---
5
FILM
«Mickey 17»
Regi: Bong Joon Ho
Sør-Korea/USA – 2025
---
«Mickey 17» er en komisk fabel basert på romanen av Edward Ashton, og mer på linje med den sørkoreanske regissørens Netflix-eventyr «Okja» og «Snowpiercer» enn Oscar-filmen «Parasite». Noe som er helt greit for alle oss som har fulgt karrieren hans de siste tjue pluss årene, og setter tilsvarende stor pris på å se Bong Joon Ho boltre seg i sci-fi-sjangeren. «Mickey 17» er minst like politisk ladet som hans tidligere filmer: nok en besk satire om sosial urettferdighet, konsekvensene av kynisk kapitalisme, klassekamp og det enorme gapet mellom den privilegerte herskerklassen og alle oss andre.
Enfoldige Mickey Barens (Robert Pattinson) befinner seg på det aller laveste trinnet på den sosiale rangstigen i fremtidens USA, og ruinerte seg etter at den kronisk upålitelige barndomskompisen Timo (Steven Yeun) overtalte ham til å satse alt på en makron-butikk. Nå skylder de enorme summer til en sadistisk lånehai som finner stor nytelse i å mutilere gjeldsslaver med motorsag, og kompisene finner det tryggest å rømme jordkloden før betalingsfristen utløper. Løsningen er en ekspedisjon til den gudsforlatte isplaneten Nilfheim, der den tidligere presidentkandidaten Kenneth Marshall (Mark Ruffalo) og hans sausfikserte kone Ylfa (Toni Collette) skal opprette en menneskelig bosetning.
Marshall har opparbeidet seg en skare med fanatiske tilhengere som har skapt en religiøs kult rundt ham, mens de kravler over hverandre for å bli med på denne ekspedisjonen. Alle er totalt ute av stand til å innse at Marshall er en narsissistisk skittstøvel med altfor mye brunkrem og et umettelig behov for oppmerksomhet, som utelukkende er ute etter å utnytte tilhengerne for egen vinning. En fascistisk despot som drømmer om å skape «en hvit verden for overlegne mennesker», og forlanger nesegrus respekt uten å gjøre noe annet enn å posere. Så du kan jo gjette tre ganger hvem han er formet etter.
Les også: «Før mørket» er en kompleks thriller fra en brutal og glemt borgerkrig
«Mickey 17» fra «Parasite»-regissør
I ren desperasjon melder Mickey seg frivillig som «Expendable», uten å ta seg bryet med å lese den lille skriften i kontrakten. Denne drittjobben består av å gjøre de livsfarlige oppgavene ingen andre akter å gjøre, inklusive ekstremt smertefulle eksperimenter som ofte ender med at Mickey dør skrikende mens blod fosser ut av alle kroppsåpninger. Hver gang Mickey dør blir en ny utgave av ham printet ut i en eksperimentell klonemaskin, og innen Marshall har fullført sin romferd er han oppe i Mickey nummer 17. Alle med små variasjoner i temperament, personlighet og karaktertrekk.
Tilværelsen er heldigvis ikke bare pinefull død, eksistensiell forvirring og sadistisk tortur for Mickey, som under romferden finner sin store kjærlighet i sikkerhetssjefen Nasha Barridge (Naomi Ackie). Måten stakkars Mickey blir behandlet av alle andre er imidlertid så forferdelig at det er mer rystende en galgenhumoristisk; mens han må stille opp som forsøksdyr for likegyldige forskere, sendes ut til sin sikre død for å måle strålingsskader og etterlates skadet i en hule for å fryse i hjel. De kan jo uansett bare printe ut en ny klone av Mickey dagen etterpå, så ingen grunn til å ta hensyn til hans lidelser.
Men i dette tilfellet overlever Mickey nummer sytten takket være Nilfheims urbefolkning: «Creepers». En rase med intelligene, skrukketroll-liknende skapninger som frakter ham varsomt i sikkerhet. Kenneth Marshall bestemmer seg umiddelbart for å utrydde disse «motbydelige kakerlakkene» med en nyutviklet nervegass, mens hans manipulative psykopatkone Ylfa akter å lage gourmetsaus av halene til disse skapningene.
I mellomtiden oppdager Mickey 17 at han er avskrevet som omkommet, og en ny klone av ham er allerede printet ut. Mickey 18: en mer aggressiv versjon av ham selv, med lav impulskontroll, iltert temperament og mye testosteron. At det nå eksisterer to parallell-Mickeys er et grovt brudd på koloniens regelverk, og vil få dem begge henrettet av store leder Marshall hvis noen oppdager det.
Les også: «The White Lotus 3»: Slanger i paradiset
Mark Ruffalo og Robert Pattison i «Mickey 17»
Mark Ruffalo ser ut til å fortsatt være i «Poor Things»-modus, og gjør nok en burlesk pantomimekarikatur av et forfengelig, patetisk fjols - denne gangen en enda mer hatverdig skikkelse, med rett igjennom onde intensjoner. Opptakene av «Mickey 17» ble fullført lenge før Trump ble gjenvalgt, men det føles som en betryggende fantasi å dra inn i en parallelldimensjon der han isteden tapte valget for andre gang og forlot planeten vår på et Space X-romskip.
Humoren i «Mickey 17» er i bredeste laget, og jeg mistenker at noen av de mer gjøglete slapstick-scenene ville ha fungert bedre hvis filmen var sørkoreansk. Fokuset på overdrevne grimaser og karikerte rollefigurer har i alle fall bedre sklidd mer sømløst inn i filmene Bong Joon Ho lagde i hjemlandet, og skurrer til tider litt i amerikansk oversettelse. Men det må sies at Robert Pattinson nok en gang beviser sin dedikasjon til uventede veivalg med en oppriktig vittig multirolle, som minner om en ung Jim Carrey utstyrt med den nasale New York-aksenten til en lobotomert Steve Buscemi.
Les også: «Den stygge stesøsteren» er vårens vemmeligste og morsomste eventyr
Underholdende fabel
Dette er en kostbar storproduksjon med et budsjett på over 1.3 milliarder kroner, så de digitale spesialeffektene er sømløse. Men historien har noen logiske skavanker som understreker at vi sikkert ikke bør ta «Mickey 17» særlig alvorlig, eller forvente helt den samme komplekse dybden som «Parasite».
Det har sirkulert rykter om trøbbel bak kulissene denne gangen, og premieren ble utsatt gjentatte ganger. Den nye ledelsen i Warner Bros var angivelig ikke særlig begeistret over å ha investert så mye penger i noe såpass eksentrisk (samt politisk lettantennelig), og prøvde å presse regissøren til å redigere om filmen til noe mer kommersielt.
Hvem som vant denne kreative dragkampen er uvisst, men man får følelsen av at spilletiden ble strammet inn litt på veien til et levelig kompromiss. I sin nåværende stand er uansett ikke «Mickey 17» en triumf helt på nivå med «Parasite», men fortsatt en skikkelig oppfinnsom, konstant uforutsigbar og uforskammet underholdende fabel skapt av en mester i faget.
