---
KUNST
William Heimdal
«Vulkanen»
Galleri Fineart
Til 30. mars
---
Med sin massive tilstedeværelse i media har William Heimdal spent forventningene høyt. Utstillingen hos Galleri Fineart har flere kvaliteter, men vil den innfri? Han har langt igjen før han er på nivå med Rembrandt, som han har sagt han skal overgå når han er 50 år gammel, og Caravaggio, som han skal overgå før han er 30 år gammel. Men rett skal være rett: Han har moderert seg og innsett at målsettingene ikke er så relevante som det den selvsikre tenåringen mente. Så kan han da også trøste seg med at han blir 22 år mandag 17. mars: Det er for mye forlangt å forvente at en så ung kunstner skal være i nærheten av å være «verdenshistoriens beste maler».
Men William Heimdal viser så gode takter at det er sannsynlig at han, i hvert fall teknisk, kan komme på nivå med disse kunstnerne innen tidsfristene. Men det store spørsmålet er: Hvor interessant er det, egentlig? Er det noen vits i å rangere kunst og kunstnere på denne måten? Er teknisk kyndighet et mål for kunstnerisk betydning? Er et begrenset uttrykk innenfor en klassisk figurativ malemåte den eneste målestokken for kunstnerisk storhet? Og så er det dette med bildenes innhold.
Les også: Død og pine på Nasjonalmuseet
William Heimdal: Hermer Odd Nerdrum med erigert penis
Dilemmaene er mange rundt William Heimdals kunst. Han har snakket åpent om tvangstanker og sosial angst, for eksempel i et fint intervju i Finearts magasin Kunst der han sier: «Jeg har en lengsel etter å kappe av meg hodet.» I en kunstnersamtale i galleriet onsdag uttalte han blant annet at «jeg maler av samme grunn som jeg spyr» og at livet og kunsten stort sett er «helt pyton».
Med et slikt utgangspunkt er det krevende å operere som kritiker: Hans trøblete historie appellerer til et bredt publikum, og bildene hans er populære. Utstillingen kan sees som et skrik om oppmerksomhet fra en som helst ikke vil ha oppmerksomhet.
Det interessante er at de nevnte problemene reflekteres i kunsten. Det makabre er aldri langt unna, og malerier med avkappede hoder, avrevne lemmer og utrevede hjerter setter et sterkt preg på utstillingen. Den har fått den betegnende tittelen «Vulkanen», og den eruptive kraften reflekteres blant annet i en serie selvportretter. Han har tidligere hermet Odd Nerdrums selvportrett med erigert penis, og det blir for mye når han gjentar klisjeen i utstillingens tittelverk «Vulkanen». Anatomien holder, men motiv og komposisjon er ikke bedre enn hans forrige maleri i samme sjanger.
William Heimdals hodeskaller på Fineart
I tillegg til de 18 maleriene inkluderer utstillingen grafikk og tegninger. Her varierer han motivkretsen i større grad, blant annet med en serie tegninger av ganske pjuske trær. I flere av de sistnevnte er hodeskaller inkludert i tegningene. Det blir litt som å etterligne Sverre Mallings populærkulturelle referanser, men ennå ikke på hans tekniske nivå. Flere av tegningene virker sjuskete utført, som ansiktstrekkene i «Gericault-hode» og løvens anatomi i «Venus eter offerhode».
Sistnevnte er satt inn i en Bjørn Ransve-inspirert sirkel (Ransve er kjent for sine løver), mens Théodore Géricault var maleren bak «De overlevende fra Medusa» (1818–1819), maleriet Odd Nerdrum brukte som inspirasjon for «Flyktninger på havet» (1979) med 27 vietnamesiske båtflyktninger. Jeg stusser på hvorfor Heimdal knytter Géricaults navn til tegningen. Jeg finner ingen ting i hans verk som kan knytte hans navn til et avkappet hode. Det nærmeste jeg kommer er andres kunstverk av den døde maleren med innsunkne øyne. Hvis det er inspirasjonen, burde tegningen hett «Gericaults hode», ikke «Gericault-hode» som sikter til hans måte å male hoder.
Et annet hode, maleriet «Kristushode i horisontalt landskap», er fint i ansiktsdetaljene. Bortsett fra at Kristus ikke ble halshugget, avslører maleriet en dårlig forståelse av hvordan man bygger flater i bildet. Det ser ut som det avkuttede hodet ligger på en flate som skråner nedover mot betrakteren, mens blodet har rent oppover.
Les også: Utstillingen med det lite kjente kunstnerparet Arp er kanskje årets viktigste utstilling
Heimdal nærmer seg Kittelsen
I beste Nerdrum-tradisjon er utstillingsrommene malt mørke, noe som gir utstillingen et dystert preg. Men mørket legger også til rette for konsentrasjon rundt studiet av kunsten. Hvis du er ute etter å sjekke om han er blitt dyktigere med de anatomiske detaljene, etter Mona Pahle Bjerkes kritikk av maleriet på Høstutstillingen i 2022, vil du gå skuffet hjem igjen. Det er få nakne kropper, og de som er unngår de samme utfordringene som han ble kritisert for i 2022.
Utstillingens hovedverk er det lysende selvportrettet «Kakkerlakken». Tittelen forteller om kunstnerens dårlige selvbilde, mens motivet med en pelskledd kunstner forteller om en søkende person. Gjengivelsen av pelsen er ett av den klassiske kunstens svennestykker, og Heimdals håndverksmessige utførelse imponerer ikke på detaljnivå. Men hvis du sammenligner med Theodor Kittelsens «Kvitebjørn kong Valemon», som vises i Nasjonalmuseet i ett år, vil du se at Heimdal beveger seg på samme detaljeringsnivå som Kittelsen gjør i bjørnens pels.
Heimdal har ikke satt figuren inn i et rom, men det skygger ikke for at maleriets mening ligger i øynene. De ser direkte mot deg, men blikket kan likevel tolkes både ettertenksomt og åpent.
Selvportrettet «Kakkerlakken» er William Heimdals hovedverk
Det viktigste med disse observasjonene ligger ikke i vurderingen av håndverket. Slik jeg tolker «Kakkerlakken» er den enkle penselføringen i pelsen uttrykk for noe langt viktigere. Bildet er et utmerket selvportrett nettopp fordi det uttrykker den ambivalente holdningen William Heimdal har til sitt møte med verden rundt ham. Han maler av en indre nødvendighet, og pelsen er, slik jeg ser det, et uttrykk for et dyptfølt behov for å beskytte seg mot en overveldende hverdag.
I dette ligger det et håp om at William Heimdal kan oppnå de målene han har snakket om. Ikke nødvendigvis i det tekniske, men i den meningstyngden som ligger i et godt komponert kunstverk med et interessant innhold.
