– Jeg har ingen plager. Ingen! Synes du jeg ser sliten ut?
– Nei.
– Snart seksti! Og du? Har du mye plager? Man må ha god fysikk for å sitte mye stille.
Thor Gotaas kaster et blikk på meg, der jeg sitter lutrygga over notatblokka på andre timen. Kjeften til Gotaas har gått i ett siden jeg kom inn døra til det røde huset i skogkanten på Korsvoll. Det verker bra i skrivearmen.
– Jeg har mye vondt i skuldre og nakken, ja …
– Henging! Det er det du må gjøre! Bli med ut, så skal jeg vise deg!
Forfatter, foredragsholder og folkeminnegransker Thor Gotaas, seksti utpå sensommeren, spretter regelrett opp fra horisontalen som en ungkalv, der han har ligget rett ut foran svartovnen en drøy times tid nå. Ikke fordi han er sliten, nei. Denne mannen finnes ikke sliten. Han er født med mark i ræva, opplevde skolen som et fengsel, og å sitte stille gjør han vel i grunnen kun når han skriver bøker. Riktignok utgir han en tre-fire støkker i året, så noen timer foran macen blir det jo til sammen, selv om han kun skriver et par timer for dagen. På morgenen.
Thor Gotaas er selvsagt utpreget A-menneske, og trenger verken vekkerklokke eller kaffe som andre dødelige, men våkner dønn uthvilt, nærmest som et spedbarn. Gjerne i halv seks-seksdraget. Dagens skriveøkt var derfor unnagjort i god tid før jeg banket på døra, slagen tolv. Han har rukket en times skitur i Maridalen, også. Fast runde bort til Hammeren og Nordseter. Ute i løypa møtte han på en mann med altfor lange staver, forteller han, mens han viser meg inn i stua, samtidig som jeg får en del fakta om husets historie og tidligere eiere. Ukrainsk flyktning, tror han. Skiløperen, altså. Det var forresten ute på ski han fikk ideen til sin femtiende bok. Eller femtiførste, den første boka er visst to utgaver, basert på en hovedfagsoppgave om tatere, men disse detaljene må vi nesten spare leserne for.
Boka om sparkens historie kom i hvert fall rett før jul. Gotaas syntes det var helt pussig at noen ikke hadde skrevet om det før, ideen fikk han som sagt i skiløypa på Sognsvann. Han møtte på to damer med spark, de hadde satt plastski på meiene for å ikke ødelegge skisporene. Ja, så da dro Thor Gotaas straks hjem, satte seg ned ved det runde bordet med den burgunderrøde fløyelsduken og hamret ned en 300 sider om sparkens historie. Med høyre pekefinger.
---
THOR GOTAAS (59)
- Født 29. august 1965 i Lørenskog.
- Oppvokst i Elverum og i Brumunddal. Eldst av fire søsken.
- Bosatt på Korsvoll i Oslo med samboer.
- Forfatter, foredragsholder og folkeminnegransker.
- Gotaas er cand.philol. fra Universitetet i Oslo med hovedoppgaven Holdninger til tatere sett i historisk perspektiv (1993).
- Skriver kulturhistoriske bøker med folkloristisk vinkling. Mange av bøkene hans handler om idrettshistorie, særlig skisport.
- Jobbet som lektor i 15 år, men er nå forfatter på heltid. Hyppig gjest i podkaster og en meget populær foredragsholder.
- Flere av Gotaas’ bøker er trykket i mange opplag, blant andre: Taterne, På loffen, Først i løypa, Løping, Ørkenen Sur, Femmila, Birken, Før og etter Wirkola, Oddvar Brå og Norske utedoer.
- Før jul kom boka om sparkens historie: Spark. På to meier gjennom norgeshistorien.
Kilde: Wikipedia
---
Intet tema er for smått eller sært for brumunddølen, som er utdannet folkeminnegransker, beskrevet som intet mindre enn et unikum av en foredragsholder, og ifølge han selv, en middels god langrennsløper. Det har han selvsagt også skrevet bok om.
Men akkurat nå småtraver altså Thor Gotaas ut i den iskalde gangen, som foruten å være standard inngangsparti, fungerer som skibod, treningsrom og bibliotek. Lett til fots. Barbeint og kun iført ei blå ulltrøye og en lårkort shorts. Meget kort. Riktignok sa Thor Gotaas på telefonen da vi avtalte intervjuet at han ikke hadde noen hemmeligheter. Men likevel.
Før jeg vet ordet av det henger Thor Gotaas høyt oppunder taket i ei fastmontert stang.
– Henging er jævlig bra for skuldre og nakke. Sånn bør du henge, to-tre minutter om dagen. Hvis du klarer? Damer er jo svakere enn mannfolk, det er mest forskjell i styrken i overkroppen.
Han tar noen kjappe hangups, mens han benytter anledningen til å fortelle detaljene rundt et skipar han har stående i gangen, Blå-skia, produsert av Ivar Halvorsens skifabrikk i Nittedal. Han har fått dem av en han ikke kjenner, men det han derimot vet er at Ivar Halvorsen bodde i tomannsbolig sammen med sjølveste Alf Prøysen. Gotaas har mye å fortelle om Prøysen, og før jeg vet ordet av det er han over i et dipsstativ. Strake armer, føttene rett ut. Dips beskrives som en krevende øvelse. Men Gotaas ser helt uanfektet ut der han går opp og ned mens kjeften går.
– Du er veldig myk?
– Jeg er ganske mjuk til å være mann, ja.
– Kanskje vi skal ta noen bilder her?
– Ja. Kjør på. Det er kanskje noen høl i denne shortsen. Men det driter jeg i. Hahaha!
Jo, han kjører definitivt sin egen stil, Thor Gotaas. Såpass spesiell er han at folk googler «Thor Gotaas diagnose» på nettet. Men det har han allerede avkreftet i en overskrift i landets mest leste avis, så vi tar ikke den runden en gang til. Mannen har overhodet ingen diagnoser.
Men noe rufsete i stilen er han.
Han går for eksempel helst i slitte treningsklær fra 1970-tallet.
Den blå og røde Norheimjakka, som han bruker på sine faste skiturer, er falmet i fargene. Han arva både den og navnet etter faren sin, Thor Kristian Gotaas. Og klisterhjernen, det kommer vi til.
Han har knapt rørt hvitt sukker eller alkohol siden 1980-tallet. Det var også da han begynte med faste. Slutta med sjampo. Mobiltelefon har han aldri eid.
– Hvorfor slutta du med sjampo?
– Shampo er jo en nyere oppfinnelse. Jeg tenkte at det kunne jeg klare meg uten. Det var et eksperiment, jeg skulle gå en måned uten sjampo. Det var i 1990. Og så har jeg bare fortsatt. Men jeg er ikke aktiv motstander, altså.
– Alkohol?
– Aldri likt. Har drukket meg full fire ganger i mitt liv. Men det er artig at folk drikker seg litt fulle.
– Du faster?
– Folk tror det er noe nytt, men det er veldig gammelt. Faste har jeg holdt på med siden 1980-tallet, og da leste jeg bøker om tema fra 1930-tallet. Dessuten, alle faster jo hver natt. Tenk bare på ordet breakfast. Å bryte fasten.
– Og hva med sukker?
– Jeg spiser masse sukker i frukt og bær. Men hvitt sukker måtte jeg slutte med på grunn av helseplager.
I boka «Mitt liv som middels langrennsløper» skriver Thor Gotaas om hvordan han fikk beskjed av en lege om å slutte med skigåing høsten 1985, luftveiene tålte det ikke, han sto i fare for å utvikle kronisk astma. Da tenkte Gotaas på tida i Australia, han hadde haika rundt i landet fra januar til mai året før. Spist grovt brød, havregrøt, frukt og grønnsaker. Ikke hatt råd til verken brus eller godteri. Tren hardt, uten plager. Men tilbake i Norge var han helt sukkerjunkie. Det gikk i kaker og sjokolade, syltetøy og kneip. Gotaas kutta ut hvitt sukker og hvitt mel, og kunne friskmelde seg sjøl.
– Folk er nysgjerrige på hva du spiser?
– Vanlig norsk mat. Ikke noe spesielt, egentlig. Jeg spiser det jeg har lyst til. Men ikke noe drittmat. Til frokost i dag hadde jeg vann, blåbær og havregrøt.
– Bruker du vann eller melk i grøten?
– Vann, ja. Men det er ikke vanlig havre, jeg valser hele korn.
– Seriøst?
– Ja, ja. Du kan få se hvis du vil.
Gotaas durer inn på det gulmalte kjøkkenet og inn i et skap, dukker opp igjen med ei guloransje plastbalje full av havre. I vinduskarmen står en manuell håndvalse, Gotaas hiver ei neve korn oppi, og begynner å sveive. Det piper i ørene.
– Sånn som andre kverner kaffebønner, altså. Hvorfor gjør du det?
– Det er mye bedre! Vanlig havregryn smaker ingenting. Det er jævlig godt, altså. Og det gir meg energi og klare tanker.
– Hvorfor har du forresten ikke mobiltelefon?
– Mobil, det er for kvinnfolk og unger. Det er sånn fingring. Jeg liker ikke det. Minner meg om da jeg måtte strikke på barneskolen. Den der fingringa, da må du senke deg ned på et nivå som jeg ikke er på. Jeg er verken fuggel eller ekorn, jeg er et menneske. En kar.
Gotaas er tilbake under svartovnen og slår plutselig ut i lufta med nevene.
– Hadde jeg kunne boksa på den skjermen, så. Nei, jeg har mac. Verdens beste redskap! Jeg må bruke datamaskin som forfatter, har akkurat kjøpt meg en ny maskin. Jeg får en femti e-poster om dagen. E-post er suverent! Og jeg har fasttelefon. Jeg liker å forholde meg til få ting.
Han nikker mot et lite bord i hjørnet på stua. Oppå duken står en hvit telefon med digre knapper, type eldrevennlig.
– I stad ringte det en kar fra Vågå. Jeg har faktisk fått to foredrag hittil i dag. Ett på Vågå bibliotek om sparkens historie, og ett på Rena bibliotek om Birken.
– Hva har du liggende på macen nå?
– Ei bok om Rottefella. Og om en eneboer i Totenåsen. Han var med i et kapittel i boka om tømmerkoier, men nå skal han få sin egen bok. Og så skriver jeg om Sondre Norheim. Både den og Rottefella skriver jeg på oppdrag. Og det liker jeg egentlig ikke.
– Hvorfor ikke?
– Man blir så ufri. En slave, sånn som man er i pressen. Jeg drømte om å bli journalist som guttunge. Men det jaget i pressen? Nei, det hadde jeg ikke orka. Men bøker, det har jeg skrevet i 30 år nå.
– Er det noe du tema du ikke kan skrive om?
– Ja, ja. Opera, interiør. Jeg er veldig skeptisk til å skrive om kvinneemner, det har jeg ikke noe greie på. Det får kvinnfolk gjøre sjøl. Nei, jeg skriver om ting som interesserer meg. Folkelig kultur. Alt er egentlig folklore. Jeg er jo folkeminnegransker av utdannelse.
– Hva gjør egentlig en folkeminnegransker?
– Verbale ytringer er egentlig faget i utgangspunktet. Jeg praktiserer faget ved å samle stoff, skrive bøker, holde foredrag om varierende emner, være på radio. Og å være med i podkaster.
– Du har vært med i enormt mange podkaster?
– Over 150 episoder fordelt på 45 ulike podkaster. Det er helt perverst mange. Alt er spontant, men det liker jeg. Jeg har ingen forberedelser, og det er poenget mitt. Jeg prater bare om det jeg kan mye om. Eller det jeg trur jeg kan mye om. Hehehe. Jeg holder bare foredrag hvis jeg er best i verden på det emnet.
– Oi!
– Ja, jeg tuller litt nå da. Men det er interessen som er drivkraften. Det er et produkt av at jeg har gått rundt og vært nysgjerrig hele livet.
Han ble født med ski på beina, og bodde sine første fem leveår i Elverum, med skogen som nærmeste nabo. Verden var hvit og kald, sånn som han husker det, for selv om Thor Gotaas ikke husker sin aller første skitur, husker han det meste annet.
Mor Trine var sykepleier og kjapp i replikken, mens far Thor Kristian var legen med klisterhjerne. Thor Gotaas arva noe av dem begge.
– Jeg trenger ikke prøve å huske ting. Jeg bare husker det. Det er veldig praktisk som forfatter.
– Men når skjønte du at du hadde klisterhjerne?
– Jeg gikk jo bare rundt og huska så jævlig mye. Men jeg trodde alle hadde det sånn.
Hver kveld leste han Hardyguttene, sånn som unger pleier å gjøre. Forskjellen var at Thor ikke la ned boka før han var ferdig. Han leste en hel bok. Hver eneste kveld.
– Da det var lesetest på skolen, leste jeg 1200 ord i minuttet.
– Det var perverst mye. Jeg torde ikke si det høyt. Hvis man skal være kul på Hedemarken, er man jo litt rolig og treg.
Gotaas humrer litt der borte i hjørnet av stua.
– Du må ikke skrive alt jeg sier. Jeg vil ikke fremheve meg sjøl. Men da det var gruppearbeid på ungdomsskolen gikk det fortest hvis jeg gjorde alt sjøl.
– Hehe.
– Jeg har alltid vært rask. Det er ikke noe å skryte av altså. Det er mange som er raske. Men jeg har alltid vært naturlig ivrig.
– Er du og brødrene dine like?
– De er også ivrige, men kanskje ikke like ivrige som meg. Og de er mer praktiske. Lars mekka sykkelen min, mens jeg skrev særemne for han.
– Såpass!
– Jeg ga i hvert fall noen innspill, hehe.
– Men var du helt propell på barneskolen?
– Overhodet ikke. Jeg var lydig og grei på skolen.
Energien fikk han ut på skoleveien, i friminuttene og på fritida.
Han og lillebroren Lars gikk på ski til skolen, hjem fra skolen, ei runde i lysløypa mens det var dagslys, og ei ny runde på kvelden. Det kunne fort bli tre mil daglig, sirlig ført inn i sesongens distansekort. Vinteren 1974 gikk han 1800 kilometer fordelt på tre måneder.
Den over gjennomsnittlig skiinteresserte familien besto av to voksne og fire barn, Thor, Lars, Per og Anne. De flytta til Brumunddal da Thor var fem år.
Sju år gammel debuterte han i Lille Østerdalssprinten. Løypa var bare fem hundre meter, og Thor var skuffa da han kom i mål. Han ville gå minst ti runder til.
– Hvor mange ganger har du gått Birken?
– 23.
– Husker du tida?
– Nei. Men jeg har tatt merket hver gang.
– Vurdert du aldri å satse da?
– Nei, nei. Jeg har ikke tålmodigheten. Jeg orker ikke ligge på samling, jeg! Det er veldig kjedelig. Jeg har et talent for å være seig og utholdende, og kunne sikkert trent mye. Men jeg stilte tidlig spørsmålet «Hva er vitsen med det her?». Nei, jeg har aldri tenkt at jeg skulle bli verdensmester. Det passer ikke min natur. Jeg er en altfor fri sjel.
Etter ungdomsskolen hadde Thor Gotaas også fått nok av det norske skolesystemet, og dro et år som utvekslingsstudent til USA.
– Hadde du utferdstrang?
– Alle har vel det?
I hvert fall dro16-åringen fra Brumunddal til den lille bygda Colchester i Vermont i USA. Året var 1982. Han hadde det visst nok helt jævlig.
– Det var som et fengsel. Jeg måtte bare holde ut det året. Men skitreneren har jeg hatt kontakt med, han var her forrige uke. Da jeg kom tilbake til Brumunddal året etter, skulle jeg egentlig starte i andre klasse, men jeg orka ikke, jeg var skolelei. Jeg tok andre og tredje klasse som privatist.
– Var du russ, da?
– Nei, jeg hadde 17 eksamener, jeg hadde ikke tid til det. Den sommeren jobba jeg på fabrikk. Og så dro jeg ut og haika i Europa. Veldig fin tur, jeg hadde en romantisk forestilling om å haike. Senere haika jeg rundt i Australia, dette har jeg skrevet to bøker om som jeg ikke har gitt ut. Det er 40 år siden nå, de bør egentlig komme ut snart.
– Jøss.
– Ja, jeg har vært i Australia ti ganger. Hvis jeg skulle flytte fra Norge en gang ville det vært Australia. Eller New Zealand, det er finere natur der.
Vi skal prøve å oppsummere like fort som Gotaas snakker.
Han flytta til Oslo, begynte å studere. Haiket mer. Tok siviltjenesten. Oppdaget skiløypene i Oslomarka. I 1989 reiste han til USA, Australia og New Zealand, og samme vei tilbake. Tok strøjobber på fabrikk og gård, reiste mer, studerte – og plantet skog på sommeren.
I 15 år var han lektor på Heltberg privatgymnas i Oslo, der han underviste i historie, samfunnsfag og gym.
– Var du en populær lærer?
– Jeg kan faktisk si at jeg var det, ja. Det var veldig morsomt å være lærer. Det var som en hobby, å se folk og få inn litt penger.
– En hobby?
– Ja, det var jo forfatter jeg var. Men det er ikke så sikker inntekt. Og så er det ganske asosialt å være forfatter.
– Hvordan sto det til med elevene i gym da?
– Nei, det gikk jo veldig nedover, vet du. De første elevene jeg hadde, i år 2000, var ikke vokst opp med data og mobil. Men de siste var det, og det var stor forskjell på de åra. Men jeg prøvde å lære dem ting de kunne bruke resten av livet. Ikke drive å moralisere og si at de var råtne. For mange av dem var jo det.
Han slutta i 2015, dagen før han fylte femti. Nå styrer han dagene som han vil her i det røde huset ved inngangen til Maridalen.
– Jeg lever litt i min egen verden her oppe. Jeg er privilegert. Kan spenne på meg skia rett borti veien. Det er derfor jeg bor her, jeg føler meg trygg. Jeg liker skogen bedre enn fjellet.
– Tror du det har med oppveksten din å gjøre?
– Ja, helt sikkert.
Gotaas forteller litt om oppveksten i Brumunddal med treningsturer rundt Mjøsa. Han er vokst opp med turnapparater og ribbevegg i kjelleren. At han hadde ei lærerinne som drev med jazzballett og som lærte dem verdien av å sitte riktig. Vi er langt over midtveis i intervjuet, kjeften er tørr og nakken klager over arbeidsstillingen, Gotaas derimot, strekker seg smidig som en katt foran den varme ovnen. Og har verken tilbudt vått eller tørt.
– Kunne jeg fått et glass vann?
Han spretter opp og er lynkjapt tilbake.
– Her. Filtrert vann!
– Hæ?
– Ja, det er sånn usmak på vannet her i Oslo.
– Du snakker forresten ikke særlig brumunddøl?
– Nei, men man hører på tonefallet at jeg er fra indre Østlandet. Og byfolk oppfatter meg nok som ganske bondsk i språket.
– Skrivestilen din har blitt beskrevet som furet?
– Furet? Ja, stemmer, Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv skrev det. Men var det i 2004 eller 2008?
– Eh, det husker jeg ikke. Men jeg tror det var ment positivt.
– Ja, jeg vil ikke ha noe slagg og bøss i språket. Det kan være litt slentrende, jeg liker a-endinger og skriver bøkene på et muntlig språk. Jeg liker at det er litt artig. Og språket skal kle stoffet. Hvis man ikke har sin egen stil, blir det helt kastrert og polert, og det er jo ikke noe mål som forfatter. Da blir det kommunestyrereferat.
Gotaas demonstrerer hvor ufattelig kjedelig det er ved å labbe sakte over det slitte tregulvet med lut rygg og seige steg.
Så retter han seg med ett opp i ryggen og spenner fra så muskulaturen strammer seg.
– Jeg prøver å skrive sånn! Skjønner du? Jeg vil at språket skal være sprettent, stramt og rikt. Som en langrennsløper! Frasparket vet du, det starter her i skinka!
– Irriterer du deg over skigåere med dårlige teknikk?
– Nei. Men mange går med altfor lange staver og stive ski. De får vondt i ryggen. Folk drar seg fram, og har ikke feste, og lener seg altfor mye på arma. Man bruker jo beina når man går på ski. Pigging, det er helt forkvakla. Jeg skal ikke si noe imot det. Men det er amputert skigåing etter min mening. Langrenn er for meg rytme og variasjon. Det er en dans, altså. En dans i skogen.
– Gjelder fortsatt den regelen med at skistavene skal nå deg til armhulen?
– Mange har litt lengre staver fordi de pigger. Jeg er 1.78, målt da jeg var på sesjon, og bruker 1.47 i staver. Det er i klassisk, ja. Da Oddvar Brå brakk staven i 1982 gikk han på 1.47 og en halv, men nå går han på 1.52 og en halv. De har gått litt opp i stavlengden fra da.
– Men hvis folk spør deg om råd angående skiteknikk?
– Ja, da svarer jeg. Men jeg har ikke noe faglig bakgrunn. Jeg har bare gått litt på ski.
– Litt?
– Ja, hehe. Mye da.
– Tenker du at langrennsutøvere har den beste fysikken?
– De er i hvert fall veldig allsidig trent. Og så er det det at man driver ute, i kulda, fra du er liten. Du herder skrotten og sinnet. Det bygger moralsk fiber, en stamina av utholdenhet som er jævlig bra for en unge. En motvekt til å sitte inne.
– Men hva skal man gjøre hvis man ikke har energi til å komme seg ut?
– Da må du finne ut hvorfor. Sover jeg nok? Spiser jeg fornuftig? Mange sover dårlig. Og så har de ofte en del uvaner som ikke er bra. Man blir råtten av å ikke røre seg. Det innesittende livet vi driver med, er noe som er helt nytt i menneskets historie.
– Og så må du finne noe du liker. Jeg er heldig da, som liker så mye. Og jeg har naturlig mye energi. Men det er også fordi jeg rører på meg. Frisk luft og bevegelse, det liker jeg. Jeg er såpass naiv at jeg tror at enkle løsninger ofte er best. Men folk er forskjellige. Noen orker ikke, og andre gidder ikke.
Gotaas tar en ørliten pause.
– Men jeg tror mannfolk og kvinnfolk er litt forskjellige.
– Hvordan da?
– Jeg tror en mann blir enda mer råtten av å ikke røre seg. Jeg tror ikke de vet hva de har kraft i kroppen. De er så dottifisert av å sitte og trykke på en knapp. Men de kan ikke noe for det, for de vet ikke om noe annet. Det er veldig lurt, hvis du sitter og trykker på en knapp, sånn som jeg også gjør, å ha en motvekt. Dess mer du sitter stille, jo større grunn er det til at du skal røre deg.
– En gudbrandsdøl har sagt at «um du ikkje plågå kroppen, så plågå kroppen de»?
– Ja, eller, det er vel flere som har sagt det, det er nærmest et ordtak. Men jeg trenger ikke plage kroppen. Jeg ser fram til å gå på ski. Det er tilfredsstillende både før, underveis og etterpå. Som en dessert i hverdagen!
– Ja, for meg føles det nok litt mer som en plage.
– Hvis du er i dårlig form, så virker det som en plage, men hvis du kommer deg opp på et visst nivå, så er det ikke det. Hvis jeg går en tre timers skitur, så blir jeg lykkelig. Jeg trener kreftene inn i kroppen. Hvis du skjønner hva jeg mener?
– Tja …
– Langrenn er så tilfredsstillende. Det er en perfekt aktivitet. Hvis du går ordentlig på ski.
Vi må runde av. Thor Gotaas skal rekke et tog til et foredrag. Han skysser meg ut døra med en bærepose bøker. Om tatere og loffere og spark og haiking og Ørkenen Sur. Sier at jeg rekker 54-bussen 13.29 hvis jeg går nå.
– Hvor mange foredrag holder forresten du i året?
– Det vil jeg ikke si.
Også prisen er hemmelig.
– Men hvis folk klager på prisen på et foredrag, sier jeg bare at i antall ord får du to foredrag for prisen av ett. Hahaha!
– Blir du irritert når andre folk snakker sakte?
– Nei, bare fryktelig utålmodig.
– Men du, hva med privatlivet ditt? Du har samboer?
Nå blir Thor Gotaas ordknapp.
– Ja, men jeg vil ikke snakke om det. Det er forfatteren Gotaas du er mest interessert i, håper jeg?
– Ja, jo, men jeg lurer jo på det … Har dere vært sammen lenge?
– Ja.
– Kjøpte dere huset sammen?
– Ja.
– En som prater så mye som meg har mye å skjule. Når man bretter ut seg sjøl så mye som jeg gjør i podkaster og på foredrag, så må man ha et beskyttelsesfilter. Jeg er en snåling, vet du. Og snålinger vil jo også ha noe for seg sjøl. Hehehe.
– Ok, et siste sportsrelatert spørsmål. Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?
– Det var i vinterferien, vi hadde fri fra skolen. Torsdag 25. februar 1982. Jeg var 16 år. Vi var fire søsken som satt hjemme i stua i Brumunddal og så på TV. Mutter’n var også der, men far var på jobb. Norge sto helt stille. Det er ikke kødd, altså. Trafikken stansa opp på motorveien, bilene i Majorstuakrysset sto helt stille. Kirurger utsatte operasjoner. Jeg har hørt om folk som fikk hjerteinfarkt. Noen har dødd.
– Er det sant?
– Jada. «Hvor var du da Oddvar Brå brakk staven?». Det kunne jeg skrevet ei hel bok om!
Fem favoritter
- Bok: Jeg har lest mange tusen bøker. Skriv «Alf Prøysen» av Ove Røsbak.
- Film: «Cinema Paradiso». Og «Annie Hall». Den har jeg sikkert sett 25 ganger.
- Musikk: Det er mye dårlig musikk. Men det beste av Bob Dylan er jævlig bra.
- Mat: Etter en lang skitur: fårikål. Men kan også være havregrøt.
- Sted: Brumunddalen. Korsvoll på andreplass.