---
4
FILM
«Bridget Jones: Mad About the Boy»
Regi: Michael Morris
England, 2024
---
Midtlivskrisevarsku! Det har nå passert 24 år og tre filmer siden Renée Zellweger for første gang portretterte Bridget Jones. Den forrige, «Bridget Jones’s Baby», kom i 2016 og hoppet over den tredje romanen av forfatteren Helen Fielding. Isteden var plottet basert på hennes avisspalte i The Independent, mens Bridget fikk en bolle i ovnen etter en spritmarinert rotbløyte på Glastonbury-festivalen. Alt endte lykkelig med at Bridget endelig giftet seg med knusktørre Mark Darcy (Colin Firth), men livet fortsetter og ingen er immun for tragedier.
Hugh Grant hatet manuset til «Bridget Jones’s Baby» såpass intenst at han nektet å gjenta rollen som den sleske sjarmøren Daniel Cleaver, så han ble byttet ut med den erkeamerikanske sjekkeguruen Jack Qwant (Patrick Dempsey, som er påfallende fraværende i «Mad About the Boy»). Den offisielle forklaringen var at Cleaver hadde omkommet i en flyulykke, men slutten av filmen helgarderte ved å avsløre at han ble funnet i live ett år senere. Ikke alle var like heldige som ham.
Les også: «Sonja & Harald»: Kjærlighet mot alle odds
«Mad About the Boy» hopper tilbake til Helen Fieldings tredje roman, og da er det umulig å skygge unna tolv år gamle sannheter som at Bridget Jones er enke. For fire år siden tråkket ektemannen Mark på en landmine i Sudan, og sprang tilværelsen til Bridget i fillebiter. Han etterlot henne alene med ungene Mabel (Mila Jankovic) og Billy (Casper Knopf). Siden den gangen har Bridget Jones tøffet overveldet rundt som alenemamma på heltid; stort sett i pysjamas, morgenkåpe og bustete hår. Hun fikser morsrollen bedre enn livet sånn generelt. Alle personlige behov er plassert på fryselager, mens Bridgets omgangskrets bombarderer henne med velmenende, selvmotsigende råd om å komme forbi sorgen og carpe diem.
Fra tid til annen sjangler playboyen Daniel Cleaver innom som barnevakt fra nærmeste bar mens han forteller dem dypt upassende ting om sine unge elskerinner og hemmeligheten med å mikse «filthy bitch»-cocktails. Selv Daniel har blitt rundere i kantene og mindre av en skittstøvel, takknemlig for at Bridget er den eneste han ikke har klart å støte ut av livet sitt. Hugh Grant stjeler alle scenene sine med letthet (han fikk angivelig frie tøyler til å skrive deler av dialogen sin selv), og er et klart høydepunkt vi gjerne hadde sett mye mer av. Men «Mad About the Boy» er ikke hans historie. Det er en historie om hvordan Bridget Jones endelig griper dagen, fortsetter dagboken, finner tilbake livsgnisten og åpner opp de rosa gardinene nedentil igjen.
Det starter med at Bridgets snobbete overklassenabo Nicolette (Leila Farzad) anbefaler en nanny som er alt for attraktiv til å jobbe for noen med en ektemann – og det er jo ikke noe problem for Bridget, siden hun er en ensom enke. Dessuten en økonomisk uavhengig enkle bosatt i et av Londons mest fasjonable strøk, som ikke behøver å forholde seg til nedgangstidene.
Les også: Fra «Spermageddon» til «Mission Impossible»: Disse filmene ser vi fram til i vår
Den filmstjernepene Chloe (Nico Parker) er så effektiv at Bridget våger seg tilbake i arbeidslivet som TV-produsent, og kaster seg ut på det digitale sjekkemarkedet etter at venninnen Miranda (Sarah Solemani) impulsivt åpner en Tinder-konto for henne. Bridget får fort et treff med den betydelige yngre hønken Roxster (Leo Woodall), som ikke ser ut til å ha noen andre personlighetstrekk enn en veltrent overkropp, dragning mot eldre kvinner og dedikasjon til å oppfylle Bridgets erotiske drømmer.
Roxster er det stikk motsatte av ungenes single naturfaglærer og klasseforstander Mr. Wallaker (Chiwetel Ejiofor), som Bridget føler er skikkelig rigid, uromantisk og bare så irriterende, altså. Absolutt alle kan forutse hvordan dette vil ende, men «Bridget Jones: Mad About the Boy» gjør omtrent det samme som de tre tidligere kapitlene i serien. En trygg, trivelig romcom med en rollefigur mange har fulgt gjennom sine egne faser i livet, og som over midtveis i livet fortsatt ikke helt har fått orden i sysakene.
Det er vanskelig å undervurdere hvor innflytelsesrik Bridget Jones var i sin høytid, hvordan hun formet en hel sjanger og hvor mye bedre den første filmen var enn imitatorene som fulgte i kjølvannet. Men jeg tror også det er innafor å si at hun tilhører en annen tid, og at den tiden for lengst er over. Renee Zellwegers forsøk på å være sprudlende sjarmerende virker litt mer anstrengt denne gangen; som om hun innimellom ikke helt husker hvem Bridget Jones er og ender opp med en karikert imitasjon. Til tider blir Zellweger så påtatt bedårende at man frykter for hennes psykiske helse, og prestasjonen fungerer betydelig bedre når hun snører seg inn, demper de overdrevne grimasene og tillater Bridget å være en virkelig person.
Les også: Nye «Captain America: Brave New World» vil neppe styre Marvel-skuta tilbake på rett kjøl
Det er et djervt sprang å gjøre Bridget Jones til en enke på eldre dager, men en naturlig måte å forlenge en historie som egentlig var ferdig fortalt. Til tross for det tragiske utgangspunktet unngår «Mad About the Boy» å bli for tynget ned av sorg, og TV-veteranen Michael Morris gjør et krafttak for å holde tonen lystig uten å forminske alvoret. Han toner ned referansene til kroppspress og slanking, og holder fokuset på positiv selvrealisering. «Mad About the Boy» er på nivå med de tidligere oppfølgerne: en betryggende kosefilm som hever seg over de fleste tradisjonelle romcoms.
