---
5
TV-SERIE
«Rekviem for Selina»
Serieskaper: Emmeline Berglund
NRK – 6 episoder à 30 -45 minutter
---
«Rekviem for Selina» er åpenlyst inspirert av historien om bloggeren og influenseren Sophie Elise, men også av mange andre som fulgte i hennes tastetrykk. Den er vel å merke ikke et dokumentarportrett av en offentlig person alle elsker å mene mye om, men et skarpt, dels infamt observert tidsbilde og en analyse over samfunnsutviklingen i verdens rikeste land de siste tjue årene, sett gjennom en fiktiv rosabloggers livsløp.
Dette er historien om en tid da drømmen om Norge gikk via internett, sosiale medier og enkeltindividers vilje og evne til å gå over lik, billedlig og bokstavelig talt. Det handler om klassebakgrunn og fattigdom, om drømmer og kynisme, om kroppspress og såkalt «body horror», jantelov og hvordan mobbekultur kan infisere alle samfunnslag.
Emmeline Berglund har laget «Rekviem for Selina»
Serieskaper Emmeline Berglund («Hjerteslag») fanger ikke bare tidsånden, men også nyansene i de voldsomme brytningene da rosabloggerne skapte leserstorm og mediene gikk av skaftet. Foreldre og voksne samfunnsstøtter både korset seg og raste, mens magasiner som FHM jaktet nakenmodeller og lettkledde bloggerne med Botox, silikon og enkle kameraer ble storindustri med de etablerte selskapene som siklende mentorer.
Hovedpersonen i «Rekviem for Selina» er ikke Sophie Elise Isachsen, men hennes medvirkning som manuskonsulent, barndommen i Nord-Norge, tidslinjen, livsvalgene, utseendet og dialekt, gjør at man aldri helt vet hva som har rot i virkeligheten, og hva som er oppdiktet eller bare dratt ekstra hardt på. Som hovedpersonen i serien sier først som sist: «Av alt det jævlige som kom med internett, så skulle det mest forhatte av alt komme fra en forblåst øy langt mot nord. La oss bare kalle henne Selina.»
Selina, eller Celina Isabelle (Elli Muller Osborne) som er pseudonymet hennes, starter sin første blogg som 17-åring. Hun føler at hun er ment for å bli noe stort, kanskje fordi en grenseoverskridende bestemor (Marit Andreassen) doller opp lille Selina med formaningene om at: «Du har vel ikke akkurat lyst til å ende opp som mor di?».
Et par episoder senere skal Selina, nå på toppen av influenserstigen og kokainhaugen, gjennomoperert, a-kjendis, tidligere nakenmodell, beryktet og berømt, kvittere med følgende gullsitat idet hun åpner mobilen en særdeles tung morgen: «Du vet den følelsen når du har kommet i skade for å ha posta et bilde av den nye rumpa di».
De færreste vet ikke følelsen når du har kommet i skade for å ha postet et bilde av rumpa, langt mindre den nye rumpa. Men «Rekviem fra Selina» tar oss inn i en parallell virkelighet som ikke ligger så langt unna sannheten. I det ligger også muligheten til å dra satiren i strikken uten at gjenkjennelsen og illusjonen om noe ekte brytes. Selina blir et bilde på den vedtatt farlige påvirkningen bloggerne og influenserne har hatt på særlig unge jenter, men også gutter. Serieskaper Berglunds evne til å skape sympati for det usympatiske og vise sårheten i sårbarheten, er seriens underliggende styrke.
Elli Müller Osborne spiller Selina
At serien er så vellykket og ramm som den er, må tilskrives Elli Müller Osborne. Vi har sett henne i «Psycobitch», «Vikingulven» og «Royalteen», men det hun gjør her som Selina går utenpå det meste, ofte bare framstilt med øyne, kroppsholdning og ansiktsmimikk som etter hvert er godt pakket inn når både kropp og ansikt gjennomgår drastiske utseendemessige endringer gjennom serien. Hun får fram både sårbarheten, smerte og uskyldigheten, og det hensynsløse og stormannsgale hos rollefiguren.
Selina kan knapt vente til fyller 18. Da kan hun legge inn silikon i puppene uten at noen kan stoppe henne, en episode som på ingen måte er en opptur for tyrkisk plastisk kirurgi. Serieskaperne pakker ikke inn komplikasjonene, men skaper et grisete og blodig bilde av en industri som er foret på unge jenter med lavt selvbilde som drømmer om å bli perfekte. Episodene i serien åpner med advarselsplakater, enten for sterke scener knyttet til plastisk kirurgi, eller til selvmord, som blir et sentralt tema i serien.
Selina er først den usympatiske «måsungen» som er utstøtt på skolen, og nesten patologisk opptatt av å være vellykket. Det blir fort både sårt og pinlig, for seeren altså. Sørg for å ha en pute i nærheten, for når Selina forsøker å manøvrere mellom de som vil henne vel og de som hater henne, kan veivalgene være sosialt drepende. Likevel avviker hun aldri de hårete målene hun setter seg, og lar veien bli til mens hun går. Ut av en oppvekst preget av mangelen på penger og en «fette fattig» mor som jobber doble skift. Det starter med noen tastetrykk på den nyopprettede bloggen på det nokså nye fenomenet internett. I det første innlegget lyver hun på seg å ha «pult» skolens mest populære gutt i gymsalen, «i dette tilfellet en samisk fuckboy», som hun selv forteller i seriens «voice over».
Pål Sverre Hagen, Metteson og Mina Dale i «Rekviem fra Selina»
Alle skjønner at gutten hun refererer til er han som er sammen med den mest populære jenta på skolen, begge tredjeklassinger og russ. Selina blir erklært død, og da forsøket på å drepe henne også havner på bloggen, er det duket for tidenes mest kostelige parodi på «Norge Rundt» anno 2005. Derfra kan det bare gå en vei. Ut av bygda, ned til Oslo og inn i et lurvete jetsetmiljø som blogger, influenser, forfatter, millionær, kokainsnorter og den av Vixen Award kronede dronningen som representerer – eller burde representere – målet hun en gang satte seg.
«Rekviem fra Selina»s herjer friskt med mediene, særlig de mer kjendisorienterte og nettbaserte, og med den intellektuelle eliten i forlagsverdenen med Pål Sverre Hagen som utsatt forfatterrepresentant. Det er hans opplesning under et arrangement som gir en slags innsikt i Selinas vei til toppen i rollen som Celina Isabelle, om hvordan dette kan sammenlignes med å nå toppen på Mount Everest. For å klare det må man klatre over alle dem som aldri nådde toppen, og som aldri vil bli henta ned fra fjellet.
Hagen gjør en nydelig birolle, det samme gjør ikke minst Veslemøy Mørkrid som Selinas mor og Oliver Sletvold Andersen som Selinas eneste venn, den også utstøtte Johan. I mindre roller gjør Mina Dale inntrykk som Natalie, mens Sverre «Metteson» Breivik og en rekke andre krydrer med litt aparte innhopp.
Dette er en av de seriene som allerede i de første sekvensene utstråler fortellervilje og energi, med kjappe og smarte skift, et språk som er ramsalt og blomstrende og en bruk av musikk som både er understrekende og tidstypisk. Espen Lind har originalmusikken. Selinas slepne dialekt legger seg tett opp mot seriens forelegg, og Emmeline Berglunds snedige tidshopp og måten hele handlingen brettes ut av Selinas fortellerstemme, med Elli Müller Osbornes lakoniske innlevelse, gir rom for både humor, stemningsskifter og dramaturgisk fortellerkraft.
Les også anmeldelse av «Alt skal bort»: Livlig dødsbo med høy mimrefaktor (+)
Les også anmeldelse av «Den stygge stesøsteren»: Vårens vemmeligste og morsomste eventyr (+)
