I mange år ble popmusikkens kvinnelige artister nedsettende omtalt som «syngedamer», som gjerne framførte sanger menn hadde laget for dem. Vi ble brutalt minnet om dette da Marianne Faithfull gikk bort i januar, og Dagbladet meldte at «Mick Jaggers ekskjæreste er død». Vi ble også minnet om at Faithfull kom tilbake med helt ny selvsikkerhet med albumet «Broken English» i 1979. Da gikk hun rett inn i den rådende tidsånden, med en rekke nye kvinnelige artister som utfordret gamle, konservative holdninger til sang og musikk.
Les også: Marianne Faithfull – en av de fineste stemmene i vår tid
Denne nye tida begynte høsten 1975. Viv Albertine fra gruppa The Slits forteller i sin selvbiografi om hvordan livet hennes ble forandret av albumet «Horses» med Patti Smith: Der sto hun i spissen for et band med gutter. Det var som hun skapte en ny, kvinnelig bevissthet i uttrykket sitt, som ikke hadde vært der i rocken før. Jenter hadde opptrådt kontrollert og høflige. Patti Smith var helt fri.
Mange gikk i Patti Smiths fotspor i årene som fulgte. Engelske The Slits ble aldri like store ikoner som mange av sine samtidige, men snart 40 år etter står de igjen som en av de smarteste, mest framtidsrettede gruppene fra denne tida. Deres debutalbum «Cut» er et av de beste fra 1979, det beste året noensinne for britiske popalbum. Mer enn noen gang før eller siden var det både riktig og viktig å ta sjanser. Gruppa snudde alle oppfatninger om musikk opp-ned. Selv om, eller kanskje fordi de bare så vidt hadde lært å spille. Dette kan også være grunnen til at mange nektet å høre på dem.
«Altså, The Slits har snekret sammen et helt personlig album, og det er så absolutt ingen tvil om at bare Slits er Slits. Og hvis Patti Smith er rockens Askepott, da er Slits hestene som drar gullkareten», skrev Willy B i anmeldelsen av «Cut» i Nye Takter.
En sentral sang fra The Slits var «Typical Girls», som handler om alle alminnelige forestillinger man hadde til jenter: Forutsigbare, lette å såre, følsomme, står ved sin mann, ikke kreative, gjør ikke opprør. Konklusjonen var den beste, eventuelt verste: Typiske jenter ender opp med typiske gutter. Hvem fant opp den typiske jenta? Hvem kommer med en forbedret modell, undret de.
The Slits ble oppløst i 1982. Etter dem kom Madonna. Som til å begynne med kledde seg som The Slits, men tilhørte en helt annen virkelighet. For punkrocken lot seg aldri selge. Postpunken enda mindre. The Slits kom aldri til å prege sin samtid i bred forstand. Men de satte sine spor.
Les også: Laura Nyro - den beste sangeren du kanskje ikke har hørt
Slutten av 70-tallet ble ei svært god tid for rockmusikk som ikke hørtes ut som noe som var laget før. Basert på de ordentlige holdningene til punkrocken – å gjøre alt ut av ingenting. I disse årene kom en helt ny generasjon med kvinner som satte sin egen standard. Sangene deres var fulle av selvbevisst trass, og fri for undertrykte følelser. «Some people say that little girls should be seen but not heard, but I say…», begynte Poly Styrene i X-Ray Spex så uskyldig før hun brølte ut tittelen på den mest berømte sangen deres: «Oh Bondage – Up Yours!». Bak henne spilte Laura Logic saksofonsoloer som avslørte at hun ikke hadde ikke gått på jazzlinja noe sted. Dokumentarfilmen «I Am A Cliché» om Poly Styrene (Marianne Joan Elliott-Said) ligger på bibliotekenes filmtjeneste Filmoteket.
X-Ray Spex var en av de sterkeste gruppene i denne nye bevegelsen. En annen var Siouxsie & The Banshees. Som Siouxsie Sioux (uttales enkelt og greit Susie Sue) ble Susan Ballion gallionsfigur for Londons punkrockmiljø i 1976. Hun var med i kretsen rundt Sex Pistols til å begynne med, til stede på det beryktede TV-intervjuet som gjorde gruppa til stjerner over natta i 1976. Så startet hun sitt eget band, sammen med tre gutter. Siouxsie & The Banshees kom på plate to år etter, med en modenhet som gjorde «The Scream» til en av samtidas aller beste. Siouxsie var også med på å skape det senere goth-uttrykket i rocken. To ganger ba Robert Smith fra The Cure om å få være vikar i The Banshees etter at gitaristene hennes sluttet.
Siouxsie & The Banshees var et av bandene fra dette miljøet som holdt på lengst. – Vi begynte i en spesiell periode. Vi var veldig naive og uskyldige. Så snart folk begynte å sette navn på musikken vår ble den en sjanger, og poenget, at alle kunne gjøre hva som helst uten å kopiere andre, forsvant. Jeg kunne ha blitt en «kvinne i rocken» eller tatt i bruk forretningsmetodene til Madonna, men ingen av delene er noe for meg, sa hun under et oslobesøk i 1996. Like etter oppløste hun gruppa.
Les også: Joni Mitchell åpner arkivene fra sine beste år
Tilbake på slutten av 70-tallet vrimlet det av ny, spennende rock. Tro det eller ikke, men et av de mest bemerkelsesverdige nye bandene i 1978 besto av fire jenter fra Sveits, med minimal kompetanse, men slående energisk entusiasme. De kalte seg først Kleenex, men ble tvunget til å skifte navn til Liliput, så ingen skulle forveksle et punkband med papirlommetørklær. Da viste de seg allerede fra en mer erfaren side, uten å tape gløden. Samlealbumet «Liliput» inneholder det aller meste som ble spilt inn av Kleenex og Liliput, opprinnelig med covernotater av Sonic Youths Kim Gordon. Og hør om ikke «Ain’t You» med Kleenex høres ut som en slags prototype på MGP Jr-vinneren «Ora jaska, beana» med BlackSheeps 30 år etter?
The Raincoats begynte å spille etter å ha sett The Slits på scenen i 1977. Det var som om de plutselig hadde fått lov. Debutalbumet som bare het «The Raincoats» var et funn i 1979, med en salgs alternativ form for folkrock. De varte i fem år og to album til. Ti år etter dette igjen begynte Kurt Cobain fra Nirvana å snakke så varmt om dem at de kom sammen igjen og lagde enda et fint album. Jeg så Kleenex og The Raincoats på en felles konsert i London i 1979, med et uannonsert oppvarmingsband som ble kastet av scenen siden de spilte litt over sin tilmålte tid. Jeg fant etterpå ut at de kalte seg Dexy’s Midnight Runners.
En rekke grupper fikk enda mer kortvarig oppmerksomhet, men hørtes fantastiske ut. Delta 5 utmerket seg blant annet med manifestet «Mind Your Own Business» og to bassister, noe som inspirerte The Aller Værste til å forsøke det samme her hjemme. Pauline Murray sto i spissen for gruppa Penetration i overbevisende «Don’t Dictate», før hun sang videre med sitt eget Invisible Girls.
Les også: Blondie var ny bølgemusikk på sitt beste
Au Pairs med Lesley Woods i ledelsen sto for fremragende feminisme med skurrende gitar og bastant beat. Debutalbumet «Playing With A Different Sex», med «hits» som «You», «It’s Obvious» og «Indifference» var imponerende. Noen jenter spilte kanskje biroller i gruppene sine, men ble også stilikoner. Bassisten Gaye Advert i The Adverts var så uforglemmelig at hun noen generasjoner senere fikk skrive forordet i en engelsk utgave av Lise Myhres tegneserie «Nemi».
Også den ska- og reggaeinspirerte 2 Tone-bevegelsen hadde jenter sentralt plassert. Først og fremst The Bodysnatchers med Rhoda Dakar som sanger, og Pauline Black i The Selecter: – Vi kom midt i en oppblomstring av punk og annen alternativ musikk, som så seg om etter nye veier, og var mindre sexistisk enn rocken hadde vært. Sånne som Poly Styrene, The Slits, The Raincoats og The Bodysnatchers, som ville være mere enn utstillingsdukker, fortalte Pauline Black oss før en konsert i Oslo i 2018.
De aller mest populære gruppene i dette sjiktet var mer konforme, med glamorøse frontfigurer som likevel hadde den samme instinktive feministiske holdningen. Størst av alle, uansett kjønn, ble Blondie. Med Debbie Harry i spissen ble gruppa popstjerner på slutten av 70-tallet.
En augustdag i 1980 invitere hun en rekke av dem på te: Chrissie Hynde (fra The Pretenders), Poly Styrene (X-Ray Spex), Siouxsie (The Banshees), Pauline Black (The Selecter) og Viv Albertine (The Slits). I et intervju med The Telegraph har hun fortalt om møtet: «Det var en alminnelig oppfatning at det bare var plass til én kvinnelig frontfigur i hver sjanger. Hvis det kom én til måtte de slåss om tittelen «dronningen av pop/soul/disco/punk». Jeg ville samle alle kvinnene i punken for en feiring. Skulle vi gjort noe lignende i dag måtte vi hatt mer enn et hotellrom. Vi hadde trengt en hel hall. Vi forandret mye.»
Chrissie Hynde var også fra USA, men flyttet til London i 1973. Hun jobbet for stilskaperne Malcolm McLaren og Vivienne Westwood i motebutikken Sex på King’s Road i London, der Sex Pistols ble dannet. Hynde var en sentral skikkelse i dette miljøet. Etter å ha forsøkt seg i et par andre band startet hun The Pretenders i 1978. Da punken gikk over til new wave var The Pretenders et av de fremste bandene i den nye generasjonen. Det store gjennombruddet kom med «Brass In Pocket» i 1980, som gikk helt til topps på singellista i Storbritannia.
Les også: The Pretenders - en manifestasjon av rock & roll
– Jeg visste hva jeg ville. Det handlet om å finne ut hvem jeg var. Finne min egen stemme. Ikke kopiere andre. Og finne ut hvorfor vi er her, fortalte hun meg i 2008. I likhet med Blondie ble The Pretenders med sin lett nostalgiske orientering litt omdiskuterte i postpunkens storhetstid. Deres innflytelse er likevel udiskutabel. Jeg spurte Chrissie Hynde om hvordan det hadde vært å være et forbilde for jenter. Et ikon, nærmest? – Det får være deres problem. Jeg vil ikke anbefale noen å kopiere min oppførsel. Finn på noe selv, sa hun i kjent stil.
Den nye rocken hadde dårlige kår i Norge til å begynne med. Da den forsinket kom til landet helt på slutten av 70-tallet skilte gruppa Veslefrikk seg ut med to jenter i besetningen: Sangeren og gitaristen Anne Grete Preus og Hege Rimestad på fele.
Les også: Gode minner om Anne Grete Preus
– På den tida jeg begynte i Veslefrikk, i 1977, var det sjelden det var jenter med i de skikkelige rockebanda. Jentene var henvist til å stå bak mikrofonen og være syngedamer. Det har vært nesten utenkelig for jenter å spille elgitar, bass og trommer helt fram til i dag. Grunnen til at det ofte blir rene jenteband er at det er den eneste sjansen de har til å få spille. Av en eller annen grunn har mange av disse jentene et veldig mot, de spiller ute lenger før noen andre hadde våget det, sa hun i et senere intervju i 1983 med Nye Takter, i sin overgangsfase mellom gruppene Veslefrikk og Can Can.
Tilfeldigvis er det på de neste sidene et intervju med den nye gruppa Garden Of Delight, som ble de som hadde mest felles med de utenlandske vi ellers har skrevet om her. De syntes ikke det var så interessant å snakke om de er var et «jenteband», men tok opp en annet tema som var typisk for sin tid: – Jeg tror ikke vi ville låte som vi gjør hvis vi kunne spille fra begynnelsen av. Folk som ser oss sier vi gjør det helt feil, liksom. Det gjør ikke så mye, men det verste er at vi ikke klarer å spille to raske låter etter hverandre uten å bli veldig slitne. (...) Folk reagerer merkelig. Til å begynne med blir de bare stående og gape, men etter hvert er det en del som innrømmer at de liker det vi driver med, sa gitaristen Bitten Forsudd. Hør for alle del deres tidlige singler «Glory» og «22 Faces», stjerneeksempler på hvor bra de kunne være.
Til slutt vil jeg også ta med et navn som ikke vanligvis regnes inn i denne bevegelsen, men som i høyeste grad er det likevel: Kate Bush. Som i 1978, med «Wuthering Heights», ble første kvinne som gikk til topps på singellista i Storbritannia med en sang hun hadde skrevet selv.
Jeg ble minnet om dette i 2018 i en artikkel om norsk musikkjournalistikk i tidsskriftet Prosa, av Morten Ståle Nilsen. I sine undersøkelser hadde han oppdaget at jeg visstnok ikke likte Kate Bush til å begynne med! Dette er nok delvis riktig, og stammer fra en anmeldelse av albumet til X-Ray Spex 40 år i forveien, i et avsnitt om alle de fremragende kvinnene som preget den nye bølgemusikken: Siouxsie, The Slits, Penetration, Snatch, Kleenex og Rezillos. Der sto det at det ikke fikk hjelpe at Kate Bush kanskje solgte flere plater i Norge enn alle disse til sammen. Underforstått at hun ikke var like viktig, men fikk mye mer oppmerksomhet enn alle de andre.
I ettertid hører jeg godt at Kate Bush er en del av den samme bevegelsen i musikken, selv om hun ikke la så stor vekt på elektriske gitarer i lydbildet sitt, og ikke var like konfronterende når hun sang. Hun har senere i flere intervjuer anerkjent inspirasjonen fra punken i disse årene. Bush ble også en «alternativ» artist etter hvert, og et forbilde for en lang rekke særpregede kvinnelige artister som kom etter henne.
Les også: Kate Bush mot nye stormfulle høyder
Alle disse artistene gir et tidsbilde fra en kort og intens æra, der musikken oppsto som en plutselig frigjørende tanke. Selv om uttrykket fra disse årene forsvant har holdningene blitt beholdt. Vi har nylig gjort en oppsummering av den internasjonale popmusikken fra 2025, der hovedpoenget var at kvinnene for første gang har fått overtaket. Sangene deres ikke like midt-i-fleisen på folk, men viljen til å være noe for seg selv er veldig til stede.
Overskriften «Jentene gjør opprør» var også tittelen på ei nyfeministisk ungdomsbok av Frøydis Guldahl fra 1973. Den tar utgangspunkt i at «det bare var gutta i klassen som fikk lov til å snekre, mens jentene pent måtte ha håndarbeid enten de ville eller ikke».
