Og så er det er gøy å leke med maskulinitet og femininitet. Selv er jeg er veldig maskulin av meg, men jeg har jo også mye femininitet. Jeg bare lener meg mer på den maskuline siden. Dette synes jeg er spennende, også i forhold til skjønnhetsidealer, men det var mentalt krevende for meg å kjenne på da jeg jobbet med rollen som Elvira, for privat har jeg vært heldig med at jeg aldri egentlig har brydd meg så mye om hvordan jeg ser ut.
– Du har aldri vært en jålejente?
– Nei. Eller jo, jeg var liksom litt det også. Og jeg har selvfølgelig vært litt usikker. Jeg hadde mye akne da jeg var yngre, for eksempel. Og så har jeg en maskulin kropp, som kanskje har vært mitt største kompleks.
– Men du, det jeg lurte litt på, den der nesebeskytteren du har i filmen, ser vi en kommende trenddings her?
– Vi snakket så mye det under opptakene. Den er jo fantastisk fin, såå vakker og samtidig litt horror. Den er laget av danske Sabine som er produksjonsdesigner, og jeg har vurdert å gå med den på en eller annen presseting. Den føyer seg på en måte inn i trenden vi ser på motefotografier der man later som om modellen har tatt plastisk kirurgi, og tegner opp piler og streker på huden og så videre.
Selv foretrekker hun å se litt rar ut, og syns det er spennende å utfordre våre oppfatninger om pent og stygt.
– Jeg er glad i skaut, og rare hodeplagg. Føler meg alltid bra hvis jeg har på en merkelig hatt for eksempel. Jeg lager ofte egne hatter, fordi de hattene jeg har lyst på finnes ikke, eller så er de for dyre og må bestilles fra utlandet og sånne ting. Så da lager jeg de selv. Jeg er ikke flink til å sy, men jeg har en liten drøm om å gjøre styling.
– Om du kunne reise tilbake i tid, hvilken stilepoke ville du valgt?
– Når det gjelder musikk ville jeg dratt til London eller England på starten av 90-tallet da Spiral Tribe var mest aktive. Det var en free party-gruppe som lagde en rave-scene som var en veldig antikapitalistisk, antistatlig musikkfest som skulle være gratis. De er nok en av de største inspirasjonskildene til mye av technoen som blir laget i dag, spesielt psykotrans og tribe. Så jeg tror kanskje jeg ville dratt tilbake dit og vært med på en original spiral tribe fest på slutten av 90-tallet. Snakker vi om stilepoke i moten ville jeg kanskje også reist tilbake til 90-tallet, da Alexander McQueen briljerte! Ellers ville jeg gått helt tilbake til 1800-tallet – jeg kjøpte faktisk en ny hatt for litt siden fra 1880.
– Har du en favorittdesigner?
– Jeg liker Galliano, men foretrekker små brands. Akkurat nå er det Urte Kat fra Litauen, og sørkoreanske Sun Woo. Og små Oslo-based designere som jeg brukte i Berlin: Maja Våbenø og Lisa Billander.
Ethvert intervju eller rød løper-arrangement betraktes som en gyllen anledning til å fortelle historier med klær og styling. Det er også en perfekt arena for å promotere små brands, gjerne unge, norske designere.
– Klær blir hva du gjør dem til. Det er så mye identitet i det. Jeg kunne sikkert hatt muligheten til å leie en ballkjole fra Dior, Louis Vuitton, eller Chanel, whatever, kjøre hele den rød løper-standarden. Men nå har jeg muligheten til å fremme unge up an comming artister og designere, lokale Oslo-designere for eksempel sånn som Anna Ringstad, som laget antrekket jeg hadde på Sundance. Hun skriver ofte om ting i samfunnet som jeg synes er interessante, og så lager hun klær ut fra det. Så det er veldig konseptuelt.
I dag kjører hun lag-på-lag med striper, den ene genseren er full av malingsflekker. Hun merker at jeg studerer dem, og trekker litt i ermene.
– Jeg er ikke noen kulturdame, jeg elsker å bruke klær til de blir helt ubrukelige. Man trenger ikke nye klær hele tiden, jeg elsker klær som har levd en stund, som har en historie, og som promoterer gjenbruk, og ikke promoterer … hva heter det igjen? Jo, overforbruk! Jeg velger bevisst å aldri handle på H & M og Zara, butikker vi vet er dårlige på arbeidsforhold og miljø.
Les også: KrF-leder Dag-Inge Ulstein i portrettet: – Jeg så jo litt rar ut der, gjorde jeg ikke det?
Trump, Midtøsten og feminisme
Kampsaker, ja. Dem er det nok av, og av og til blir det så mye at hun kan bli litt overveldet.
– Jeg har kommet fram til at jeg kan ikke ta alle kampene, men jeg kan ta noen. For eksempel var jeg vegetarianer i åtte år, mest på grunn av dyrevelferd. Jeg så masse dokumentarer og siden jeg er et veldig emosjonelt menneske som blir fort touched, tenkte jeg bare «føkk det her, ferdig liksom, jeg trenger ikke å spise kjøtt». Men, så kom lysten på kjøtt tilbake …
– All industriell produksjon blir grotesk på et visst nivå, det er vanskelig å si nei til alt.
– Ja, ikke skal du spise avokado, fordi det foregår er en seriøs avokadokrig i landet de kommer fra. Ikke må du spise dadler fra Israel, fordi det kommer fra et genocide-føkking-land. Enkelte ting kan man selvfølgelig boikotte, men jeg har så blitt litt sånn gæren på det fordi jeg føler så stort ansvar. Jeg tenker at som offentlig person bør jeg hele tiden representere. Noen ganger blir det too much.
Too much, ja. Nå kommer det en lang harang om Donald Trump, Elon Musk, fascismen som er på fremmarsj i Tyskland, Kanye Wests forhold til swastika, motebransjens utnytting av fattige land, problemet med kroppshat i sosiale medier og Israels okkupasjon av Palestina, til det går litt trill rundt for oss begge.
– Det er mye nå. Hvordan takler du alt?
– Jeg prøver å tenke at jeg får bare stå i det. Ta en ting av gangen. Spille noen kule roller, bruke den plattformen jeg har fått til å snakke om feminisme. Spre gode budskap og håpe at det kan gjøre noe godt i verden. Det er tross alt håp.
Les også portrettet med Elisabeth Andreassen: – Drømte at jeg var kompis med Dolly Parton (+)
---
Fem favoritter
Musikk: «Trinity» av Earth Eater. Ett av de første elektroniske albumene jeg hørte. Også glad i sterke kvinnelige vokaler, som Anna von Hausswolff og Emma Ruth Rundle.
Film: «Mister Lonely» av Harmony Korine. Handler om en Michael Jackson-impersonator og en Marilyn Monroe-impersonator som møter hverandre i ensomheten og jaget etter å være noen andre enn de egentlig er.
Bok: «Stakkar» av Matias Faldbakken. Det er noe med utforskapet der som jeg bare elsker.
Mat: Asiatisk. En god Pad Thai med tofu. Eller crispy dumplings med en deilig saus.
Sted: Vettismorki, er en liten dal med 4–5 hytter hvor du må gå en time sikksakk opp et fjell til et helt øde sted uten dekning, og sende bagasjen din opp med en gammel heis. Mitt paradis.
---