For eventuelle yngre lesere må vi forklare hva en B-side er: I gamle dager, helt til begynnelsen av 70-tallet, var det små singelplater, sju tommer brede for å være nøyaktig, som definerte popmusikken. Der var det vanligvis plass til én sang på hver side. På A-sida var sangen artistene og plateselskapene hadde størst forhåpninger til. Den som skulle bli deres nye hit. B-sida var det ikke så farlig med. Det var ikke forventet at denne skulle holde samme standard som A-sida.
Likevel skjedde det av og til sidene ble flippa, snudd rundt, fordi det viste seg at B-sida slo bedre an. Hvorfor prioriterte de galt til å begynne med? Av og til var det artistenes egen skyld, andre ganger plateselskapet, noen ganger var de enige om å ta feil. Da måtte det kanskje en DJ med god teft til for å rette opp situasjonen, og få den rette sangen til å slå an.
En av musikkjournalistikkens fremste oppgaver er å fortelle at det ikke alltid er de mest opplagte sangene som slår best an. Noen ganger er B-sidene minst like gode som A-sidene. Og så er de så fine som metafor. Dette er Askepott-historier, eller H.C. Andersens «Den stygge andungen» om igjen. Der de som er skjøvet bak i skyggen til slutt står fram og skinner for alt de er verdt. Vi føler oss alle som B-sider innimellom, men kan alltid håpe på å komme ovenpå før eller siden.
B-sidene hadde en annen funksjon for artistene – spesielt de som ikke skrev sangene sine selv. Inntektene fra salget ble nemlig likt fordelt på de to sidene, selv om det som oftest bare var A-sida platekjøperne var ute etter. Derfor kunne man dumpe hva som helst bak på plata og likevel få halvparten av gevinsten. Dette kan ha bidradd til B-sidenes dårlige rykte. Men det kunne også invitere til vill eksperimentering. Det har vel aldri vært så stor forskjell på ei A- og B-side som «Let It Be» og «You Know My Name (Look Up My Number)» med The Beatles.
Noen få singelplater hadde ikke B-side, men «dobbel A-side». Dette var et fenomen fra artister med stort overskudd, som med letthet kunne forsyne begge sidene av singelplater med like sterke sanger. The Beatles, The Rolling Stones, Creedence Clearwater Revival og The Smiths var stjerneeksemplater på denne kunsten. Hva var best av «Day Tripper» og «We Can Work It Out»? «Let’s Spend The Night Together og «Ruby Tuesday»? «Down On The Corner» eller «Fortunate Son»? Og hva med «We Are The Champions» og «We Will Rock You»? Jeg kan godt klare meg resten av livet uten å høre noen disse to Queen-sangene igjen, men det er vanskelig å argumentere mot å legge to så store publikumsfavoritter på én singel.
Valget av B-sider kunne få konsekvenser. I 1969 ble Bee Gees redusert til en duo. Robin Gibb var så misfornøyd med at hans egen sang «Limelight» ble dumpet på baksida av broren Barrys «First Of May» at han forlot gruppa. Så var de helt oppløst i et års tid, men kom sammen igjen, etter hvert sterkere enn noensinne. Det har også vært hevdet at valget av John Lennons «I Am The Walrus» på B-sida av Paul McCartneys «Hello Goodbye» var begynnelsen på slutten til The Beatles.
B-sidene ble beholdt i CD-alderen, selv om de teknisk sett befant seg på samme side av plata. Formatet ga en ny mulighet til å gi ut mer av overskuddsmaterialet som ikke hadde fått plass på albumene, for ikke å snakke om coverlåter og konsertopptak. Mange artister har i nyere tid gitt ut egne samlealbum med B-sider og andre rariteter. Mange av disse bekrefter igjen at B-sider ikke skal undervurderes.
Her er noen av historiens beste B-sider som kunne ha forsvunnet, men fikk den sjansen de fortjente:
1. Bill Haley & His Comets: «Rock Around The Clock»
«Rock Around The Clock» kom ut i 1954, som B-siden til «Thirteen Women (And Only One Man in Town)». Med begrenset hell til å begynne med. Året etter ble den brukt i spillefilmen «Blackboard Jungle», der den skulle synliggjøre den nye musikken ungdommen hadde begynt å høre på. Effekten kom umiddelbart. Den ble tidenes første rene rockelåt som gikk til topps i USA, og gjorde stor suksess i mange andre land. I 1956 var den også med i musikkfilmen «Rock Around The Clock», som gjorde rocken til en farsott. I Oslo førte den til gatekamper mellom ungdom og politi utenfor Sentrum-kino. For mange begynte rocken her.
2. Booker T. & The MG’s: «Green Onions»
En av tidenes beste, mest ikoniske instrumentallåter. Det sugende orgeltemaet ble komponert av 17 år gamle Booker T. Jones, resten ble fort improvisert fram i studio for å få ferdig ei B-side til «Behave Yourself». En DJ i Memphis foretrakk «Green Onions», som snart skapte så stor interesse at de to sidene byttet plass. Den ble en kjempehit i USA i 1962. Da gruppa kom til Njårdhallen i Oslo med det legendariske showet til plateselskapet Stax i 1967 var «Green Onions» et naturlig valg til å fyre opp stemningen med.
3. Them: «Gloria»
Den nordirske gruppa Them fikk sin første hit i 1964, med sin versjon av den amerikanske bluessangeren Big Joe Williams’ «Baby Please Don’t Go». På baksida fikk de ta med en sang gruppas vokalist Van Morrison hadde skrevet selv: «Gloria». En versjon av den amerikanske gruppa Shadows Of Knight vakte en viss oppsikt etterpå, og kunne også spilles på radio siden de hadde forandret Morrisons tekstlinje «she comes to my room» til «she calls out my name». Stadig flere oppdaget originalen, som etter hvert er blitt en av rockens mest klassiske, kåteste utblåsninger. Også oppdatert av Patti Smith på albumet «Horses» i 1975.
4. The Beach Boys: «God Only Knows»
Beach Boys scoret stort med «Sloop John B» i 1966, som første single fra albumet «Pet Sounds». Som oppfølger valgte de den like fartsfylte «Wouldn’t It Be Nice». I USA, vel å merke. I Europa valgte plateselskapene å gå for B-sida «God Only Knows», som ble en ny stor hit – bare slått i Storbritannia av The Beatles, med den doble A-sida «Yellow Submarine»/«Eleanor Rigby» . «God Only Knows» kom absolutt til sin rett etter den første skepsisen, og er i dag en gjenganger på lister over tidenes aller, aller fineste sanger.
5. Aretha Franklin: «I Say A Little Prayer»
«I Say A Little Prayer» hadde som så mange andre sanger av Burt Bacharach og Hal David vært en hit for Dionne Warwick. Aretha Franklin lekte seg med den under innspillingen av albumet «Aretha Now» i 1967, og den funket så fint at de ga den ut på B-sida av singelen «The House That Jack Built». Radiostasjoner foretrakk B-sida, og spilte den så ofte at den nådde en 10. plass i USA – fire plasser bak A-sida, men siden er «I Say A Little Prayer» regnet som en av souldronningens aller fineste stunder. I Storbritannia var den hennes største hit fram til en duett med George Michael 20 år senere.
6. Rod Stewart: «Maggie May»
Rod Stewarts solokarriere var i 1971 fortsatt en hobby ved siden av jobben i The Faces. Han hadde gitt ut to egne album uten stor suksess, men med det tredje skulle det skje. Den over fem minutter lange «Maggie May», om en skolegutt som ble forført av en eldre kvinne, ble ikke regnet som ideelt hitmateriale. Den ble derfor B-sida til «Reason To Believe», en nydelig versjon av en sang av Tim Hardin. Igjen var det radiostasjonene som snudde plata, som deretter gikk til topps i både USA og Storbritannia. Rod Stewart synger fortsatt gjerne begge sangene på konserter.
7. Donna Summer: «I Feel Love»
Donna Summers album «I Remember Yesterday» kombinerte i 1977 tidsriktig disco med låter som skulle representere andre tidsepoker. «Can We Just Sit Down (And Talk It Over)» ble valgt som single, med avslutningssporet «I Feel Love» som B-side. En revolusjonerende synthelektronisk produksjon av Georgio Moroder og Pete Bellotti, som skulle representere framtida. Denne ble enormt populær på diskoteker, og singelen ble gitt ut på nytt. Den ble en massiv hit, og inspirerte elektronisk dansemusikk i mange år etterpå.
8. Gloria Gaynor : «I Will Survive»
En av klubbmusikkens største klassikere, og ikke minst en festsang for skeive i alle år, var ikke tiltenkt en plass under discokula i 1978. A-sida het «Substitute» men produsentene Freddie Perren og Dino Fekaris insisterte på å få med en egen sang på B-sida. Gaynor selv ville satset på «I Will Survive», men ble ikke hørt umiddelbart. Siden de hadde brukt tre timer (!) på å få ferdig A-sida hadde de bare 30 minutter til overs for B-sida, men lot det stå til fordi de ikke trodde så mange skulle få høre den uansett. «Substitute» floppet på hitlistene, men en DJ på diskoteket Studio 54 hadde begynt å spille B-sida, som til slutt ble nr. 1 i både USA og Storbritannia.
9. XTC: «Dear God»
De andre sangene på denne lista ble store hits. XTC har alltid vært kulthelter, men «Dear God» ble også godt kjent utenfor gruppas indre kretser. Opprinnelig tiltenkt albumet «Skylarking», men opphavsmannen Andy Partridge syntes det religionskritiske innholdet ble for spesielt for helheten. Derfor kom den bare ut på B-sida på singelen «Grass». Men interessen tok seg opp, ikke minst fra alternative radiostasjoner i USA. Det ble laget en video også, og så ble «Dear God» ei A-side, ett år etterpå.
10. Green Day: «Good Riddance (Time Of Your Life)»
Den fremste fanesangen til Green Day, avslutningen på konsertene deres i en halv mannsalder, sannsynligvis også når de kommer til Tons of Rock i sommer. Etter å ha blitt forkastet for gjennombruddsalbumet «Dookie» begynte «Good Riddance (Time Of Your Life)» sitt liv som B-sida av singelen «Brain Stew/Jaded» i 1996, som en under to minutter lang vise med Billie Joe Armstrong alene med kassegitaren. Han syntes den fortjente en sjanse til, og spilte den inn om igjen for albumet «Nimrod» året etter. I et litt mer forseggjort arrangement, med strykere som det visstnok tok over en halvtime å få til i studio. Nå ble den også en fortjent hit.
