---
4
FILM
«Alt skal bort»
Regi: Arild Østin Ommundsen
Norge, 2025
---
Når arv skal fordeles tar lett søskenrivalisering, smålig sjalusi og god gammeldags griskhet overhånd og legger normal anstendighet i bakken. «Mongoland»-regissør Arild Østin Ommundsen tar tak i dette temaet med «Alt skal bort», som ifølge pressemeldingen er «Norgeshistoriens første dødsbo-feelgood». Ok, Ommundsen har gjort mye etter at han kickstartet Stavangerbølgen (eventuelt Sandnesskvulpet) med «Mongoland» for snart 25 år siden. Mesteparten sammen med ektefellen, samarbeidspartneren og skuespilleren Silje Salomonsen, inklusive «Rottenetter» (2009), «Eventyrland» (2013) og barnefilmen «Tottori! Sommeren vi var alene» (2020).
«Alt skal bort» er trolig deres mest polerte og vellykkede filmsamarbeid så langt, en lun dramakomedie som ekteparet har skrevet og produsert via familiebedriften Chezville, mens Ommundsen i kjent stil står for regi, filmfoto og redigering. Salomonsen er fraskilte Ellen, som er den første til å finne sin far død i barndomshjemmet i Stavanger. En forholdsvis kjent komponist som trakk aller siste sukk ved sitt kjære Steinway-flygel, et familieklenodium som angivelig ble reddet fra nazistenes klør og engang tilhørte «selveste» Geirr Tveitt (ja, mannen bak «Hundrad folketonar frå Hardanger» og «Vi skal ikkje sova bort sumarnatta»).
Ellen gjør som hun alltid har gjort. Hun svelger ned følelsene, ordner opp og tar kontrollen over situasjonen. Det har vært opp til henne å innta morsrollen helt siden tenårene, etter at narsissistiske mamma Elisabeth (Liv Bernhoft Osa) forlot familien for å dyrke kjærligheten med sin nye elsker. Det er Ellen som serverer kaffe etter bisettelsen av pappa, og som er pent nødt til å vaske opp etterpå mens brødrene Carl-Olav (Thorbjørn Eriksen) og Amund (Tomas Alf Larsen) stikker av for å ta noen gravøl på Cementen (selvfølgelig).
Les også: Det er ingen film om sorg Arild Østin Ommundsen og Silje Salomonsen har laget
Ellen bestemmer at søsknene skal flytte inn i familiehjemmet noen uker mens de rydder opp i farens dødsbo: går igjennom alle lydbåndene han etterlot seg, sorterer gamle barndomsminner og slenger det de ikke vil ha i en container. Alle tre er midt oppe i hver sin midtlivsminikrise, og må håndtere at livet ikke helt gikk som planlagt. Carl-Olav var det store vidunderbarnet som fulgte i pappas fotspor, og skrev sitt første musikkstykke i en alder av elleve år – men nå har han ikke klart å komponere noe av betydning på flere år, og livnærer seg som pianolærer.
Den retningsløse trebarnsfaren Amund er utilfreds i ekteskapet, og fantaserer stadig mer om gamlekjæresten Bente. Så Amund blir litt betuttet da han oppdager at Bente akkurat har flyttet tilbake inn i nabohuset. Det er ellers mye som må gjøres: skifteattest skal signeres, eiendomsmekler tilkalles, et fullpakket huset må tømmes og legges ut for salg. Et helt liv skal ryddes bort, sammen med søsknenes oppvekst. Og hva skal de egentlig gjøre med pappas gamle hund Geirr, som har nyresykdom og ikke noe sted å være etter at huset blir solgt?
Alle bearbeider sorgen på forskjellig vis. Ellen gjør sitt pliktoppfyllende beste for å skjule akkurat hvor overveldet hun er av alt sammen, mens hun holder datteren Anna (Billie Østin, i virkeligheten datteren til Salomonsen og Ommundsen) på avmålt avstand. Isteden tusler Anna rundt på egen hånd, danser i hagen og remikser en av bestefarens gamle komposisjoner sammen med onkel Carl-Olav. Samtidig vender mamma Ellen tilbake etter tretti år, fast bestemt på at de godt voksne ungene plutselig trenger henne. Så hun har flyttet inn hos opportunistiske tante Gerd (Mette Arnstad), og dukker stadig opp uanmeldt for å «hjelpe til», mens hun slenger ut passiv-aggressive kommentarer om at «ja, alt dette er jo mitt også, på en måte» og antyder at det bare er rimelig at mamma får det verdifulle flygelet etter alt hun har ofret.
Les også: «Den stygge stesøsteren» er vårens vemmeligste og morsomste eventyr
«Alt skal bort» har alle ingrediensene til et bittert familiedrama der situasjonen eskalerer til en bakkekrig om arv, verdier og eiendom, men Arild Østin Ommundsen er mye mer opptatt av forsoning enn konflikter. Han har stor empati for alle medlemmene av denne familien, selv dem som innledningsvis gir inntrykk av å være ganske så ufyselige. Dette med å rydde opp i dødsbo er noe vi alle er nødt til å gjøre før eller senere, og jeg må ærlig innrømme å ha vært vitne til arveoppgjør der folk har oppført seg mange tusen ganger verre enn her.
Ingen i «Alt skal bort» virker særlig opptatt av å karre til seg verdier og alle har gode intensjoner, så i den grad det brygges opp noen personlige konflikter dreier de seg mest om selvoppofring, søskenforhold, misunnelse og den numne følelsen av utilfredshet som kommer når voksenlivet krypet over målstreken til middelalder. Det betyr at dramatikken holden en jevnt lav kurve og ingenting bygger seg opp til noe monumentalt, men det er sikkert heller ikke meningen. Isteden har Arild Østin Ommundsen og Silje Salomonsen skapt en lun, sympatisk og avslappet «hangout»-indiefilm av den typen det dukker opp flere av årlig på Sundance-festivalen. Litt stavangersk «The Skeleton Twins» eller «This is Where I Leave You».
Les også: «Før mørket» er en kompleks thriller fra en brutal og glemt borgerkrig
Så her skal bilbanen fra gutterommet settes opp igjen, gamle familiebilder sorteres mens man spiser hjemmelaget pizza med tykk bunn og pappas hemmelige karriere som komponist av radiojingles for hundematreklame fnises over. Høy mimrefaktor, og full av småmorsomme observasjoner man lett kan mistenke er selvopplevde. «Alt skal bort» bærer seg veldig bra på troverdige, naturlige skuespillerprestasjoner (særlig Silje Salomonsen utmerker seg her), fint filmfoto i sensommerlys og nok et førsteklasses musikkspor av Thomas Dybdahl.
