– Jegsnakkerbareveldigfort. Sådettegårnokbra.
Gaute Børstad Skjervø deiser ned i sofaen på Tavernaen på Youngstorget. Det er fredag ettermiddag og han er litt stressa fordi han skal rekke å kjøre til Utøya om en time for å møte AUFs landsstyre, og legge planer for landsmøtet og valgkampen. Men kverna går i hundre og femti, og det gjør den enten han står på reisefot eller ikke. Han snakker av natur veldig fort, det har han alltid gjort. Så fort går det i svingene at ikke engang mikrofonen fanger opp alt. Og – det smitter.
– Dabarekjørervipåda, sier jeg.
Og så trekker vi pusten og bestiller kaffe.
Han er 29 år gammel, fra Levanger og har kone, hus, barn og bufferkonto.
– Er du født voksen?
– Nei. Men jeg det ble det plutselig en sommerdag i 2011.
Siden han ble valgt som leder for AUF i fjor har han vært nøye på hvordan han ønsker å fremstå i debatter og intervjuer. Mye handler om språk. Og spøk. Det siste skal vi komme til, men språket mener han er en avgjørende faktor for å kunne nå fram, spesielt til yngre folk.
– Dagens unge er oppvokst med skjerm skjerm, skjerm og atter skjerm. De får med seg verdens flinkeste podkastere og youtubere hver dag, og gjennomskuer meg umiddelbart om jeg har manus. Så jeg prøver å ikke bruke manus og fremstå som om jeg har bestemt hvert ord jeg skal si før jeg skal i debatt.
– Er det så farlig med pustepause og jukselapp?
– Ja, for da mister du det autentiske og personlige. Det er derfor flere av dagens unge politikere bruker mye mer tid på TikTok enn på oppslag i Dagsavisen, eller i VG. På TikTok får han fram mer av sin personlighet. Det er ikke polert og regissert som når folk står på NRK Debatten og får 30 sekunder på å si noe de har skrevet i et ferdiglaget manus. Dagens politikere er blitt presset inn i den rollen av mediene som vil ha kortfattet konflikt. Jeg mener det er en svakhet for politikerne og grunnen til at de tradisjonelle avisene og TV-kanalene taper for sosiale medier og podcaster.
Det er viktig å ha et språk som skjærer gjennom politikkens bullshit.
— Gaute Børstad Skjervø
– Og så er det fint om man snakker så folk henger med, eller gidder å henge med …
– Ja, det er viktig å ha et språk som skjærer gjennom politikkens bullshit.
Som født i 1995 tilhører Gaute Børstad Skjervø generasjonen som kalles millenials, eller på folkemunne, generasjon prestasjon. Men siden han er født på tampen av millieniumsgenerasjonen, har han også litt av generasjon Zs egenskaper, de som omfavner mangfold og individuell frihet, og hater alle former for diskriminering, kanskje mer enn noen generasjon før dem. Ifølge generasjonsforskere har de også konsentrasjonsevner som gullfisk, vet alt om finanskriser og miljøkatastrofer, men ikke hvem Beatles, Bowie og Madonna er, sånne popkulturelle greier som gjør boomere – også kjent som voksne folk – drit forbanna. Selv er Gaute Børstad Skjervø mest opptatt av generasjonskløften mellom de som er unge i dag, og de som vokste opp på sytti- og åttitallet.
– Jeg skal ikke generalisere, men mange av de voksne som har formet dagens verden er oppvokst i en tid hvor fred var selvsagt, i hvert fall her i Vesten. Krig, det var noe bestemor og bestefar kunne fortelle om, det tilhørte historieboken. Så vi har levd i en slags dyp fred, hvor alt bare blir bedre, demokratiet blir sterkere, handelen øker mellom land, vi blir mer og mer globale og mer og mer kunnskapsrike med all verdens informasjon på telefonen vår. Det har gitt en slags idé om at alt går bra, at alt ordner seg. Og sånn har det vært i mange tiår.
– Men?
– Jeg skal ikke si hvordan din oppvekst var, for mange var bekymret for krig også under den kalde krigen. Likevel ble alt stadig bedre. I min levetid har det motsatte skjedd. Alt er bare blitt verre. Den første store hendelsen jeg husker er terroren 11. september, og etter det Irak-krigen. Så kom finanskrisen og selvfølgelig 22. juli. I dag vokser det ytre høyre fram i hele Europa, Putin angriper Ukraina, og Donald Trump er tilbake. Det har formet en generasjon unge mennesker.
Les også: Ekspert: – Kan ikke stole på det Trump sier om Nato (+)
Så til sommerdagen i 2011, den dagen AUF-Gaute ble voksen. Han var konstituert fylkesleder i Nord-Trøndelag AUF og hadde akkurat fylt 16 år da han dro til AUFs sommerleir på Utøya. Der hadde han fått et ærefullt oppdrag: å skrive tale til statsminister Jens Stoltenberg som skulle komme på besøk.
Mens han satt og jobbet med talen, fikk han vite om bomben som hadde gått av i regjeringskvartalet. Han informerte resten av fylkeslaget. Deretter ble han sittende i kantina sammen med en kamerat fra hjemfylket, og det var da de to fikk øye på en bevæpnet mann i politiuniform som ankom øya. De lurte på hvem han var. Så løftet mannen våpenet, og drepte to mennesker. Gaute ba folk legge seg ned på gulvet, men etter hvert skjønte de at de måtte komme seg vekk. Sjokk og kaos oppsto. Snart lød skuddene jevnt, noen nært, andre lenger borte. Det ble starten på en flukt som for Gaute Børstad Skjervø endte i vannet, der han etter hvert ble plukket opp av mennesker i en fritidsbåt.
Dagen etter reiste han hjem til Levanger. Så fulgte mørketid. Han stilte opp i intervjuer, gikk i begravelser, holdt minnetaler. Husker at han så kongen gråte på TV, at folk gikk i tog og bar roser. Resten er tåkete. Han var sliten. Sov mye.
– Hvor lang tid tok det tok det for deg å kunne fungere igjen?
– Jeg har skjønt med årene at det er et veldig filosofisk spørsmål. Det politiske begrepet jeg er mest opptatt av, det er frihet. Det finnes en måte å se på frihet som at jeg ble fri når terroren tog slutt og Breivik ble arrestert. Men det jeg har skjønt den siste tida er at jeg først ble ordentlig fri når jeg kunne komme tilbake på Utøya mange år senere, og føle meg som hjemme. Være trygg, bli forelska i ei kjempesøt jente fra Møre og Romsdal. Det var konsekvensen av veldig mange år med venner som hjalp meg, familie som snakket med meg, en veldig god psykiater.
Han takker fellesskapet som stilte opp når han trengte det, sier at de godt kunne gitt opp, og tenkt at «han her går det ikke an å redde».
– Jeg var 16 år, hadde mistet flere av mine beste venner på Utøya. I de neste åra skulket jeg nesten alle skoletimene. Men jeg fikk hjelp av kloke folk som lot meg komme tilbake i mitt egen tempo. Det gjorde at jeg igjen søkte politikken. Det er derfor jeg er her i dag som leder i AUF. Men det finnes et alternativ vei der jeg sikkert kunne ha blitt en som drakk altfor mye øl, og slåss på byen i raseri.
Jeg tar igjen med politikk, ikke med vold.
— Gaute Børstad Skjervø
– Har du vært mye sint?
– Jeg har vært sint hver dag siden 22. juli. Men jeg tar igjen med politikk, ikke med vold.
---
Fem favoritter
- Bok: «Åndenes hus» av Isabel Allende. – Jeg elsker Sør-Amerika men jeg har slitt med den magiske realismen, helt til jeg leste denne boka. Hun syr sammen politikk, samfunn og poesi på en fin måte.
- Film: – Den beste filmen som er laget er «Gudfaren 2», som klarte å overgå verdens neste beste film, altså «Gudfaren 1».
- Musikk: – Jeg har alltid vært Amy Winehouse-fan.
- Mat: – Helst noe indisk. Butter chicken.
- Sted: – Galapagos i Stillehavet. Sitte på stranda der skilpaddene går forbi i rolig tempo.
---
Da Gaute Børstad Skjervø deltok i NRKs «Nytt på nytt» og vitset med Utøya, var det mange som fikk hakeslepp. Arbeiderpartifolk er tross alt ikke kjent for å ha spesielt rå og politisk ukorrekt humor. Og du kødder ikke med Utøya.
– Eller?
– Jeg vet ikke om «vi» er kommet dit, men jeg er kommet dit for lenge siden. Og for oss som er direkte berørte, så har humoren vært der siden dag én. Tragedier omgir oss selv om vi lever i et veldig sivilisert samfunn, og mange av oss som har opplevd fæle ting trenger andre mekanismer for å overleve enn bare terapi. Det kan være venner og familie, men galgenhumor kan også være nyttig. Jeg tror det er viktig også for samfunnet. 22. juli er et slags kollektivt svart minne, et nasjonalt traume, men vi må kunne snakke om det med et visst historisk blikk, uten å ufarliggjøre det. Der mener jeg humoren har en rolle å spille.
– Du er den eneste overlevende som er aktiv i AUF, og også den eldste?
– Ja. Jeg har ofte i livet blitt avfeid med at det er en ung manns bekymring når jeg snakker om faren med Putin og Trump, men nå har jeg forhåpentligvis blitt gammel nok til å kunne bli tatt på alvor.
– Det er eksepsjonelt mye dritt i verden nå?
– Ja. Og jeg snakker enormt mye om det. Samtidig må det ikke bli sånn at vi som enkeltmennesker bærer verdens sorger som vår personlige sorg. Misforstå meg ikke, jeg er dypt fortvilet av at ytre høyre kommer tilbake med full kraft. Men jeg skal også skape meg et godt liv. Og det må alle i Norge også prøve å tenke, hvis ikke blir vi deprimerte alle sammen.
Les kommentar: Donald Trump er i ferd med å strupe Amerika
Han har også møtt den store kjærligheten på Utøya. I 2017 var han tilbake for første gang etter massakren. Hoda Imad var fylkesleder for AUF i Akershus, og stasjonert på kjøkkenet.
– Jeg hadde vært ute i mange år, fordi jeg var sliten etter terroren. Hun var sjef på kjøkkenet og lagde mat til 1000 sultne ungdommer. Alle snakket om denne dama med det store smilet, at jeg burde møte henne. Jeg ble nysgjerrig, og spør du henne så vil hun si at jeg var innom det kjøkkenet minst 20 ganger om dagen for å hente kaffe og snakke med henne.
– Du gjorde deg ærend dit, med andre ord …
– Ja, men det tok nesten to år før hun bet på kroken. Det tok litt tid, men vi ble altså kjærester i AUF og satt i sentralstyret sammen i fire år. Så vi har vokst opp politisk sammen. Resten er historie. Jeg føler det er en veldig fin historie.
For fire måneder siden ble de foreldre til ei lita jente.
– Kunne du blitt forelsket i en som ikke har de samme politiske meningene som deg?
– Jeg og kona mi er uenige om mye, vi. Om hvem sin tur det er å ta oppvasken på søndag, og så videre. Men vi er enige i de viktigste verdispørsmålene. Kona mi er muslim, oppvokst muslimsk, født i Irak og kom til Norge som krigsflyktning. Jeg har vokst opp med en kristen mor, men har aktivt ikke tatt standpunkt til noen gud. Og mange kan tenke at det er veldig langt fra hverandre. Men vi har samme humor, og vi har samme idé om hva som gjør mennesker lykkelige, og hva som gjør barn trygge. Da kommer man langt.
Les også: Derfor har Elon Musk så mange barn
Et komisk minne fra barndommen var da læreren på ungdomsskolen spurte klassen hva de assosierte med navnet George Bush. De fleste svarte ting som «president» «politiker» «amerikaner». Men unge Børstad Skjervø rensket stemmen, rakk hånda i været og sa klart og tydelig: «Krigsforbryter!»
– Det hadde jeg lært jeg av far min fra jeg var sånn 7–8 år, smiler han.
– Far min var sint på Irak-krigen. Han har aldri vært med noen partier eller noe sånt, men han er født i 1952, og vokste opp med Vietnamkrigen, Henry Kissinger og USA på sitt verste. Det gjorde han engasjert. Så jeg har aldri fått sansen for amerikanske politikere med makt. Det var også sterkt fokus på Gaza i 2008 – 2009, med en veldig brutal krig der 1500 mennesker ble drept av den israelske krigsmakten. Dette var også pappa veldig forbannet på. Det formet meg.
– Så dette var en guttunge fra Levanger opptatt av. Hadde dere ikke pøbelstreker å drive med?
– Å jo da. Min sterkeste disiplin var nok å ringe på og stikke av. Det var jeg veldig god på. Jeg har fått mye kjeft i nabolaget.
– Så du var god til å løpe, da?
– Jeg var i hvert fall god til å gjemme meg, noe jeg har fått bruk for senere også, smiler han lurt.
– Og så kastet jeg snøball på vinduene til folk, spilte både fotball, håndball, var med i korps i fem år, drev med teater og spilte golf. Jeg har alltid hatt mye å gjøre.
– Men du er trønder, du debuterte kanskje i selskapslivet tidlig også?
– Du, det begynte tidlig og har bare fortsatt. Jeg drakk nok hjemmebrent før jeg smakte vin, ja. Ingen tvil om det.
– Den 28. februar i 1986, ni år før Gaute Børstad Skjervø ble født …
– … så ble Olof Palme skutt og drept i Stockholm, ja, svarer han før jeg rekker å fullføre setningen. Den ikoniske svenske statsministeren har ifølge avisa Aftonbladet fått kultstatus blant ungdom som knapt var født da han ble drept, og bilder av han ses på T-skjorter à la revolusjonshelten Che Guevara. For Gaute Børstad Skjervø har han en helt egen betydning, som en prinsippfast og uredd politiker.
– Gla’kristne har et uttrykk: « What would Jesus do?» Jeg tenker alltid: «What would Olof Palme do?» Jeg har brukt mye tid på å sette meg inn i hvordan han tenkte. En gang ble han spurt: «Hva håper du det står i minneordet om deg når du dør?» Da svarte han: «Jeg håper at jeg aldri kommer dit at jeg begynner å tenke på det. For gjør jeg det, så vil jeg tilpasse mitt liv til hvordan jeg ønsker å bli husket, og ikke hva jeg mener er riktig å gjøre.» For meg så var det nytt og veldig sterkt, selv om det ble sagt for 50 år siden.
– I blå og brune kretser ble Palme fremstilt som forræder, narkoman og en sinnslidende kommunist som regelmessig måtte behandles med elektrosjokk …
– Veldig mange hatet Palme, han var den første ordentlig forhatte politikeren i Norden. Han var tydelig, selv om han visste at det fikk konsekvenser, og en av dem var at han måtte leve med jevnlige drapstrusler og politivakter rundt seg. På svenske Unge Høyres valgvaker hadde de bilde av ansiktet til Olof Palme på en dartskive som de kastet piler på, og på en menneskelignende pinjata som de kunne slå i stykker med kjepper.
Palme-hatet var et kjent fenomen. Men Olof Palme selv forble prinsippfast. Gaute Børstad Skjervø har sans for det.
– Og jeg jo er en mann av mange prinsipper sjøl, så jeg har alltid likt prinsippfaste politikere, enten de heter Olof Palme, Bernie Sanders eller Alexandria Ocasio-Cortez i USA for den del. Jeg liker folk som sier det de mener og mener det de sier.
Når han blir bedt om å beskrive hva som er så fint ved sosialdemokratiet, pleier Gaute Børstad Skjervø å si at det er denne styringsformen som har gitt folk kjøleskap, bil og framgang.
– Vil du kalle dagens Norge et klassesamfunn?
– Vi snakker jo ikke om klasser lenger i Norge, det har vi ikke gjort på mange år. Det kan være både gode og dårlige grunner til det. Poenget er at venstresiden på sitt beste flytter både makt og penger fra de som har veldig mye, til resten av folket.
– Jeg syns det verste er et klassesamfunn der man ikke vil innrømme at klassedelingen finnes. Da er det noe ærligere over de som faktisk erkjenner det …
– Jo, men utenforskap er også et godt ord. Ensomhet. Arbeidsledighet. Vi må sette ord på forskjellene i samfunnet vårt. Hvis vi ikke har gode ord for å snakke om urettferdighet, hvordan skal vi da ta inn over oss at Norge har 250 000 dollarmillionærer, og samtidig folk som står i matkø hver gang de er sultne? Høyresiden snakker om at det er så vanskelig å være rik her, og på venstresiden har vi delvis gått litt med på det premisset, og så glemmer man at veldig mange i Norge har tøffe liv. Det snakker vi alt for sjeldent om.
Dagens politikere kommer ikke fra «fabrikkgølvet», og kanskje har de sjelden gjort det. Hans eget parti, Arbeiderpartiet, ledes av velbeslåtte folk er vant til å te seg i fasjonable lag. Selv har han ingen ambisjoner om å bli en permanent del av denne politikerbobla, og velger heller julebord hjemme med gutta-boys i Levanger enn å mingle med fiffen i Oslo.
– Det er ingen hemmelighet at få av oss som er politikere i dag kommer fra de tyngste yrkene med lavets lønn, og det kan gjøre oss mindre våkne for en del av de tyngste utfordringene som uføre eller fattige kjenner på i hverdagen. Og, bare så det er sagt, så er trøndersk julebord å anbefale for alle som trenger å koble av fra den store verden, smiler han.
– Vil du si vi har en privilegert politikerklasse?
– Jeg vet ikke om det er en klasse, men mer en boble. Norge er et lite land, det gjør at de som ferdes i mediebobla og politikerbobla stort sett er de samme folka. De som er på kulturelitefestene til Nils August Andresen, eller den årlige Aschehougs hagefest er samme røkla, en liten gruppe nordmenn med høy lønn og mye makt. Jeg prøver å være forsiktig med å bade bare i det vannet der, selv om jeg også mingler som en del av AUF-jobben.
---
Gaute Børstad Skjervø (29)
- Leder av Arbeidernes ungdomsfylking (AUF).
- Fra Levanger.
- I 2011 ble han som 15-åring valgt som fylkesleder i AUF i Nord-Trøndelag.
- Overlevde 22. juli-terroren på Utøya
- Ble i 2022 utnevnt som medlem i regjeringens Ekstremismekommisjon, som ble oppnevnt for å øke kunnskapen om radikalisering og ekstremisme i Norge.
- I 2023 ble han valgt som visepresident i IUSY (International Union of Socialist Youth).
- Har tidligere jobbet som miljøarbeider i Trondheim kommune, praktikant i Utenriksdepartementet og som rådgiver i Framtiden i våre hender.
- Gift med Hoda Imad, sammen har de en datter.
---
Det han frykter mest i dagens urolige verden er ikke det neste terrorangrepet, men fremveksten av fascismen i Europa. Det er dette som er drivkraften i engasjementet hans. Flere ganger har han presisert at han mener krigen i Ukraina er farligere for oss alle enn vi liker å tro.
– Prøv å være litt psykolog, og sett deg inn i Putins hode. Tenk at han ønsker å bli husket som en Katarina den store, Lenin eller Stalin om 100 år. Hvordan gjør han det? Er det ved å ta to fylker Øst-Ukraina? Neppe. Er det å bli mektigst i en verden som ble styrt av Nato og USA? Veldig sannsynlig. Så hvis jeg har rett i at Putin og Trump er narsissister som ønsker å bli husket på som enkeltmennesker vil de komme til gjøre veldig mye mer faenskap, for ingen husker den millionen mennesker som sultet i hjel når Stalin sultet Ukraina i 1932, men folk husker Stalin. Det er en menneskepsykologi som vi må forstå.
– Nå snakker du om stormannsgalskap og ondskap?
– Ja. Og jeg har erfart at ondskap finnes. Jeg har sett fascismen rett i øynene, jeg vet hvordan den ser ut. Den lever blant oss, og styrer en del land rundt oss. Det å tro at dette vil ordne seg og bli bra er i beste fall naivt, men i verste fall livsfarlig. Ting kommer til å bli verre en stund. Og jeg tror vi nå sannsynligvis lever i slutten av en mellomkrigstid.
Jeg har erfart at ondskap finnes.
— Gaute Børstad Skjervø
– Du tror det blir verdenskrig?
– På ett eller annet tidspunkt så vil det bli krig i Europa igjen. Foreløpig er det mer sannsynlig at det ikke blir krig nå, men vi har ikke råd til å værr naive i møte med Putin. La oss si at sannsynligheten for en konflikt mellom Nato og Russland nå ligger på et sted mellom 30 og 40 prosent, hvor 50 prosent er at begge deler er like sannsynlig. Det er en såpass høy prosent at vi bør forberede oss på at verden kan bli verre enn den har vært.
– Hvordan da?
– Først og fremst gjennom å hjelpe Ukraina. Putins språk er makt. Derfor vil jeg bruke veldig mye mer penger for at Ukraina skal kunne ødelegge russisk utstyr, og stoppe den russiske hæren, sånn at de ikke har kapasitet til å angripe nye europeiske land, eller ta Finnmark eller Svalbard. Og akkurat nå kjemper ukrainske menn på min alder hver dag i skyttegravene. Mange av dem blir halshugget, og ukrainske kvinner blir voldtatt som et våpen mot russerne. Det er en forferdelig brutalitet fra russisk side. Jeg er så glad for at ukrainerne tar den kampen, og det bør alle europeere være. Alternativet er at vi, som i dag lever i dyp fred, kan måtte gjøre det. Det er minste vi kan gjøre i vår del av Europa nå er derfor å hjelpe dem tungt økonomisk.
– Så Ukrainas skjebne er også Europas skjebne?
– Ja, hvis Ukraina nå faller for lett, så vil Russland kunne angripe Europa med ukrainske soldater, ukrainske våpen, støttet av Ukrainas forsvarsindustri. Det er livsfarlig for Litauen, Estland, Latvia, Polen. Og det er ganske farlig for Norge.
Les også: Kunst: Feministisk fantasi eller politisk mareritt? (+)
Selv om han er kortsiktig pessimist, presiserer Gaute Børstad Skjervø at han er optimistisk av natur. Når verden er så ille som den er, tror han også at det vil komme noe godt ut av det. For eksempel tror han folk snart går drittlei humoren til mannlige podkastere og influensere som er mest opptatt av å snakke om rikdom, kryptovaluta, føkk staten, føkk klima, føkk kjønn, føkk ditt, føkk datt.
– Den pendelen snur, garantert. De er kanskje veldig kule nå, og drar folk med seg, men om du skjærer ned til beinet, hva er det egentlig de største amerikanske, men også norske gutteinfluenserne sier til unge gutter? Jo, de sier at du blir lykkelig om du blir rik. Det er en fin tanke, det. Og det kan godt hende du blir lykkelig av å bli rik i ett kort øyeblikk. Men, du får ikke automatisk et godt liv av å bli rik. Se på Elon Musk, verdens rikeste mann. Hvor lykkelig fremstår han? Eller Donald Trump? Så ungdom, gutter spesielt, blir holdt for narr av en del influensere og forbilder som serverer livsløgner på sosiale medier.
– Hva gjør deg lykkelig, da?
– Det som har gjort meg mest glad var når datteren min ble født. Og da jeg fikk gifte meg med hun jeg elsker. Og ikke minst, at jeg får jobbe med noe som betyr så mye for meg.
– Blir du ikke bitte litt provosert når rike folk sier at penger ikke er alt? Penger kan jo være veldig fint …
– Ja, og jeg blir også kjempeglad av penger, om jeg for eksempel har noe til overs i uka før lønn. Men, det er bare bunnplanken for å kunne ha et trygt liv. Nå er folk bekymret for krig. Det kommer til å være mye viktigere for min generasjon å ikke bli sendt til en kjøttkvern i Europa mot Russland, enn å være bitcoinmilliardær. Så de influenserne som bare snakker om rikdom, er døgnfluer. De kommer ikke til å vare.
Det kommer til å være mye viktigere for min generasjon å ikke bli sendt til en kjøttkvern i Europa mot Russland, enn å være bitcoinmilliardær.
— Gaute Børstad Skjervø
– Du er skråsikker?
– Jo, men det skjer ikke helt av seg selv, her må vi som er på venstresida vise at penger ikke er alt. Få folk til å innse at om du tror at du blir lykkelig av bitcoinmilliarder og sixpack på magen, så blir du lurt. Det kan være noe fint med det, men det alene gir deg ikke den menneskelige tilfredsstillelsen som kjærlighet, det å være glad i noen eller tilhøre noe som er større enn deg selv, gir.
En ting som gjør Gaute Børstad Skjervø glad er å ta med seg motorsag og øks, og gå ut i skauen og felle digre trær. Kutte dem opp til kubber og putte dem i sekker så familien har ved hele vinteren. Om han kunne tenke seg å bli skogsarbeider etter at han slutter i AUF er usikkert, men inn i politikken vil han altså ikke.
– Jeg har aldri hatt et mål om å bli politiker på livstid, det er et for slitsomt og ensformig liv. Jeg er heldig, som har verdens beste jobb, og det er en drøm som har gått i oppfyllelse å få lede AUF. Men, det viktigste i livet mitt er datteren min, og kona mi. Om vi skal få et godt liv, så kan ikke jeg løpe rundt i dress og slips på konferanser hele livet, selv om det kanskje er gøy en stund.
– Men du kan ha makt til å endre urett?
– Det håper jeg at jeg kan gjøre også på andre måter. Hvis jeg drømmer om å få makt, drømmer om å sitte i regjering og kjøre i svart bil, da vil jeg gjøre akkurat den tabben Olof Palme advarte mot: lure meg selv til å bli en strateg som jobber for en best mulig sjanse til å bli samferdselsminister eller forsvarsminister. Det er ikke målet mitt, og ikke det som vil gjøre meg lykkelig.
– Så hva gjør du når du er ferdig i AUF?
– Det vet jeg ikke. Forhåpentligvis er det da blitt verdensfred, lav ulikhet og et klima som er på riktig vei. Så da vil jeg finne meg noe som gjør meg lykkelig, som jeg kan være flink til, og som kan la meg skape et godt liv for meg og familien, samtidig som jeg kan kjempe for noe som er større enn meg selv.
Les også: Kvinnegruppa Ottar-leder Ane Stø i portrettet: – En ukuelig vilje til å være hatobjekt nummer én (+)
Les også: Thor Gotaas i portrettet: – En som prater så mye som meg, har mye å skjule (+)
