---
5
FILM
«Den stygge stesøsteren»
Regi: Emilie Blichfeldt
No./Da.k/Ro./Pl – 2025
---
Emilie Blichfeldt gir oss en klar fornemmelse av hvordan «Tre nøtter til Askepott» kunne ha fortonet seg hvis den var sentralstyrt av «The Substance»-regissør Coralie Fargeat. Mens Norge på det tidlige 2000-tallet markerte seg som en skrekkfilm-nasjon, har vi de siste årene sakte skiftet retning til å bli en pålitelig leverandør av satirisk «body horror». Etter Kristoffer Borglis «Syk Pike» og Viljar Bøs hjemmesnekrede festivalhitt «Above the Knee», akter Emilie Blichfeldt åpenbart å stadfeste at norsk film også har kraften til å få folk til å kaste opp i vemmelse.
«Den stygge stesøsteren» har allerede pisket opp en del oppmerksomhet på internasjonale festivaler, og fikk minst en publikummer til å spy i midtgangen under verdenspremieren på Sundance-festivalen i januar. Topp skussmål. Dette er den klassiske brødrene Grimm-godnatthistorien om «Askepott», gjenfortalt som en Cronenbergsk satire om kjønnsroller, kroppspress, skjønnhetshysteri og plastisk kirurgi. Alt skildret fra synsvinkelen til Askepotts «stygge» stesøster Elvira, spilt av Lea Myren.
Les Dagsavisens portrett med Lea Myren: – Jeg har vært en feminist fra dag én, og det er på grunn av mamma’n min
Ane Dahl Torp, Thea Sofie Loch Næss og Flo Fagerli i «Den stygge stesøsteren»
Hun er en keitete nerdejente med kviser, bollekinn og tannregulering, som sammen med lillesøsteren Alma (Flo Fagerli) og sin ekstremt ambisiøse mamma Rebekka (Ane Dahl Torp) krysser grensen til naboriket Swedlandia for å starte et nytt liv i velstand. Her skal Rebekka gifte seg med den adelige enkemannen Otto (Ralph Carlson), som bor alene i et herskapelig gods sammen med sin fagre datter Agnes (Thea Sofie Loch Næss) og en stab med tjenere. Bryllupet er så vidt overstått da Otto plutselig gulper opp blod i fjeset på datteren Agnes og dør ved middagsbordet.
Tragedien gir mamma Rebekka en offisiell status som ond stemor, mens uskyldsrene Agnes blir delegert til en utakknemlig rolle som underkuet Askepott-hushjelp etter at hun mister jomfrudommen til en kjekk stallgutt. Synd ikke Otto etterlot denne lykkelige familien noe annet enn gammel gjeld, så landområder beslaglegges, buskap konfiskeres og tjenerstaben blir oppsagt. I brist på andre alternativer går Rebekka helhjertet inn for å forvandle datteren Elvira til en kokett skjønnhet, som kan vinne gunsten til kongedømmets barske prins Julian (Isac Calmroth) under hans storslåtte slottsball – og sikre familiens økonomi med et kongelig bryllup.
Elvira er allerede oppover ørene avstandsforelsket i drømmeprinsen og studerer hans svulstige, romantiske diktsamling som en religiøs tekst. Da de tilfeldig møter hverandre i skogen viser prinsen seg å være den typen avskyelig rundbrenner-rikmannssønn som rutinemessig forgriper seg på ungpiker sammen med sine tilsvarende ufyselige kompiser (alle likhetstrekk med virkelige personer er sikkert utilsiktet).
Naive Alma har fortsatt stjerner i øynene og drømmer om et giftemål, men veien dit er veldig lang og skrekkelig smertefull. Mamma bestikker danselæreren madame Vanja (polske Katarzyna Herman) for å forsikre at Elvira får opptre i slottsballets ballettforestilling - og finansierer en «extreme makover» som inkluderer neseoperasjon med hammer og meisel, innsydde øyenvipper og nådeløs diett.
Les også: «Før mørket» er en kompleks thriller fra en brutal og glemt borgerkrig
Emilie Blichfeldt inspirert av Grimms Askepott
På eget initiativ bestemmer Elvira seg for å svelge et bendelorm-egg for å få fortgang i slankingen, mens hun lever på et kosthold bestående av å smugspise kremkaker. Skjønnhet er smerte, men man kan jo alltids ta noen drastiske snarveier. Flere fullmåner senere gjenoppstår Elvira som en yndig sylfide som endelig lever opp til kongerikets rigide skjønnhetsidealer, men forvandlingen har sine bivirkninger - og hun står i fare for å bli konket ut ved målstreken av sin stesøster Agnes, som får assistanse fra en magisk fe.
Folkeeventyret om Askepott ble først fortalt rundt leirbålet for nærmere tre tusen år siden, og har eksistert i et utall varianter før historien ble Disneyfisisert i 1950. «Den stygge stesøsteren» ser ut til å dra mest inspirasjon fra brødrene Grimm-versjonen, som allerede i utgangspunktet var langt mer grotesk, sadistisk og forskrudd enn de fleste sikkert husker, så en av filmens mest gørrete øyeblikk er tatt rett fra deres tolkning av eventyret. Emilie Blichfeldt går bittelitt lengre i virkemidlene, med alt det leder til av erigerte peniser, selvmutilering, råtne lik med larver, middelaldersk plastisk kirurgi og gøggete ting vi neppe bør avsløre her og nå. Men jeg kan forsikre at alt bygger seg opp til et saftig, tragikomisk klimaks, som fikk meg til å skjønne hvorfor noen ble fristet til å rope etter elgen på Sundance-festivalen.
Les også: Wirkola tar sats med «Spermageddon»
«Kids in Crime»-kjenningen Lea Myren
Blichfeldt og hennes danske filmfotograf Marcel Zyskind gjenskaper treffsikkert den visuelle stilen fra de tsjekkiske nybølge-eventyrfilmene som ble laget på seksti- og syttitallet. Ikke bare juleklassikeren «Tre nøtter til Askepott», men dessuten mer eksperimentelle godbiter som «Valerie and Her Week of Wonders» (1970) og «Morgiana» (1972). Så vidt jeg skjønner ble «Den stygge stesøsteren» spilt inn digitalt på location i Polen, men ser ut som om den ble fanget opp på disig 35mm for drøyt femti år siden. Filmen får veldig bra utbytte av et elektronisk musikkspor komponert av Kaada og Vilde Tuv, som tar noen tunge løft i de partiene der filmen står i fare for å bli litt statisk.
«Den stygge stesøsteren» er oppsiktsvekkende lekkert iscenesatt, men dialogføringen lugger litt innimellom og man merker at dette er en kortfilm-ide som er strukket ut til spillefilmlengde. «Kids in Crime»-kjenningen Lea Myren gjør en fysisk kraftprestasjon her, og gjør seg fortjent til en Amanda-ærespris for årets beste skrik. Hennes gutturale smertebrøl er så kraftfulle at man frykter stemmebåndet hennes skal eksplodere. Jeg har klaget over at norsk film mangler kreativitet, spiller veldig safe, og sjeldent våge å dra på skikkelig. Det er definitivt ikke en kritikk man kan rette mot «Den stygge stesøsteren», som er et unikum ulikt noe annet laget her hjemme - og virkelig burde bli NRKs faste julaftenfilm fremover.
