---
4
FILM
«A Complete Unknown»
Regi: James Mangold
USA, 2024
---
Bra kunst blir sjeldent skapt i stille farvann, det er et biprodukt av friksjon og opprør. Det sies at musikkfilmene florerer i usikre nedgangstider, og antallet av dem på kino antyder at vi er inne i en stormfull periode akkurat nå. «A Complete Unknown» utspiller seg i en epoke ikke helt ulik den vi lever igjennom nå; med dyp fremtidsfrykt, den konstante trusselen av global krig, enorm politisk polarisering og en ubehagelig magefølelse av at samfunnet er på vei rett ned i toalettet. Bob Dylan ble denne turbulente tidsåndens enigmatiske trubadur på sekstitallet, og jeg er sannelig ikke sikker på hvem som er hans moderne motsvarighet nå femti år senere. Neppe noen.
Dylan er fortsatt aktiv i en alder av 82 år, etter rundt seksti skiver og omtrent hver eneste utmerkelse det er mulig å bli tildelt – inklusive Nobelprisen i litteratur. Det er en vrien utfordring å lage film om musikalsk poet som har gjort det til et varemerke å være ukjennelig, uhåndgripelig og beint umulig å definere, men James Mangold gjør sitt beste for å dytte Dylan inn i et konvensjonelt, biografisk drama i stil med hans prisbelønte Johnny Cash-film «Walk the Line» (2006). Ja, Cash dukker opp igjen her, også. «A Complete Unknown» ble laget med full velsignelse av Bob Dylan; som var aktivt involvert i produksjonen, godkjente manuset og har hypet opp filmen på sosiale medier (ja, han er på Insta, X og TikTok!).
Filmen har sanket åtte Oscar-nominasjoner, blant annet i kategorien Beste film, manus, regi og mannlige hovedrolle. Sjarmøren Timothée Chalamet har gode odds for å kuppe en statuett, og gjør et så bra portrett av den unge Bob Dylan som noen kunne ha gjort. Ikke direkte ugjenkjennelig, men samtidig noe mer enn bare en brukbar imitasjon. Han fanger opp Dylans distanserte tilbaketrukkenhet, distinkte diksjon, strøgrusnasale stemme og fremførte alle sangene selv live på filmsettet. Timmy tilbragte flere år med å lære seg å spille gitar, munnspill og gikk full metode under innspillingen, på et Daniel Day-Lewis-nivå som åpenbart fungerte – for han gjør en oppriktig imponerende prestasjon her.
Les også: Bob Dylan stilte ett krav i forbindelse med «A Complete Unknown», ifølge Elle Fanning
Fremfor å horve over et helt livsløp klipper «A Complete Unknown» ut et lite tidsbilde under første halvdel av sekstitallet (basert på boken «Dylan Goes Electric!» av Elijah Wald); fra øyeblikket Bobby Dylan (Timothée Chalamet) ankommer New Yorks visesang-mekka Greenwich Village med gitarkasse og gul ryggsekk under en frossen januardag i 1961, og frem til den kontroversielle konserten på Newport Folk Festival sommeren 1965 – der han utsetter et splittet publikum for elektrosjokk.
Robert Allen Zimmerman fra Minnesota har allerede konstruert seg en ny identitet som Bob Dylan da vi først ser ham på vei over Brooklyn-broen. Han har valfartet til New York for å besøke sitt store forbilde Woody Guthrie (Scoot McNairy), en legendarisk folkesanger innlagt på sykehus med nervelidelsen Huntingtons sykdom. Guthrie har utfordringer med finmotorikk og er ute av stand til å snakke, men kan fortsatt sette pris på musikk. Vel fremme på sykehuset oppdager Dylan at hans idol allerede har besøk av en annen ikonisk skikkelse i folkemusikk-kretser: Pete Seeger (Oscar-nominerte Edward Norton), som akkurat har blitt dømt for forakt for kongressen etter å ha nektet å navngi kommunistiske venner under en heksejakt-høring iscenesatt av «Komitéen for uamerikanske aktiviteter».
Les også: «The White Lotus 3»: Slanger i paradiset
Seeger foreslår faderlig at den unge mannen synger en sang for dem, og Dylans sjelfulle fremføring av «Song to Woody» imponerer dem begge. Seeger er en ivrig forkjemper for tradisjonell visesang, som aner at denne unge artisten kan oppfyller hans drøm om å se folkemusikk nå de store massene. Han tar Dylan under vingen, introduserer ham til de rette personene og blir en viktig katalysator i en karriere som akselererer veldig fort. Dylan blir et fenomen i en æra der folkemusikk allment anses som mer autentisk, sosialt bevisst og kulturelt høyverdig, mens rock er stemplet som vulgært, hjernedødt og useriøst.
Seeger rynker på nesen over Dylans entusiasme for populære artister som Little Richard og Johnny Cash (Boyd Holbrook) – som blir en brevvenn og støttespiller som oppfordrer ham til å skape oppstyr og «dra inn søle på teppet». Det blir skikkelig sølete etter at Dylan gjør et opprør med forventningene, plugger inn en elektrisk gitar og begynner å spille folkrock med et fullt band. Publikummet på Pete Seegers folkemusikkfestival Newport blir ville av begeistring over Bob Dylans folkesang-anthem «The Times They Are A-Changin’», mens de samtidig er helt uvillige til å innse at tidene sannelig er i ferd med å forandre seg.
Les også: Før «A Complete Unknown» har vi hatt Bob Dylan på film i 60 år
Stemningen blir veldig amper så fort det hviskes at Bob Dylans siste opptreden på festivalen vil bestå av nymotens elektrisk rockemusikk. Alt dette er garantert veldig godt kjent av hardbarkede Dylan-fans, som sikkert også vil legge merke til at James Mangold tar seg betydelige kreative friheter for å kondensere, strømlinjeforme og dramatisere hendelsene. Denne perioden er allerede godt dekket av dokumentarene «Don’t Look Back» (1967), Martin Scorseses «No Direction Home: Bob Dylan» (2005) og «The Other Side of the Mirror: Bob Dylan at the Newport Folk Festival» (2007), mens det samme miljøet ble treffsikkert skildret i Coen-brødrenes «Inside Llewyn Davis» (2013).
Noen vil sikkert hevde at Todd Haynes fanget opp Bob Dylans ånd skarpere i eksperimentelle «I’m Not There» (2007), men «A Complete Unknown» sikter inn noe mer lettfordøyelig, kommersielt og publikumsvennlig. Vi får minimal innsikt i Dylans kreative prosess, liten innsikt i hans flyktige metamorfose fra «urban hillbilly» til «underernært kakadue», eller engang noen klar forståelse av hvem Bob Dylan egentlig er. Isteden ser vi Dylan reflektert i folkene rundt ham: i kjærester og elskerinner, i kollegaer og konkurrenter, fans og beundrere.
Mye tid vies hans forhold til samboeren Sylvie Russo (en fiktiv utgave av den nå avdøde kjæresten Suze Rotolo, spilt med sårbar stolthet av Elle Fanning), og affæren med den mer etablerte, viljesterke visesangeren Joan Baez (Oscar-nominerte Monica Barbaro). Denne utgaven av Dylan er, som Baez sier på et tidspunkt, litt av en skittstøvel. Han behandler følelsene til de fleste rundt seg skjødesløst, er introvert hinsides det asosiale og selvopptatt på grensen til ren patologi. En ung mann med et løst grep på sin egen identitet og et fiendtlig forhold til berømmelsen han oppnår.
Det føles litt skuffende at en så kompleks skikkelse som Bob Dylan er presset inn i en såpass strømlinjet musikk-biopic, som er mer opptatt av å gjenskape kjente øyeblikk enn å gi oss noen dypere psykologisk innsikt. Men selv om «A Complete Unknown» ikke ungår sjangerens erketypiske klisjeer er den fortsatt skikkelig velregissert, konsekvent severdig, relevant og gjennomført bra spilt av hvert bidige navn på rollelista.
