---
5
KONSERT
Thåström
Oslo Spektrum
---
Konserten til Thåström begynner som hans seneste album «Somliga av oss», med «Magiskt oändligt»: «Kom ut, kom ut i kväll». Det er en flott sang, som høres ut som den er laget for anledningen. Sangeren har en sterkt tilstedeværelse på scenen, og stemmen er i god form. Stemningen for kvelden er allerede satt.
Joakim Thåström er blitt 67 siden sist. Det er godt gjort å holde på oppmerksomheten for en som først ble kjent for snart 50 år siden. Gjennomsnittsalderen blant publikummet hans er høy, men entusiasmen deres er fortsatt til å ta og føle på. Selv om de ikke lenger hopper opp og ned, men er blitt mer alvorlige nå. Dette er dedikerte fans.
Jeg snakket nylig med en som hadde sett Ebba Grön på Ridderhallen i begynnelsen. Et mytologisk vannhull i Oslo i gamle dager, men ikke akkurat et av byens hippeste. Det var ikke mange som fikk oppleve det første bandet til Thåström mens de holdt på. De ble snart oppløst, og legendariske. Selv gikk han videre til Imperiet, som også begynte på de mindre klubbene, men fort ble et av Skandinavias største band. Men som også takket for seg overraskende fort. Siden har Thåström vært soloartist. Han brukte noen år på å spille seg fram til Oslo Spektrum, men nå er han her igjen.
Les også: Åge Aleksandersen tar med Bjørn Eidsvåg og Bjølsen Valsemølle til Voldsløkka
Åpningen på konserten hadde vært poetisk nok, men allerede i «Beväpna dig med vingar» blir lyden insisterende bastant. For ikke å snakke om drønnet fra spøkelsessangen «Körkarlen». «Söndagmåndagsång» går tilbake til det mer følsomme, selv om hans nye gitarist, den for noen velkjente artisten Christian Kjellvander, drar til med en herlig skurrende solo.
Sånn fortsetter kvelden å forene svensk trubadurtradisjon med intenst støyende rock. Med sanger hentet fra alle faser av artistens lange solokarriere. Bandet låter ofte for massivt for min egen estetiske smak. Jeg skulle gjerne hørt flere av sangene framført mindre industrielt, uten synther som dominerende instrument, men det er tydeligvis ikke en relevant motforestilling for de fleste som er til stede.
Her er flere fortellinger om hvordan Thåstrøm ble som han er. Dannelseshistorien «Kort biografi med litet testament»: «Jag såg The Clash på stora hotellet i Örebro/sen blev det aldrig bättre än så». Og «Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce», om sangeren i den amerikanske gruppa Gun Club, et symbol på intens, kompromissløs innlevelse. Denne sangen fortoner seg som en religiøs messe, med noe som ligner på levende lys og en overtalende yppersteprest på scenen.
Thåström snakker ikke akkurat hull i hodene til sine følgere. Etter en times tid ønsker han velkommen og dundrer videre med «Norrut/Söderut». Og så kommer en av konsertens aller fineste stunder når han går tilbake til Imperiet for den smellvakre «Saker som hun gör».
Les også: Eigil Berg er blitt en av landets fineste visesangere (+)
Det nyeste albumet har en annen sang jeg hadde trodd ville være ideelt for konserter, men som får hvile seg: «Majestätiskt» har noe sånn, ja, majestetisk konsertopplevelse over seg. ««Så tjockt med folk här/Så tjockt med folk/Och jag har inget bättre för mig/Än precis just det här». Det får i stedet stå igjen som en beskrivelse av stemningen i Oslo Spektrum fredag.
Etter nærmere to timer går Thåström av scenen, men kommer tilbake for to opplagte, men rause avdelinger med ekstranummer. Den nevnte «Kort biografi med litet testamente» er alltid herlig å høre igjen. «Sönder Boulevard» og «Södra korset» blir også hensynsfullt framført i forhold til innholdet.
Les også: Jentene gjorde opprør i punkrocken
Den aller siste æresrunden begynner med Ebba Gröns «Flyktsoda», og så er det bare «Alla vill till himlen» igjen før det er over. Det så ut som om mange av de tilstedeværende syntes at de allerede hadde vært der.
