Cecilie Hellestveit er blitt kalt nazist og er et hatobjekt nummer en for mange palestinavenner

«I kjømda». Slik lyder den knappe tekstmeldingen som nettopp har tikket inn fra Cecilie Hellestveits mobil. Det er en tidlig morgen på en kaffebar i Østbanehallen, og Hellestveit er seint ute. Stemningen er litt stille før stormen-aktig, for vi har lenge forstått at denne nå så kontroversielle folkerettsjuristen fra Bergen skal være en skikkelig virvelvind av et menneske.

Det er mange ord, mye hår og masse energi, kombinert med en standhaftig, prinsipiell holdning til de folkerettslige sidene ved krigføringen i Gaza. Særlig dette siste gjort henne til et slags hatobjekt nummer en for mange palestinavenner.

Vil ikke si det

For hvorfor i all verden kan ikke Cecilie Hellestveit bare si det: «Jo da, jeg er så enig med dere alle sammen. Mest sannsynlig er det Israel holder på med i Gaza, folkemord». Men det vil hun ikke si. Hun gjentar i stedet at hun er folkerettsjurist, ikke aktivist eller politiker, og at det skal helt bestemte juridiske kriterier til, om man skal bruke definisjonen «folkemord» om Gaza. Hun utelukker ikke at statene i Den internasjonale straffedomstolen (ICC) en dag kommer til konkludere med folkemord, men avgjørelsen har ikke falt.

Hennes kritikere i debatter og kommentarfelt har lenge vært frustrerte og opprørte over denne holdningen, og en invitasjon til et kjendistungt 8. mars-arrangementet i regi av kjendis-sygruppa Fæbrik brakte nylig Hellestveit-kritikken til helt nye høyder.

Fæbrik ble blant annet anklaget for å invitere en «folkemordfornekter». «Dere kan ikke posere med folkemordfornektere i en blendahvit forsamling samtidig som dere skal «heie på kvinner», da handler det ikke om kvinnekamp, men om privilegier», skrev palestinaaktivist Marthe Valle i en post på Instagram. «I feeden til Fæbrik ble jeg raskt utnevnt til den kvinnelige versjonen av Nazi-Tysklands Goebbels», skrev Hellestveit selv i et avisinnlegg etterpå. «Slapp av litt, da. Å invitere en forsker til 8. mars-frokost er ikke å legitimere folkemord», skrev Dagbladets kommentator etter Fæbrik-affæren.

Les også: Disse TV-seriene vil du se i 2025

Sammenleggbar sykkel

Men mer om dette siden, for der kommer Cecilie Hellestveit susende inn på sykkel. Ja, faktisk: Hun kommer syklende inn i kaffebaren. Eller bare triller hun sykkelen veldig raskt, samtidig som hun sleper på det som ser ut som en masse brune vesker med notater og bøker i? Ikke så godt å si, for det går fort når en vestavind feier inn.

Hun har i alle fall med seg en grønn sykkel, som viser seg å være sammenleggbar. Med kjappe hender dytter og presser hun sykkelen sammen mens hun småsnakker på skarrende, blidt bergensk.

– Og så gjør vi bare sånn … og så gjør vi sånn … og så har du en handlevogn! sier hun, ikke uten en triumferende undertone i stemmen.

Hun dytter og fikser litt til på «handlevogna», slik at sykkelen blir enda mer sammenslått.

– Så der ble den liten, og nå går den i hattehylla på flyet, faktisk, sier hun fornøyd.

– Dette er en britisk sak, som de bruker på subwayen. Jeg skal bare hente meg noe kaffe. Skal du ha noe? Nei?

Les også: 400.000 vurderer til enhver tid om de orker å stå i arbeid (+)

Fullbooket skjema

Hun blir bort en ganske god stund. Det er egentlig litt urovekkende med tanke på intervjutiden, for hennes skjema for dagen er allerede fullbooket. Hun har klemt inn dette Dagsavisen-intervjuet mellom ekspresslesing av dokumenter og et strategimøte i Oljefondets etikkråd et sted ved Gardermoen, og snart, veldig snart, må hun ta flytoget ut dit. Der skal hun visst være en dag eller to, før hun fyker videre i sitt virke som ekspert, forsker og rådgiver innen sikkerhet, folkerett, krig og elendighet. Og etter det var det visst noe med Finland, sa hun i telefonen?

– Det var lang kø, unnskylder Hellestveit seg når hun er tilbake med kaffen.

– Men heldigvis snakker du jo veldig fort …

– Det gjør jeg! nikker Hellestveit og smiler bredt.

– Så vi rekker sikkert veldig mye på kort tid?

– Ja, det gjør vi nok. Stakkars deg, det er du som skal redigere dette etterpå, ler hun ubekymret.

Les også: Bernard Minier: – Det er uendelig mye elendig skit på strømmetjenestene (+)

Mye på farten

Det er tydelig at Cecilie Hellestveit er mye på farten. Ettersom hun altså jobber med sikkerhet, folkerett, krig og elendighet, må hun av og til dra til krigsområder, som Ukraina og Palestina. For ikke lenge siden var hun på Vestbredden i ti dager. Etter det var hun innom de mer fredelige storbyene Praha og Berlin.

– Og denne uka skal du til Finland? Hva skal du der?

– I Finland skal jeg skal snakke med nordiske investorer, sier hun.

– Og jeg skal snakke om geopolitikk, og om hvordan Norden blir mer og mer eksponert for blant annet hybride angrep, det jobber jeg veldig mye med nå. Jeg snakker i det hele tatt mye med styresmakter, politikere, byråkrater, investorer og folk i Forsvaret. Jeg reiser rundt for å forklare ledere og mellomledere hvordan verden og de globale endringene der ute treffer Norden, sier Hellestveit, som til høsten kommer med en bok om akkurat det: Hybride trusler.

– Men sist helg var du hjemme i Norge, kan man si?

– Ja, da var det mye greier!

– Noen ganger er altså et Instagram-bilde av deg på en 8. mars-frokost nok til at helvete bryter løs?

– Jeg er vant til å få mye hets, eller, nei, ikke skriv «hets». Jeg vil heller bruke ordet «kritikk». Kritikk er en del av mitt virke.

– Men tar du virkelig så lett på det? Du som blir kalt både nazist og «folkemordfornekter»?

– Nå skal du høre: Jeg er i krigsområder ganske ofte. I fjor på denne tiden satt jeg i et bomberom i Ukraina sammen med militæret. Det var et militært mål og det var kryssermissiler på vei inn fra Kola. Og da tenker du: «Jeg er veldig glad for at jeg oppdaterte testamentet mitt før jeg dro i forrige uke».

Les også: Nå sier eksperter stopp: – Tidlig skjermbruk truer barnas framtid (+)

Mennesker med long guns

Det blir en liten pause i den bergenske ordflommen. Men bare en liten en.

– Og for en måned siden var jeg på Vestbredden, fortsetter hun.

– Jeg dro ut sammen med aktivister for å være levende skjold for palestinske gjetere som nå blir angrepet av settlere, ekstremister og IDF-soldater. Jeg lå der ute om natta og var klar til å være menneskelig skjold mot mennesker med long guns, altså, dette er folk som er ute etter å skade, fordrive og til dels drepe palestinere. Når du da ligger der, og klokka er fire om morgenen, og de der hundene begynner å gjø, og du tror at nå kommer de faktisk, da har du høy puls i halvannen time. Så når jeg da kommer jeg meg ut og det går bra, da tåler du jammen at noen er litt sure på deg fordi det er noe du ikke sier.

– Du kunne jo bare sagt: «Mest sannsynlig begår Israel folkemord i Gaza». Da ville du gjort alt så mye enklere for deg selv?

– Fordi, det enkle …, og, ja, dette vil jeg gjerne siteres på! sier Hellestveit i en intens tone, og lener seg nærmest litt truende over bordet, før hun sier, med trykk på hver stavelse:

– Det enkle er ikke alltid det beste.

– Nei, selv om Rema 1000 sikkert ville sagt noe annet …?

– Donald Trump ville sagt noe annet, sant? Populistene ville sagt noe annet. Jeg lar meg ikke presse inn i en populistisk forståelse av verden bare fordi noen føler sterkt. Jeg kan ikke konkludere nå, for vi er i en krigståke akkurat nå. Vi trenger mer uhildet informasjon. Hva, skal du ikke notere dette …? Å ja, du har opptaker! Og så jeg som nå lente meg fram og så deg dypt inn i øynene når jeg sa dette, for å få deg til å notere, haha!

Les også: – Vi har vært fiskere så lenge jeg vet, i alle fall mer enn hundre år (+)

Maratonmøte i Debatten

Sist helg brukte hun mye tid på etterdønningene etter maratonmøtet med sine kritikere i NRKs Debatten, en debatt som fortsatt pågår i sosiale medier og i kommentarfeltene. Det er de som spekulerer i om hun er en fanatiker som får penger av Israel for å mene det hun gjør, og at hun egentlig burde settes i fengsel.

Forrige lørdag så hun seg nødt til å legge ut CV-en sin på sosiale medier. Dette gjorde hun for å imøtegå noen MDG-politikere som tvilte på at hun har de faglige kvalifikasjonene i orden. Det mener hun at hun kan dokumentere at hun har. Men det ble også spurt om hva dette «Folkerettsinstituttet» egentlig er for noe. Det er der hun har base, ved siden av stillingen som spesialrådgiver for Norges institusjon for menneskerettigheter, samt en bistilling ved NTNU.

– Vi er en gruppe forskere og fagpersoner som er tilknyttet et privat, uavhengig folkerettsinstitutt, sier hun.

– Jeg liker ikke det konseptet at politikere begynner å sette spørsmålstegn ved kvalifikasjonene til akademikere som de ikke er enige med. Det skal vi nok være litt på vakt overfor. Men jeg tenker at dette ble ettertrykkelig parkert, sier Hellestveit, som nå muligens får en rolig helg hjemme i leiligheten på Grünerløkka, som hun deler med samboeren og tre tenåringssønner.

Hun fødte de tre guttene i løpet av fem hektiske år, samtidig som hun jobbet og skrev på doktorgraden sin innen internasjonal humanitærrett. Hun er fornøyd med at de tre barna alle har bodd trygt og godt på samme sted gjennom hele barndommen. Selv hadde hun flyttet 16 ganger før hun fylte 12 år.

Les også: Carte Blanche «How Romantic»: En sjelden fysisk kraftanstrengelse (+)

Røtter i vest

For selv om både moren og faren hennes har dype røtter ved hver sin trauste vestlandsfjord, henholdsvis Sognefjorden og Hardangerfjorden, så flyttet de tydeligvis mye rundt i lille Cecilies barndom. Flesteparten av sine barneskoleår tilbrakte hun likevel i Kvinnherad i Hardanger, der hun gjerne ble med sin nå avdøde veterinærfar rundt på jobb, noen ganger i båt, andre ganger i småfly. Moren hennes jobbet på Haukeland sykehus i Bergen og var en «en skikkelig rødstrømpe», forteller hun. Etter at foreldrene ble skilt da hun var 12, arbeidet moren sammen med chilenere, og Hellestveit føler selv at hun er oppvokst i et slags livlig eksil-chilensk miljø i Bergen.

Hun lærte derfor tidlig å snakke spansk, og fikk det like tidlig for seg at hun hun ville bli geriljasoldat i Latin-Amerika når hun ble stor. (Etter å ha lest litt for mye om Che Guevara). Som eneste jente i sitt kull trente og konkurrerte hun i alpinbakken fordi hun ville bygge muskler og bli sterk nok til å gå i geriljakrig, kanskje i Guatemala. Samtidig var hun dypt forelsket i Russland.

– Jeg elsket Russland! Jeg var i St. Petersburg og Moskva sammen med foreldrene mine da jeg var seks år gammel, og jeg glemte det aldri. Jeg ble behandlet som en prinsesse! sier hun.

Les også: Hedvig Montgomery: – Det lager problemer når foreldre snoker på barna sine (+)

Tiltrukket av kommunismen

Så grunnen til at hun flyttet hjemmefra på hybel allerede som 15-åring, var at hun så gjerne ville lære russisk på katedralskolen i Bergen. Hun var også tiltrukket av kommunismen i det daværende Sovjetunionen (etter å ha lest litt for mye om kommunismen), og et par år senere fikk hun bli utvekslingselev i en russisktalende del av Riga i Latvia.

Dette var i perioden rundt 1990, muren i Berlin hadde nettopp falt og det brygget opp til en politisk eksplosiv situasjon i Latvia og de to andre baltiske landene. De ville frigjøre seg fra det vaklende sovjetimperiet.

– Og da møtte jeg jo medaljens bakside, eller Russlands bakside, tror jeg vi kan si. På dette tidspunktet var det blitt veldig sterke motsetninger mellom de russisktalende og de latvisktalende i landet. Det hele endte opp med unntakstilstand. Vi hadde tanks i hagen i en uke, med russiske soldater som kom nærmest rett fra Afghanistan og ikke var helt edrue, nei! På gaten ved siden av meg ble en kvinne voldtatt av to soldater. Det var portforbud, og det hele var ganske skremmende, forteller hun.

– Vi ble evakuert, for de fryktet et blodbad. Det ble det ikke, heldigvis. Men det ble ganske rufsete der en stund, sier Hellestveit om de dramatiske dagene i januar 1991, da folk samlet seg i Riga til forsvar av nasjonalforsamlingen, TV-huset og andre offentlige bygninger, mens sovjetiske sikkerhetsstyrker stormet Innenriksdepartementet. Fem mennesker ble drept.

Les også: William Heimdal på Fineart: Opp som en bjørn (+)

Snakker seks språk

fikk sin selvstendighet, og Cecilie Hellestveit var ikke lenger fan av kommunismen. Etter det fulgte noen år der hun studerte arabisk, som ble ett av de seks språkene hun i dag behersker i varierende grad (russisk, arabisk, fransk, tysk, spansk og engelsk). Det ble også latinamerikastudier og sovjetstudier, og egentlig var hun på vei inn i statsvitenskapen. Men i 1994 fikk hun et studieopphold i Ramallah i Palestina. Det endret livet hennes.

– Jeg møtte en ung mann. Han var broren til en jeg studerte med. Jeg møtte familien hans i Rafah i Gaza, huset deres var sprengt i stykker fem dager før. Denne unge mannen hadde da vært i fengsel siden 1988. Han ble tatt da han var 16 år. Han var … han var et knust menneske. Helt knust, sier hun, og stemmen sprekker plutselig et øyeblikk.

Det blir uvant stille her inne i kaffebaren.

– Bare vent et sekund her, sier hun, og kremter, tar seg sammen.

– Det møtet med ham var så sterkt for meg. Det var da jeg bestemte meg for å studere juss. Jeg måtte forstå hvordan det hadde seg at en ungt menneske som han kunne sitte i isolasjon så lenge. Jeg tenkte: «Dette her kan ikke få fortsette».

Les også: Det er uakseptabelt å kalle Cecilie Hellestveit en folkemordfornekter (+)

Israel og Palestina

Siden har Israel-Palestina-konflikten vært en stor del av livet hennes. Hun har i lange perioder oppholdt seg både i de palestinske og israelske områdene, som forsker, rapportør og fredsobservatør.

– Jeg har vært fredsobservatør i Hebron, jeg har skrevet hundrevis av rapporter til israelske myndigheter om menneskerettighetsbrudd, jeg har jobbet med den palestinske menneskerettighetskommisjonen og jeg har vært gjesteforsker ved et universitet i Jerusalem. Jeg har jobbet med både palestinske og israelske myndigheter opp gjennom tre tiår. Jeg kjenner konflikten veldig godt på begge sider. Jeg anser det derfor som min oppgave som forsker å holde meg i midten, sier hun, og legger til:

– Jeg holder på å gjøre ferdig en bok som heter «Den hybride slagmarken». Jeg mener at folk skal tenke ordentlig igjennom hva slags offentlig ordskifte vi vil ha, hva slags demokratiske flater vi har for å diskutere store, vanskelige verdispørsmål fremover. Hvordan skal det foregå? Skal vi sørge for at alle ekspertene forsvinner fra det offentlige ordskiftet, slik at det bare er mennesker med stadig mer intense følelser tilbake? Eller skal vi ha et rom hvor man er bevisst på roller? For min rolle er ikke å fordømme det som skjer i Midtøsten. Min rolle er å forklare hva som skjer.

Les også: Massiv norsk motstand mot Trumps politikk: – Skaper usikkerhet

Hvor er hjemme?

Ved siden av Israel og Palestina har Hellestveit har hatt et annet hjem i Midtøsten: Egypt. Hun har også bodde kortere og lengre perioder i Tyskland, USA, og Frankrike – og som nevnt, Latvia i det gamle Sovjet.

– Men hvor har du følt deg mest hjemme?

– Jeg hadde en leilighet i Paris som jeg eide i 11 år, så Paris er nok en av hjembyene mine. Og Bergen. Ja, jeg er nok til syvende og sist vestlending. Jeg merker det når jeg kommer til Vestlandet, da kommer jeg hjem, altså, sier hun, som dessuten har odel på farens gård i Ølve i Hardanger. Moren hennes bor fortsatt i Balestrand i Sogn.

– Jeg har jo flyttet og flyttet hele livet, men en gang kjøpte jeg et hus sammen med min forlovede, et lite hus på Nordnes i Bergen. Da følte jeg det sånn: «Nå har jeg landet. Dette skal være mitt hjem». Men to år senere døde han, sier Hellestveit.

For TV2-fotografen Knut André Danielsen, som hun skulle gifte seg med, omkom brått i en ulykke på jobb i Irak.

– Da gikk det en del år før jeg orket å selge det huset mitt. Men jeg solgte det til slutt, da. Etter det så har hjemmet mitt vært der barna mine har sine røtter. For jeg har jo altså sørget for at de har bodd på samme sted siden 2004, sier hun, og mener leiligheten på Grünerløkka.

Les også: – Nå må vi diskutere om vi bør ha norske atomvåpen

Kunne blitt danser

Samboeren og barnas far heter Erik Hannemann, en norsk-tysk fotograf som hun traff i Paris. Han var på jobb for NRK og skulle filme den norske musikeren Per Arne Glorvigen, som er kjent for sin tangomusikk. Glorvigen kjente Hellestveit fra før, og ba henne komme for å danse tango.

– Jeg danset på et relativt høyt nivå. Men jeg valgte da å ikke bli en halvgod, profesjonell tangodanser.

– Så du kunne ha blitt danser, egentlig?

– Ja!

---

Fem favoritter

Musikk: Concha Buika (spansk jazz/flamenco-sanger og komponist).

Bok: Martti Koskenniemmi; «The Gentle Civilizer of Nations».

Film/TV-serie: «Adolescence» på Netflix.

Mat: Husbondens trøffelpizza.

Sted: Forblåste fjell i vest.

---

– Men tenk hvor enkelt du kunne hatt det, bare danset deg gjennom livet?

– Du, dansing er ikke enkelt, det er knallhardt. Da hadde jeg blitt ulykkelig. Jeg mistet jo forloveden min i Irak, og det tok meg mange år å komme over det. Da brukte jeg tangoen mye, og jeg har brukt dansingen hele veien. Jeg underviser og jeg opptrer, og så reiser jeg på tango-maratoner rundt om i verden. Vi er jo en sekt, vet du, vi som driver med tango! Jeg holder på med en type tango som er veldig fysisk. Når det har skjedd mye i livet mitt, da danser jeg tango. Da får jeg evakuert mye kjemi, sier Hellestveit.

Og hvordan avsluttet hun forrige helg, som stort sett handlet om at mange mente mye om henne? Jo: Med en runde tango søndag kveld.

Les også: Peggy Hessen Følsvik: – Sykelønna er politikk (+)

Seint ute

Men nå sitter antakelig Oljefondets etikkråd på Gardermoen og lurer på hvor denne folkerettsjuristen fra Bergen har blitt av.

– Oi, nå må jeg dra! Nå er jeg virkelig seint ute, sier Hellestveit, og slår ut sin grønne, sammenleggbare sykkel med bestemte håndbevegelser. Hun samler sammen sine vesker, og kommer med en slags slutterklæring, mens hun står og holder tak i sykkelen:

– Jeg er tross alt vestlending! Å stå i en storm eller to som dette her, såpass må man jo tåle. Jeg vil ikke engang kalle dette for «storm». Jeg vil heller karakterisere dette som toppen «stiv kuling».

Les også: 15-åring kastet ut av egen skole

Les også: Vance går hardt ut mot Danmark: – Dere har ikke gjort en god jobb

Les også: – Jeg forventer at når man har en nødtelefon, så skal det være hjelp å få (+)

---