– Hvordan går det egentlig med deg?
– Det går helt fint.
– Ut ifra låtene dine så trodde jeg du hadde evig knust hjerte?
– Det er det nok flere som har inntrykk av. Jeg har hatt mye kjærlighetssorg i mitt lange, korte liv. Og hvis jeg sammenligner min kjærlighetssorg med andre, som for eksempel søstera mi, så har det gått hardere inn på meg. Det blir helt eksistensielt når relasjoner tar slutt. Det tar lang tid for meg å gå videre. Men jeg har bare gått gjennom to brudd.
– Du har fått maksa de bruddene, da? Debutalbumet ditt fikk terningkast seks!
– Ja, det er kanskje litt typisk for de som ender opp med å bli artister, at det er folk som føler veldig sterkt. Rent låtskrivermessig er det jo også enklere å skrive om situasjoner der det er litt friksjon, der det er litt kontraster. At det er mer komplisert enn at «e elske de og oss har det så fint i lag». Jeg tror det som ofte rører folk, er det som beskriver den kompleksiteten det er å være et menneske, at du kan være så sint og skuffa over noen, men samtidig elske og savne dem. Del en av albumet representerer mer starten av tjueåra, mens del to av albumet, som kommer nå, reflekterer vel egentlig mer hva slags plass jeg er på inni meg nå. Som er at det går bedre.
– Ja, jeg så på TikTok at du har jo faktisk kjæreste?
– Ja, han studerer i Trondheim.
– Å, avstandsforhold, ja. Det må være vanskelig?
– Nei, det er egentlig helt ideelt.
Synne Vo tar en slurk av iskaffen på den andre siden av det brune kafébordet på Bislett. Hun bor rett i nærheten, men er på flyttefot. Ikke hjem til Lesja, nei.
– Når jeg møter han så prioriterer vi hverandre. Og ellers får jeg tid til alt som skjer i livet mitt her.
– Det er helt kaos om dagen.
---
Synne Vorkinn (26)
- Kjent som artist og låtskriver Synne Vo.
- Født på Lillehammer 20. august 1998. Oppvokst på et nedlagt gardsbruk på Lesja i Gudbrandsdalen.
- Lillesøster til Tonje (43), og storesøster til Hedda (23) og Maria (13).
- Bor i kollektiv i Oslo. På flyttefot fra Bislett til Grünerløkka.
- Ute med nytt album «Ps. Kanskje det går», som er del to av debutalbumet som kom i fjor høst, «Kanskje det går te helvete».
- Var med og skrev «Smilet i ditt eget speil», som vant Spellemannprisen 2021 for årets låt og årets mest spilte låt, utgitt av Chris Holsten.
- Nominert til årets artist og årets låt for «MVH», P3 Gull 2023.
- Fikk Musikkforleggerprisen 2023 for årets gjennombrudd populærmusikk.
- Tildelt Dialektprisen 2024.
---
Les også: Sigurd Wongraven i portrettet: – Jeg føler at jeg lever med en underliggende trussel (+)
Det går rett og slett kolossalt bra for pop-prinsessa fra Lesja, den vesle fjellbygda helt øverst i Gudbrandsdalen. Der de snakker med masse luft i ordene, der mygg heter meheinkje, vi er oss, der søskenparet Lars og Tora Berger lærte seg å gå fort på ski, og der det er flom og fjell og sjogg og en gammel kulderekord fra 1982. 45 minusgrader. Men dette var lenge før Lesja fikk sin egen popstjerne.
For her vokste hun opp, den gang hun fortsatt het Synne Vorkinn, på den plassen der «bussen den går berre ein gong for dan, og alle som bur her døm kjenne enan», som hun så nydelig vakkert synger om i låta «Heime». Man kan få hjemlengsel av mindre. Det var her den langlemmede mørkhåra jenta sang så klokkeklart i Lesja barnekor, at hun etter hvert ble leid inn til å synge i bryllup og begravelser i bygda. Hun som var storesøster, lillesøster, og som vokste opp på et nedlagt gardsbruk, med ikke så mye som en kattepus på tunet. Allergiske hele gjengen. Med en mor som var helsesykepleier og en far som jobbet offshore. Med tømmervegger på barnerommet, med utsikt mot med fjell og jorder og Lågen, og kanskje satt hun der og dagdrømte mens hun så utover bygda, men Synne Vorkinn drømte ikke om noen popstjernekarriere, for den eneste hun kjente som levde av musikken, var organisten i Lesja kyrkje.
Dessuten hadde hun allerede som 12-åring hatt et knallhardt musikalsk sammenstøt med den brutale hovedstaden, vi kommer til det senere.
Det er gått tre år siden hun, i denne avisa, ble omtalt som et av de største nye poptalentene her til lands, både som sanger og låtskriver.
Nå har den bittersøte breakup-låta «Lykke te» 9 millioner avspillinger på Spotify, hun har en lang festivalsommer foran seg, lagt de tunge kjærlighetssorgene bak seg, og andre del av debutalbumet ble sluppet i går, «Ps. Kanskje det går». Synne Vorkinn er blitt Synne Vo, med krøller i håret, 40 000 følgere på TikTok, buksedresser trange som pysjeskinn – og en stemme og et talent som imponerer et samlet anmelderkorps.
Første del av albumet «Kanskje det går te helvete» fikk terningkast seks i både Dagsavisen og Aftenposten.
– En anmelder konkluderte med at å være ung er fortsatt for jævlig?
– Ja, hehe. Det er jo en relativt flyktig tid. Den første delen av albumet representerer nok sånn jeg hadde det i begynnelsen av tjueåra. Der du skal finne opp din egen hverdag, designe livet ditt fra scratch. Det er kanskje ekstra sånn når du er fra en liten plass, forholdene er så satt, du har levd med de samme folka siden du var bitte liten, og aldri blitt eksponert for så mange nye miljøer eller nye folk. Hverdagen din er veldig satt, og veldig forutsigbar. Du får litt sjokk.
– Du har sagt at du følte deg tryggere som 16-åring?
– Ja, for selv om jeg har et utradisjonelt yrke, så er jeg ganske tradisjonell som person. Jeg liker å vite hva som skjer. Frihet kan være litt vanskelig.
– Mange valg?
– Ja, jeg måtte finne ut av livet mitt på nytt. Frem til jeg flytta hjemmefra visste jeg veldig godt hvem jeg var. Jeg kommer fra et sted der alle kjenner alle, der bussjåføren er bestefaren til ei venninne, og når jeg går på butikken så kjenner jeg hun som sitter bak kassa. Og å gå fra det til å plutselig bo her, uten å kjenne særlig mange, og heller ikke være en del av et studentmiljø. Jeg var ganske forvirra en periode.
– Følte du deg utenfor da du kom til Oslo?
– Ja, hundre prosent. Helt lost. Og så skulle jeg prøve å komme inn i musikkbransjen på egen hånd.
– Ja, jeg har lest at du sendte meldinger til Odd Nordstoga blant annet?
– Ja, det der fascinerer meg fortsatt. Til tross for at jeg hadde fått ganske lite bekreftelser på det jeg holdt på med, så var jeg ganske skamlaus.
– Hva gjorde du da?
– Jeg sendte mail til alle plateselskap, produsenter, management og bookingselskap. Banka på alle mulige dører. Og så har jeg drevet med det der, ja, sendt meldinger til andre artister. Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte skulle være formålet med det.
– Hvem andre skrev du til?
– Eva Weel Skram og Daniel Kvammen. Blant annet.
– Og hva skrev du egentlig?
– «Hei, jeg ser veldig opp til deg. Jeg skriver også musikk på norsk. Her er en låt jeg har laga». Akkurat som de hadde bruk for den informasjonen.
Synne Vo ser sånn passe oppgitt ut når hun tenker tilbake på sitt 20-årige selv.
– Fikk du svar?
– Nei. Og det er det som har hjemsøkt meg litt nå. For nå som jeg har blitt kjent med mange av dem, og de plutselig sender meg en melding på Instagram, så dukker den meldinga fra meg i 2018 opp.
– Flaut for dem, da! At de ikke svarte deg?
– Nei, personlig tenker jeg det er flaut for meg. Nå som jeg er en offentlig person selv, så skjønner jeg hvor sjukt mye meldinger man får i innboksen sin, det er umulig å forholde seg til eller å svare på alt. Og det er mye rart, altså.
– Som hva da?
– Nei …
Hun trekker litt nølende på ordene, før hun ler.
– Nei, mye rart. Men mest hyggelige ting, altså!
– Ja, jeg så du hadde fått et frieri i kommentarfeltet fra der du spiller torader?
– Haha, ja. Bestefar var veldig opptatt av at alle barnebarna skulle lære seg torader, så jeg ble sendt på kurs som sjuåring. Til min store fortvilelse. Nei da. Men jeg kunne heller tenkt meg og lært et litt mer anvendelig instrument, som gitar eller piano. I den alderen der er man så mottakelig for å lære nye ting.
– Men du sang i kor?
– Ja.
Les også: Maria Hildonen i portrettet: – Jeg kommer fra Toten, ikke sant. Der står janteloven sterkt (+)
Fire av jentene fra Lesja barnekor dannet en egen sanggruppe, «The first step». De fikk med seg den før omtalte organisten på Lesja, kantor Paul Gunnar Lien, og meldte seg på Norske Talenter.
– Det var ganske sjukt for fire 11–12 år gamle jenter fra Lesja og stå på scenen fremfor Mia Gundersen og Alex Rosen. Så der gikk det ikke så bra.
– Var det nervene som tok dere?
– Ja, det var nok det.
– Hva var det dere sang?
– På precasten var det Halleluja, som gikk veldig bra. I Oslo var det Super Trouper av ABBA.
Som altså førte til at de fire jentene fra Lesja ble x-et ut i beste sendetid. Året var 2011.
– Husker du følelsen?
– Bare at det var så kjipt siden alle venninnene våre var der, de hadde plakater og heiet på oss. Foreldrene våre hadde leid buss, vi hadde laget masse merch som fedrene våre gikk med. Nei, det var ikke så artig da vi skulle hjem igjen den kvelden. Den bussturen oppover Gudbrandsdalen midt på natta ble fryktelig lang.
– Kommer du forresten fra en musikalsk familie?
– Nei. Bare bestefar, som var utøvende på trekkspill. Men jeg vokste opp med masse musikk i heimen. Vamp, Lisa Ekdahl, Odd Nordstoga.
– Har du prøvd å bruke torader i låtene dine?
– Ja. Men det er vanskelig. Torader er ikke et vanlig trekkspill, du kan kun spille låter i en spesifikk toneart. Men jeg har det med meg rundt på tur.
– Jeg har hørt at du krasjer vorsene til folk før konsertene dine?
– Ja, det er litt artig. Folk begynte bare å invitere oss, og nå prøver vi å få det til hvis det passer i dagsplanen. Det er stas å faktisk møte de som hører på musikken min, i Spotify er jo alt bare tall. Vi spiller en låt eller to og så drar vi igjen. Vi setter oss ikke ned og drikker oss fulle.
– Å ja, haha, jeg trodde det. Du skal spille helt sjukt mange steder i sommer?
– Ja. Eller sjukt og sjukt. Nei, jeg synes mengden er akkurat passe. Den er luggum.
For tre uker siden mottok Synne Vo dialektprisen 2024. Norsk Målungdom gir ut prisen til offentlige personer som gjennom stødig og selvsikker dialektbruk fremstår som gode forbilder for ungdom.
– Det var sjukt stas. Jeg var i Drammen og mottok prisen og holdt en dialektquiz. De var fra alle kriker og kroker i landet, men de var ganske gode. Det var noen gudbrandsdøler i salen da, de fikk ikke lov å svare.
– Få høre!
– Abraksle.
– Ja, det betyr veldig?
– Nei, det betyr egentlig det motsatte. At noe er tungvint, eller voldsomt og uhåndterlig. Truttin?
– Hmm. Jeg har hørt det bli brukt om vinduer som trutner, altså at de blir fuktige og sveller opp?
– Ja. Det betyr at noe er opphovna. Jeg kan si det om føttene mine for eksempel, «nå e e so truttin i føten». Men jeg føler også at gamle damer som sitter og slarver litt kan si «ja, ho der e nå trutna te». Som betyr at hun er gått opp i vekt.
– Haha, huff. Mer?
– Fåtå ti. Det betyr å ta fyr.
– Jeg føler at dialekter har så mye rikere ordforråd. Der jeg kommer fra, lengst sør i Gudbrandsdalen, sier man å være hælog eller å hæle seg utti når man bader i kaldt vann. Men døtrene mine, som er vokst opp i Oslo, sier bare at de ikke orker å bade, at vannet er for kaldt.
– Ja, vi sier også at vi ikke hæler. Det blir litt som i engelsk, det er noen nyanser som ikke finnes på norsk. Å være kjei er heller ikke det samme som sliten. Sliten høres bare litt teit ut.
– Men modererer du deg her i Oslo?
– Jeg prøver å ikke gjøre det i dagligtalen, men jeg mjukner det nok til litt.
– Den første låten du slapp, der synger du på normert nynorsk. «Ikkje tenk på meg». Du høres helt ugjenkjennelig ut. Hva skjedde?
– Jeg hadde ikke funnet ut hvordan jeg skulle bruke stemmen min i studio. Og jeg skrev på nynorsk, fordi jeg trodde ikke at folk skjønte hva jeg sa. At det var umulig å bli popstjerne med lesjadialekt. Kunne det i det hele tatt høres ut som popmusikk?
Dessuten hadde hun egentlig gitt opp hele greia. Etter året i Oslo, der verken Odd Nordstoga eller Eva Weel Skram ga lyd fra seg, flytta hun til Lillehammer for å gå på LIMPI, en privat høyskole utviklet av aktører fra musikkbransjen. To år før det igjen hadde hun tatt et år på Trøndertun folkehøgskole. Det var der hun oppdaget at hun hadde et låtskrivertalent.
– Men jeg ble ikke god, eller god og god, vet ikke om jeg alltid føler meg så god …
– Vi kan si du er god.
– Jeg fant i hvert fall min skrivestil på LIMPI.
– Ble du oppmuntra til å skrive på dialekt der?
– Nei, det var en litt merkelig reise. Jeg gikk ut fra folkehøgskolen med en visjon om å bli den kvinnelige Sondre Justad. Men da jeg begynte på LIMPI var det veldig internasjonalt fokus.
– Hva gjør man egentlig der?
– Hver dag går man i studio, en produsent, en låtskriver, og noen som anser seg for å være en artist. Og så skriver man en ny låt i løpet av en dag. Og jeg var nesten aldri inne i et rom der det gikk an å snakke norsk.
– Og, dette har jeg nevnt før i flere intervjuer, men jeg husker at jeg hadde en en-til en-samtale med han som var mentoren min.
– Ja?
– «Jeg tror ikke du skal være artist, Synne. Jeg synes du er en skikkelig bra låtskriver». Han sa jeg skulle følge det sporet. Og så nevnte han ei norsk jente som har skrevet masse for Dua Lipa, Caroline Ailin, hun gjør det kjempebra. Han mente jeg skulle følge i hennes fotspor. Flytt til London eller LA, få engelsken under huden.
– Hvordan var det å høre det?
– Jeg tenkte at «ja, du har jo helt rett»! Det var veldig lettende. For det var den delen jeg syntes var artigst, å skrive låtene, ikke å fremføre dem for andre. Og jeg var interessert i låtskriving som yrke. Så da kunne jeg bare gi opp det å bli en artist.
– Men hva skjedde?
– Jeg hadde fått næringsstøtte fra Lesja kommune, til å mikse og mastre og gjøre ferdig en låt som jeg hadde skrevet året før, da jeg bodde i Oslo. Når du får en sånn støtte, må du rapportere hva du har brukt pengene til. Og da tenkte jeg at det ble for dumt å ikke gi den ut. Jeg tenkte «da slipper jeg en siste låt på norsk». Og så ble den ukas låt på P3!
– Det ble en game changer.
Les også: Gaute Skjærvø i portrettet: – Jeg har vært sint hver dag siden 22. juli (+)
Synne Vo fikk svar fra alle de store plateselskapene, de som hun ikke hadde fått svar fra tidligere. Hun fikk platekontrakt.
– Men når begynte du egentlig å synge på din egen dialekt?
– Det var korona og lock down. Jeg begynte å oversette en låt «If the world was ending», det er den samme som Chris Holsten gjorde en cover av.
– Å ja, din aller første TikTok-video?
– Ja. Jeg syntes den var vanskelig å gjøre på nynorsk, så da prøvde jeg på min egen dialekt. Og det var ikke så ille. Etter hvert kom jeg i kontakt med Warner, som er plateselskapet mitt nå. Og der møtte jeg Leni, som er min A & R.
– Din hva?
– Det står for artists and repertoire. Det er en rolle i plateselskapet som handler om artisteri og å utvikle musikken. Og hun er også fra Gudbrandsdalen.
– Hvor da?
– Gausdal. Hun oppmuntra meg. Før det hadde jeg tenkt at det folk assosierer med min dialekt er bondeliv og ja, jeg var litt redd for folks fordommer. Jeg husker at på folkehøgskolen spilte jeg en låt jeg hadde skrevet før. Og da var en av tilbakemeldingene der at det minnet om Hellbillies.
– Jøss.
– Det tror jeg kun var på grunn av dialekta. Ikke musikken.
– Ja, du er mer inspirert av Veronica Maggio?
– Ja, både henne og Julia Michaels, blant annet. Da jeg begynte å finne min låtskriverstil, leste jeg mange tekster av dem. Hva gjør de som jeg liker så godt? De skriver veldig muntlig, og så har de konkrete bilder. De er ikke redde for å beskrive spesifikke situasjoner. Jeg tror mange kan være redd for nettopp det, fordi de tror at det er vanskelig for lytterne å relatere, hvis de ikke kjenner til den parken, eller den gata du synger om. Men jeg tror ikke man skal undervurdere lytterne. Folk klarer å sette seg inn i mer enn man kanskje tror.
Som det universelle i å ikke være ferdig med en ekskjæreste, som Synne Vo synger om i MVH.
Men når e ligg her og ser han i augan Har tunga hass i munnen min Men de inni tankan Ja vel så e e kanskje onde nuggun andre Men e e’kje over deg
– Jeg har lest at du alltid spiller låtene for foreldrene dine først. Kan det bli flaut?
– Nei, de skjønner at det er låtskriving. Det er ikke sånn at jeg kom hjem etter en natt med en fyr, og så skrev jeg den låta. Det er ikke dagboka mi, selv om det kanskje virker sånn, siden jeg fremstår så usminka i sosiale medier, og fordi jeg synger på min egen dialekt.
– Men alt er ikke sjølopplevd. Det kan være et snev av det, eller at jeg kjenner meg igjen i andres historie, eller en følelse, uten at det er nøyaktig noe som har skjedd med meg. Selve historien kan være oppspinn.
– Så «Lykke te» er ikke til ungdomskjæresten?
– Nei. Den handler ikke om en spesifikk person. Det er en karikert tekst på at man kan bli litt bitter etter at noen går litt for fort videre etter et brudd.
– Men han figurerer vel i tekstene dine?
– Egentlig ikke. For da jeg begynte å skrive for alvor, så var det så lenge siden. Men jeg har nok tatt mye inspirasjon fra den første kjærlighetssorgen.
– Hvor møtte du din nåværende kjæreste, forresten?
– På bygdefest.
– Han er også fra Lesja?
– Nei, men i nærheten. Det er veldig fint. For når vi reiser hjem i ferier for eksempel, så skal vi begge hjem til Gudbrandsdalen.
Les også: Kvinnegruppa Ottar-leder Ane Stø i portrettet: – En ukuelig vilje til å være hatobjekt nummer én (+)
«Bli med me og reis heim til jul». Rett før jul i fjor lastet Synne Vo opp en video på TikTok der vi fikk bli med henne da hun skulle ja, nettopp, reise hjem på juleferie. Med tog og buss for tog, før hun blir henta av faren, som venter med bil ved den 100 år gamle stasjonsbygningen på Lesja. «Så mykje sjogg» sier Synne Vo til følgerne sine og lar mobilen sveipe over det hvitkledde landskapet.
– Husker du den gamle NSB-reklamen? Med hun som reiser hjem til jul og blir mer og mer «bygdete» til nærmere hun kommer hjemplassen? Den hjemreisen din minnet meg om den reklamen.
– Ja, hehe. Jeg føler meg heldig, som har en sånn plass å reise heim til. Forlate bykaoset og komme hjem og legge seg på barndomsrommet sitt. Og alt du hører er elva utenfor.
Men det er noe som er forandret. «Heime uten de er en helt anna plass», synger Synne Vo i låta «Ser du den såmmå himmelen». For to år siden døde Synnes bestevenninne i en skuterulykke i Indonesia, 24 år gammel. De to jentene var født med en dags mellomrom. Gikk i samme barnehage, samme barneskole. Samme videregående. Var russ i lag. Mødrene deres var bestevenninner og hadde hatt termin på samme dag.
– Sorgen kommer i rykk og napp, men jeg er fortsatt midt i en sorgprosess. Det er en kjærlighetssorg.
– Du skulle holde konsert på Rockefeller en uke etter at hun døde?
– Ja, jeg var usikker på om jeg i det hele tatt skulle holde den konserten, ville jeg klare det?
– Jeg har sett opptaket der du står på scenen og forteller om ulykken.
– Ja, det husker jeg ingenting av, jeg var helt i sjokk. Jeg husker veldig lite fra kvelden generelt. Men jeg visste at det var mange av våre felles venninner som skulle dit, og en del av hennes familie. Så jeg ville gjøre det som en hyllest til henne.
– Den låta du har laget til henne er helt nydelig.
– Takk. Jeg skrev den høsten etter at hun døde. Men jeg føler ikke den klarer å romme alt. Det er fortsatt for tett på. Det har ikke helt gått opp for meg at hun er borte.
Vi må runde av for å rekke fotograferingen. Manageren fra plateselskapet sitter på nabobordet og kikker på klokka, det er hun som styrer alle avtalene for tiden.
– Jeg spurte om å få avtale direkte med deg, men det fikk jeg ikke lov til.
– Nei, jeg har bedt henne ta alt nå, det er så sjukt travle dager.
– Hva skal du etterpå?
– Opp til NRK, jeg har opptaksdag med KORK.
– Oi! Og du er også midt i flytting?
– Ja, men jeg skal bare flytte til et nytt kollektiv på Grünerløkka. Jeg har funnet ut at jeg må bo i kollektiv så lenge det er sosialt akseptabelt. Jeg har skikkelig FOMO, er redd for å gå glipp av ting som er vanlig å gjøre i tjueåra.
– Men du har sammenlignet deg med moren din, som var gift, gravid med deg og bodde på gård da hun var på din alder?
– Ja. Hun var veldig etablert. Men jeg skjønner jo at jeg vokser opp i annen generasjon.
– Og lever et helt annet liv?
– Ja, ikke minst. Det også. Men jeg følte lenge at jeg var for vanlig til å være artist. Jeg har ingen spesiell historie i ryggsekken. Hadde det ikke vært for dialekten min, kunne jeg fort blitt en av mange. Jeg er egentlig bare en basic bitch fra bygda.
Les også: Hedvig Montgomery i portrettet: – Ingenting er sårere enn å oppdra barn i to hjem (+)
Les også: KrF-leder Dag-Inge Ulstein i portrettet: – Jeg så jo litt rar ut der, gjorde jeg ikke det?!
Les også: Se og Hør-redaktør Ulf André Andersen i portrettet: – Det er synd med Märtha og Durek (+)