– Jeg er egentlig veldig glad i å lese. Men jeg har ikke lest en eneste bok siden jeg begynte å jobbe med dette stykket.
– Hvorfor ikke?
Skuespiller Maria Kristine Hildonen ser på meg med mørke øyne over bordet. En teateranmelder har en gang beskrevet henne som en hel teatertrupp bare i kraft av sin ansiktsmimikk. Nå ser hun derimot hoggende rolig ut. Helt i zen. Men det er visst mest på utsiden.
– Jeg tør ikke.
– Er du redd for at teksten skal gå ut hvis noe annet kommer inn?
– Ja, på en måte. Jeg er redd for at hjernen min ikke har kapasitet. De 12600 ordene i monologen går rundt i hodet hele tida. Alt folk sier, blir linka til en replikk i stykket. Jeg er blitt helt yrkesskada.
– Hvordan fikk du rollen egentlig?
– Jeg ble oppringt av sjefen min, Kristian Seltun. Han lurte på om jeg hadde hørt om «Prima Facie». Det hadde jeg ikke. Ok, sa han, men jeg har et stykke jeg vil du skal lese.
– Vurderte du å takke nei?
– Nei, jeg måtte si ja. Men da jeg skjønte at det var en monolog og at jeg skulle ut på turne, fikk jeg helt panikk. Monologformen er dritskummel. Frykten har vært helt lammende. Et helt eget nivå jeg ikke har vært borti før.
– Og så fikk jeg umiddelbart imposter syndrom.
– Du lider av bedragersyndromet?
– Ja, hundre prosent. Det har jeg hele tiden, tror jeg.
Hun ler litt tørt, før ansiktet igjen blir alvorlig.
– «Prima Facie» er en monumental suksess. Stykket er satt opp over alt i verden. Og når det har norgespremiere, så skal «hu derre fra Toten» gjøre det? Når det finnes så mange andre dyktige skuespillere? Jeg ble sinnssykt glad også, selvfølgelig, det var en skikkelig tillitserklæring å få rollen.
Men kroppen er urolig. Hun har mareritt om nettene. At hun blir holdt fast. Voldtatt.
– Alle følelsene jeg går gjennom på scenen hver kveld er reelle der og da. Kroppen min tror jeg opplever et overgrep. Jeg har også vært livredd for å ikke behandle tematikken ordentlig. Det er et stort ansvar overfor alle som har stått i en sånn situasjon.
Det eneste som har gitt henne litt ro denne vinteren, er Lars Monsen og nasjonalparkene. Men det må vi nesten forklare senere.
For nå ser Maria Kristine Hildonen på meg med dette ubestemmelige blikket. Dette åpne ansiktet. Dette udefinerbare noe.
– For hva hvis ikke dette blir jævlig bra?
---
Maria Kristine Hildonen (30)
- Født 20. juni 1994 på Gjøvik.
- Vokste opp på Raufoss i Innlandet som yngst i en søskenflokk på seks. Fem storebrødre.
- Etternavnet Hildonen er opprinnelig finsk. Far Karl Arvid kommer fra Vadsø, og mor Bjørg fra Lillehammer.
- Bosatt i Oslo.
- Utdannet skuespiller fra Teaterhøgskolen.
- Debuterte som Ofelia i «Hamlet» på Nationaltheatret. Har siden hatt en rekke roller, blant annet Jeanne i «Forbrent- Nawals hemmelighet», Hermia i «En midtsommernattsdrøm» og Serafima Korzukhina i «Flukt».
- Vant Heddaprisen i 2023 i kategorien beste skuespiller/medspiller for sin rolle som Nina i «Døden på Oslo S».
- Spilte Den grønnkledde, Anitra og Ingrid i Peer Gynt på Gålå i 2024. Skal gjøre de samme tre rollene til sommeren.
- Spiller Tessa Ensler i «Prima Facie», som er ute på turne med Riksteatret. Stykket settes opp på Nationaltheatret 25. april.
---
Les også: Cecilie Hellestveit (52) syns tango hjelper mot det meste
Premierenerver
Tre uker tidligere.
«Prima Facie» har norgespremiere på Riksteatrets scene i Nydalen i Oslo.
Skuespiller Maria Kristine Hildonen har pugget tekst i mange måneder nå. Hun har sittet i en bortgjemt trappeavsats på Nationaltheatret så lenge at noen skrev «Marias kontor» på en teipbit og klistret på veggen over hodet hennes. Hun har lest bøker om voldtekt. Både sakprosa og skjønnlitteratur. Sett statistikken. Vært i retten og fulgt tre voldtektssaker. Det har vært mørkt. Tungt. Heftig. Helt jævlig.
Men nå. Nå danser hun rundt på scenen. Hun sparker ut i lufta, kroppen tøyes og bøyes i alle vinkler, hun galopperer som en veddeløpshest, alt er perfekt timet til trommeslager Elisabeth Mørland Nessets rytmer. Hun smiler. Hilser på publikum som finner plassene sine. Ane Dahl Torp er der. Laila Goody. Hadja Tajik. Alle teateranmelderne. Masse skuespillerkolleger. Gisken Armand og Anne Krigsvoll. Og moren Bjørg. Hun sitter på tredje rad sammen med ei venninne. Maria Kristine Hildonen har svarte dressbukser, svarte lakksko. Hvit skjorte og sløyfe i hestehalen.
Inspisient og turnéleder Ole Lillo-Stenberg går fram til scenen og rekker henne den svarte advokatkappa.
Hun tar den på. Skanner ansiktene i salen.
Forsvarsadvokat Tessa Ensler smiler selvsikkert til publikum. Stykket er i gang.
Og Maria Kristine Hildonen nailer det.
«En psykisk og fysisk kraftprestasjon». «Skuespillerkunst i særklasse». «Et stykke alle bør få med seg». Anmelderne trillet seksere. Folk peprer facebookveggen og Instagram med lovord og skryt. «Helt sjukt levert». Andre sender meldinger direkte på mobilen hennes. Og Hadja Tajik skrev en kronikk i VG, om at stykket traff som en knyttneve i magen, og at forestillingen går rett inn den aktuelle debatten om hvorvidt vi behøver en samtykkelov.
– Tilbakemeldingene har vært helt sinnssyke. Helt ellevilt. Det er vanvittig rørende.
Les Dagsavisens anmeldelse av «Prima Facie»: Briljerer i det brutale og vonde
En teaternerd
Vi sitter i en hotell-lounge i Storgata på Lillehammer denne onsdag formiddagen, som er så grå at ikke engang vinterlandskapet i den gamle OL-byen kommer til sin rett. To dager etter Oslo-premieren dro Maria Kristine Hildonen og resten av ensemblet straka vegen til Mo i Rana. Så har de spilt seg nedover landet. Nordland, Trøndelag, Østerdalen og Gudbrandsdalen.
– Adresseavisen hadde tittelen «Dette blir hennes gjennombrudd», men da kommenterte noen under saken at «Er ikke hun supercreddy fra før?»
– Haha. Det var teatersjefen i Haugesund. Jeg vet ikke helt hva de mente med den tittelen, egentlig.
– Det er vel kanskje at nå blir du kjent for folk flest?
– Tja, for et større teaterpublikum, kanskje, men det er ikke sånn at jeg drømmer om TV- eller filmroller. Mitt utgangspunkt er alltid at folk ikke veit hvem jeg er, det er jo ingen grunn til at de skal det heller. Bare det å sitte her og snakke om seg selv?
– Ja?
– Pinlig. Og litt stas, også. Tror du noen vil lese dette da?
– Ja da.
Hun ser ikke helt overbevist ut der hun sitter.
– Jeg er veldig teaterrotte. En teaternerd.
– Hva er det med teateret?
– Teater er helt magisk. Det er der jeg trives best. Jeg har alltid vært helt tullete opptatt av teater. Da jeg endelig kom inn på Teaterhøgskolen, ble jeg veldig skuffa over at vi ikke jobba mer. Skolen er bare tre år. De tre åra burde være presset med så mye det er mulig å få plass til. Men skolen og arbeidet opptok ikke absolutt hele døgnet, som var det jeg hadde håpet og sett for meg. Man kunne ha et liv utenom.
Hun tar en kort pause.
– Det irriterer meg faktisk fremdeles.
– Det sto i Oppland Arbeiderblad at du hadde drømt om å bli skuespiller hele livet?
– Maria fra Raufoss, ja. Det stemmer, det.
– Drev du med barneteater?
– Nei. Det syntes jeg var altfor useriøst. Jeg tror jeg er født ti år for seint. Jeg ville bare være med de voksne. På skolen brukte jeg enhver unnskyldning for å sitte på lærerværelse i friminuttene, enten for å snakke med lærerne eller bare lytte til samtalene deres. Jeg syntes det var så dumme samtaler ute i skolegården.
– Herregud, jeg var en ufyselig unge. Så ekstremt veslevoksen.
– Hadde du venner da?
– Ja. Men bestevennen min var Heidi, hunden til naboene, et eldre ektepar. Vi drakk til og med av samme vannskål.
Det finnes et bilde. Den brune og hvite jakthunden er kledd opp i rosa strikkegenser. Plassert på et stuebord, mens ei mørkhåra jente med svart plastpotte som krone på hodet, bøyer seg fram og kysser hundens venstre pote. Hunden har det uttrykket i ansiktet som kjæledyr ofte har når de bare innfinner seg med sin skjebne.
– Det var Romeo og Julie. Jeg levde meg så sjukt inn i ting. Da jeg skulle starte i første klasse, hadde jeg fått beskjed om å neie da jeg hilste på rektor.
På et bilde fra første skoledag ser man hvordan den lille jenta med olaskjørt og rosa ryggsekk bøyer seg helt ned mot asfalten. Sånn at pannen nærmest treffer bakken.
– Husker du det?
– Nei. Men jeg husker følelsen etterpå, for noen lo. Men jeg tok alt så innmari seriøst. Og så hadde det gått fem brødre på skolen før meg, så jeg ville vel vise meg.
Les også: Peggy Hessen Følsvik: – Sykelønna er politikk
Oppstandelse i Raufoss
«Hu Bjørg har fått ei jente!».
Det ble såpass oppstandelse i den lille industribygda Raufoss, at det sies at skoleavslutningen i 7. klasse, der en av de fem brødrene Hildonen sto på scenen, ble resolutt avbrutt da nyheten kom om at det endelig hadde kommet et jentebarn til verden i familien Hildonen i Mårvegen 30.
– Broren min ble visst nok dritsur, han ville ikke ha flere søsken.
– Det er faktisk veldig spesielt? Fem eldre brødre?
– Ja. Jeg vet ikke hvorfor vi er så mange. Men jeg har alltid lagt til «og vi er ikke en sekt».
– Hvor mange år eldre er de enn deg?
– Vent litt.
Maria plukker opp mobilen fra kåpelomma.
– Dette har jeg et notat på.
– Notat?
– Ja. Magnus er eldst, født i 1981. Så kom Andreas, Thomas, Jonas og Mathias. Han er tre år eldre enn meg, født i 1991.
– Du må ha blitt ganske herja med?
– Ja. Men jeg dengte tilbake.
Det kunne til tider gå ganske vilt for seg i det store treetasjes gråmalte huset nær skogkanten, der det var plassert unger både i kottet, i en slags gang og under trappa, i reneste Harry Potter-stil. Klær og sko og jakker og sekker fløt overalt. Etter hvert som de eldste flytta ut, fikk de to yngste, Maria og Mathias, hvert sitt rom, med skråtak og identisk sovesofa.
– Det skråtaket var fryktelig irriterende. Jeg husker jeg ommøblerte rommet mitt omtrent hver eneste kveld. Jeg hadde en sovesofa med oransje trekk, broren min hadde maken i grønn, men stoffet ble ødelagt en gang vi hadde putekrig. Ei lampe eksploderte og brant høl i stoffet.
– Oi! Hva sa moren din til det?
– «Gå ut hvis dere skal herje».
– Så dette var helt vanlig?
– Ja. Det var slåsskamper hele tida. Fra harmoni til full krig på noen sekunder. En gang vi var alene hjemme, hadde en av brødrene mine låst seg inne på do. En annen sparket i stykker døra, og det brøt ut full panikk. De satte i gang med sparkel og gammel maling for å dekke over hølet før foreldrene våre kom hjem.
– Haha!
– Og når de satt barnevakt for meg, satte de bare på en film. Jeg er oppfostra på de verste krigsfilmene. «Du får ta en pute foran aua hvis du blir redd, Maria.»
Skam og folkesnakk
Men et større traume skulle ramme den store familien senere. Da Maria gikk på ungdomsskolen, fikk faren, Karl Arvid Hildonen, slag. Han utviklet vaskulær demens etter hjerneslaget.
– Så jeg mistet egentlig faren min da, selv om han fortsatt lever.
– Det må ha vært tøft for en 14-åring?
– Ja. Det var veldig krevende å plutselig ha en alvorlig syk far i så ung alder. Det var masse skam. Og folkesnakk, på et sånn lite tettsted, «hva er det som feiler han?» Naboer som kikket bak gardinene i vinduene da vi var ute og gikk tur, etter at pappa kom hjem fra sykehuset. Det var så provoserende, jeg ble så vanvittig sint! Og jeg syntes det var vanskelig med andre som hadde et nært forhold til faren sin, siden jeg hadde mistet min. Jeg visste at jeg aldri ville få den faren som kunne kjøre og hente meg, hjelpe meg med lekser eller flytting, være alt det en far kan og kanskje bør være. Det har vært masse sorg.
– Vet han at du er skuespiller? Har han sett deg på scenen?
– Ja, det vet han.
– Men kommer du fra en skuespillerfamilie?
– Nei, men pappa var veldig belest og hadde faktisk skrevet noen teaterstykker, han jobbet som lærer før han ble syk. Men vi er en musikalsk familie. Mamma er sykepleier og opptatt av kunst og kultur, hun spilte piano da hun var ung. Alle vi ungene spilte et instrument. Jonas er en god trompetist, og Thomas en god trommeslager.
– Hva spilte du?
– Kornett. Jonas var læreren min, det fungerte vel sånn passe, ingen av oss klarte å ta det seriøst. Jeg har godt gehør og liker å spille fritt. Men det var litt det samme med korpset som ellers da jeg var barn, jeg ville ikke spille med ungene i juniorkorpset, men med de voksne.
– Når bestemte du deg egentlig for å bli skuespiller?
– Det var tidlig. Før barneskolen, uten at jeg kan pinpointe det nøyaktig.
– Hva sa foreldrene dine til det?
– Far var skeptisk, det er ikke noen enkel bransje, men mor var mer sånn «ja, ja, lykke til med det». Og dette husker jeg ikke, men jeg har blitt fortalt at jeg ropte tilbake: «Du veit ikke hva som bor i meg! Jeg har så mye å gi! Du bare veit ikke om det!».
«Skal vi komme inn til Oslo?». Det er moren Bjørg i telefonen. Maria Kristine Hildonen er blitt 23 år, og har søkt Teaterhøgskolen. Hun har gått gradene. Tok dramalinja på Gjøvik videregående, var sjef og skuespiller i russerevyen, der de gjorde et stort nummer ut av at de var OL-generasjonen, og hun har gått teaterlinja ved Romerike Folkehøgskole der hun endelig møtte de som var like nerdete opptatt av teater som henne selv. Hun har flytta til Oslo, tatt en bachelor i drama og teaterkommunikasjon, ja, og så har hun vært med på Peer Gynt-spelet på Gålå hver sommer siden hun bare var jentunge.
Men nå har hun altså søkt Teaterhøgskolen for fjerde gang, og moren er i telefonen og lurer på om de skal komme, men Maria avslår, det er virkelig ikke nødvendig, hun har tre avslag bak seg og er forberedt på å bruke mange år på å komme inn. Nå går hun med litt høy puls bort til veggen for å skanne navnene på den berømte lista.
– Hvordan var det å lese navnet sitt?
– Jeg så det ikke. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det var en annen Maria som også kom inn det året. Jeg tenkte bare «shit nei, det ble ikke meg», og gikk skuffa bort fra menneskemengden. Og så kommer det en og slår meg på skulderen og gratulerer meg. For en sjuk ting å si, tenkte jeg da. Kondolerer, liksom.
– Og da du endelig skjønte du at du hadde kommet inn?
– Jeg knakk helt sammen. Knærne svikta. Det var kjempedramatisk. Et helt uvirkelig øyeblikk. Og så ringte jeg mamma og hylgrein.
Som hadde kommet til Oslo for sikkerhets skyld.
– Hun og pappa kom med en diger blomsteroppsats, og mamma hadde sikkert med seg ei veske med ullsokker og en ost eller noe. Hun har alltid med seg noe jeg trenger.
– Det er mye omsorg i det?
– Ja. Jeg er nok fortsatt den lille jenta til mamma, selv om jeg er voksen. Og så er det bare meg. Brødrene mine har koner og barn, men jeg er alene. Jeg tror det er mitt lodd i livet. Å være singel.
Det blir stille noen sekunder.
– Men noen må jo det, også. Da jeg var liten, var jeg fast bestemt på å gifte meg med Jonas. Det nevnte jeg i bryllupet hans. Ellers hadde jeg også en plan om å gifte meg med en rik mann, skille meg og beholde barnet alene.
– Haha, bra plan. Er du på Tinder?
– Nei, det takler jeg ikke. Jeg synes det er så usmakelig hele det opplegget. Det blir jo utseende det går på. Og den chattinga? Folk bruker altfor mye emojier og jeg hater chatting, så da svarer jeg veldig tørt. Punktum og utropstegn. Og hvis folk har dårlige grammatikk, da sliter jeg. Jeg er som ei gammel kjerring, jeg vil helst bare møte noen på en normal måte.
– Har du noen andre interesser enn teater da?
– Jeg er opptatt av kunst. Og musikk, både å lytte til og å synge. Og film, bøker og billedkunst. Jeg går ofte på kino alene, noen ganger ser jeg to filmer i slengen. I går så jeg «Arven» på Nationaltheatret.
– Alene?
– Ja.
– Det er åtte timer teater?
– Ja. Veldig bra. Å, hør på den låta der!
– Hæ?
– Jeg har en lei uvane med at hjernen min alltid plukker opp musikken, om så det er lavt i bakgrunnen. Dette er “Breakeven” av The Script. Minner meg om ungdomsskolen. Teit sang.
– Jo, også liker jeg naturen. Skogen. Lars Monsen har vært redningen nå når jeg har hatt panikk før forestillingene, og trenger å roe ned. Han gir meg sjelefred. Jeg har sett alt han har laget. Han er min barndomshelt, jeg fikk autografen hans på en villmarksmesse en gang. Det var helt rått, husker jeg.
– Hva er det med Lars Monsen?
– Han er så karismatisk. Og så er bestefaren hans kjempelik min bestefar da han var ung, det ser nesten ut som vi er i slekt.
– Jøss.
– Jeg sendte bildet av han i en familiechat, og mange gjettet på bestefar. Noen gjettet på at det var en av brødrene mine, også.
Les også: Jon Fosse-opera mellom kjærlighet og iskald død
Nå ser Maria så oppgitt ut som bare en lillesøster til fem brødre kan gjøre.
– Åpenbart ikke, de må jo kjenne igjen seg sjøl på et bilde. Men uansett, Lars Monsen har den roen, og gleden av å være ute i skogen. Han tar seg tid til det, å bare være der ute. Jeg blir veldig inspirert. Og så er han ofte alene. Og han klarer alltid å nyte det. Det gjør nødvendigvis ikke jeg. Men jeg liker hele filosofien hans, med å være fri fra datamaskiner og skjermer. Jeg tror jeg også har behov for det. Jeg er jo en innlandstype.
– Men liker du å være alene da?
– Ja. Jeg har alltid likt det. Jeg hadde ei dokkestue hjemme i hagen som jeg pleide å overnatte i som barn. Men den triste siden av det er når man ikke velger det.
– På den annen side, uansett hvor nær man er et annet menneske, så er man helt alene i verden. Det er både fint og skummelt. Det er som den deLillos-låta. Hjernen er alene.
Hun tømmer kaffekoppen.
– Jeg tror kanskje jeg tenker altfor mye?
Tre uker senere. Vi møtes igjen for å ta bilder på Nationaltheatret. Maria Kristine Hildonen låser seg hjemmevant inn med nøkkelkortet, hilser på scenearbeiderne som står og maler, og slår av en jovial prat om ski-VM. Vi går videre til skuespillerfoajeen, som bærer tydelige preg av gårsdagens fest.
– Dette er et hellig sted for skuespillerne!
Hun slenger seg ned i en rød rokokkosofa, spiser noen druer som ligger igjen i en bolle, og forteller om den brune bananen hun postet bilde av på Instagram. Den hadde krympet til håndstørrelse på den måneden hun har vært borte på turné.
– Fascinerende. Heldigvis ingen bananfluer.
– Hvordan er turnélivet?
– Det er en boble. Alt handler om å gjøre seg klar til kveldens forestilling. Og så har jeg oppdaget at jeg er veldig lite bereist i Norge.
– Hvordan er møtet med publikum på de forskjellige stedene?
– Veldig ulikt. De er litt stillere ute i distriktene. Veldig respektfulle. På Tynset satt de så langt unna, jeg vil jo gjerne ha kontakt med dem, se dem, spille med dem. Og når det har vært liten respons underveis, blir jeg veldig i tvil, er de interessert? Men så er det voldsom applaus når stykket er ferdig, stående også.
– De reiser seg også på små steder?
– Ja. Det var bare et sted de ikke reiste seg, og det tror jeg kanskje var fordi de ikke torde. På Melhus spilte vi i et knøttlite rom, og der var det to døvetolker på scenen sammen med meg. De stjal all oppmerksomheten, med rette, selvsagt. Men da hoppa jeg over flere avsnitt i teksten.
– Shit, hva skjer da?
– Jeg snakker videre, mens hjernen spinner febrilsk for å finne ut om jeg må tilbake og hente noe inn igjen. Pulsen blir ganske høy, ja. Men det er nok ikke merkbart for publikum.
– Da jeg så forestillingen for andre gang, så hadde du ikke sufflør?
– Nei, hun dro hjem etter åtte forestillinger. Men hun kommer tilbake nå når jeg har hatt en pause i turneen.
– Hvordan er det å kjøre landet rundt i en buss med et gigantisk bilde av seg selv på langsiden?
– Det er eksponeringsterapi, jeg har bare vært på en plakat tidligere. Men jeg sitter heldigvis ikke i den bussen. Jeg og Elisabeth og Ole kjører en humpete minibuss ved siden av.
– Dere må ikke bytte på å kjøre?
– Nei, nei, jeg har ikke lappen en gang.
– Jøss, du er fra bygda og har ikke lappen?
– Jeg ville heller bruke pengene mine på å se teater. Og i Oslo bor jeg i sentrum, i Pilestredet, sammen med alle pensjonistene. Dessuten liker jeg å gå.
– Og så er du jo helt rå på rulleskøyter?
– Hehe. Ja.
I «Døden på Oslo S» spilte Maria Kristine Hildonen karakteren Nina, Lenas kriminelle venninne og mentor, som med dødsforakt suste rundt på rulleskøyter i store deler av forestillingen. Stykket ble kåret til årets beste forestilling i 2023, og selv vant hun Heddaprisen for beste skuespiller/medspiller.
– Hvordan var det?
– Det var utrolig stas. Bare det å bli nominert var helt texas. Og så vant jeg. Men da fikk jeg bare lyst til å si: «Beklager, ingen har hørt om meg. Dere synes sikkert det er veldig rart at jeg får denne prisen. Unnskyld, liksom». Nei, jeg kunne vel skrevet en doktorgrad om hvorfor jeg ikke fortjente å få den prisen. Jeg har ikke alltid så mye tro på meg selv og eget arbeid.
– Men hjelper det ikke på selvtilliten når du har fått så gode kritikker?
– Nei, da kommer det en ny type stress.
Hun ler og rister nærmest på hodet av seg selv.
– For nå må jeg leve opp til de forventningene!
Det var rundt juletider det siste året på Teaterhøgskolen. «Du kan ingenting». «Dumme jente». «Du kommer aldri til å få jobb». Dagboka til Maria var full av selvhat.
– Jeg var så full av angst. Klassekameratene mine begynte å få jobb rundt omkring. Noen var på vei til Trøndelag Teater, jeg ville også veldig gjerne dit. Andre til Rogaland. Jeg tenkte «dette går rett i dass».
Bare noen dager etterpå kunne hun stryke over. Glem det. Det gikk visst bra likevel. Hun fikk tilbud fra Det Norske Teatret. Rogaland Teater. Og så var det selveste Nationaltheatret, da.
– Det var noe veldig forlokkende med hovedscenen på Nationaltheatret. Og nå er jeg blitt en del av det huset. Jeg har fått masse fine roller.
– Jeg tenker av og til på hun lille jenta som hadde så lyst til å få det til.
– Ja, se på deg nå.
– Ja. Det er veldig stort. Ganske uvirkelig.
Om en knapp uke avsluttes norgesturneen på Gjøvik, før «Prima Facie» settes opp på Nationaltheatret.
– Hvordan blir det å spille på hjemmebane på Gjøvik, det er allerede nesten utsolgt?
– Det er litt heftig, det er en stor sal, med 500 plasser. Det ble første foreslått at vi skulle starte turneen der, hjemme.
– Så hva skjedde?
– Jeg svarte: Virkelig helst ikke. Jeg kommer fra Toten, ikke sant. Der står janteloven sterkt. Det er jo litt flaut å være skuespiller. «Der kommer hun som har flytta til Oslo og driver og gjør seg til».
---
Marias fem favoritter
Mat: Mammas pizza. Og tostadas. Eller bare cholula hot sauce. Jeg kjøper gjerne ti flasker direkte fra grossist. Som er ganske nørd å gjøre.
Sted: Huset til bestemor på Tromøya. Mitt barndomsparadis. Vi var der hver sommer da vi var små.
Bok: En sånn jente av Monica Flatabø. Det er sanne historier om voldtekt. Jeg leste den som research til rollen.
Film: Inglorious Basterds av Tarantino. Der er jeg og Thomas sånn irriterende søskenpar som kan sitte og si alle replikkene. Burde kanskje sagt noe mer kred? Nei, jeg står for det. Jævlig kul film.
Musikk: Da må jeg si Sjur Miljeteigs musikk. Den er så vakker og emosjonell. Og Silvia Perez Cruz. Alt hun lager er nydelig.
---