---
KUNST
Hans/Jean Arp og Sophie Taeuber-Arp
«Hans/Jean Arp og Sophie Taeuber-Arp – Venner, elskere, partnere»
Henie Onstad Kunstsenter
---
HØVIKODDEN (Dagsavisen): På vei ut fra pressevisningen på Henie Onstad kunstsenter ble jeg spurt om hva jeg synes om utstillingen. Som vanlig svarte jeg at det kan dere lese i Dagsavisen, hvoretter jeg fikk flere unges erklæringer om hvor sterkt de liker utstillingen med Hans/Jean Arp og Sophie Taeuber-Arp.
Jeg må si meg enig, ikke minst fordi den forteller «en av kunsthistoriens vakreste kjærlighetshistorier». Jeg er også opptatt av at det multikulturelle kunstnerparet, som først og fremst knyttes til Sveits, skapte kunst som var banebrytende på flere måter, fordi hun har en like fremtredende rolle som ham, og fordi de laget kunst uten de skylappene som skaper hierarki og setter noen teknikker høyere enn andre. Og så liker jeg den modernistiske kunsten de laget, både estetisk og formmessig – selv om det er den rake motsetning til de idealer som har dominert norsk kunstdebatt siden jul. Jeg mener, som kjent, at Odd Nerdrum er en av de beste norske kunstnerne.
Med den siste tidens avsløringer av Trump og DOGEs nedbygging av statsapparatet, angrep på kulturinstitusjoner og påstanden om at Ukraina startet krigen selv, er jeg blitt enda mer overbevist om hvor viktig denne utstillingen er. Det er en historisk utstilling, og den forholder seg, selvfølgelig, ikke til dagens situasjon.
Les også: Kunst i oppvarmede gallerier
Gjennombrudd etter første verdenskrig
Paret fikk sitt gjennombrudd under og like etter første verdenskrig. Men selv om det er gått hundre år siden de hadde sin storhetstid, viser utstillingen hvor utsatt enhver form for annerledes tenking er i et klima som det vi nå ser rulle over verden.
Når en bøllete, notorisk løgner får sette dagsorden, blir verdier som ytringsfrihet, sannhet, mangfold og inkludering de første taperne. Den fryktkulturen vi ser bre seg nå, minner masse om situasjonen i mellomkrigstidens Europa, der fascismen vokste frem for å ende i andre verdenskrig og historiens verste folkemord. Sophie og Jean (det tyske døpenavnet Hans ble byttet ut etter at de flyttet til Frankrike i 1926) merket dette på kroppen, og utstillingen forteller om hvor vanskelig de hadde det og hvor fattige de ble.
De var direkte truet av Hitlers tyranni, og de måtte flykte flere ganger. De fremstilles ikke som spesielt politiske, men det er tydelige paralleller til dagens virkelighet i fortellingen om deres situasjon. De måtte flykte fra atelieret de hadde bygget i utkanten av Paris. Under andre verdenskrig endte de opp med å bo hos og flytte rundt til familie, venner og samlere i det nøytrale Sveits.
Utstillingen viser for eksempel at paret verdsatte perlebroderier, interiørarkitektur, teaterdukker, veving og broderi like høyt som maleri og skulptur. Paret var likestilt i en tid da såkalt tradisjonelle familieverdier var på ekstrem fremmarsj. Og utstillingen viser utviklingen av et formspråk der de skifter mellom geometriske og organiske former. Alt har like stor verdi, og mye er blitt veldig populært med årene. Men i deres samtid ble kunsten bare anerkjent av noen få. For eksempel ble veggdekorasjonene i Aubette, et fritidskompleks i Strasbourg, malt over få år etter at senteret åpnet i 1928.
Anmeldelse Reitan-familiens nye museum: Det skal mer enn en trapp til for å lokke publikum
Uavhengig av hvor sær enkelte måtte synes kunsten deres er, er det nettopp denne typen alternative ytringer som blir skyteskive for despoter som Trump og Putin. Denne kunstens utsatte posisjon er et symptom på det alle vil bli utsatt for hvis vi tillater at disse makthavernes holdninger vinner. Derfor blir historien om kunsten og livet til Sophie Taeuber-Arp og Hans/Jean Arp en symbolsk manifestasjon av hvor viktig det er å slåss for det tolerante samfunnets inkluderende holdninger. Når splitt og hersk dominerer blir samhold og motstandskamp uendelig viktig.
Denne utstillingen er også et resultat av de senere årenes åpenhet og interesse for å hente frem glemte, kvinnelige kunstnere. Sophie Taeuber-Arp var veldig beskjeden, og selv om hun døde ved et uhell allerede i 1943, bare noen dager før hun ble 54 år, er det hennes kunst jeg er mest imponert over. Så ble hun da også æret med en stor retrospektiv utstilling på Kunstmuseum Basel, Tate Modern i London og MOMA i New York i 2021–22.
Les også: Oslo kommune slår staten ned i støvlene innen samtidskunst
Paret er også knyttet til Oslo med utstillingen «International nutidskunst», som de kuraterte for Kunstnerforbundet i 1938. Hun var utstillingens eneste kvinne. Etter at hun døde brukte Jean Arp resten av livet på å hedre henne, også etter at han giftet seg på nytt.
Under første verdenskrig var Zürich et senter for avantgardekunstnere som flyktet fra krigen. Arp-paret var medstiftere av flere modernistiske bevegelser. Det inkluderte antietablissement-retningen Dada, som ble stiftet på klubben Cabaret Voltaire. Arp-paret er selv, inkludert venner og samarbeidende kunstnere blant dem som formet vår oppfatning av hva det vil si å være et moderne menneske.
Selv om deres kunstnerskap blomstret for hundre år siden, er det de holdningene de representerer – å bringe verden fremover ved å tenke annerledes – som nå er under angrep. Det er verdien av dette denne utstillingen viser, i all sin beskjedenhet.
