Dag Solstad er død, 83 år gammel. I seks tiår har Dag Solstad preget den norske offentligheten, både som en forfatter som smadret grensesteiner, og som en samfunnsaktør som beveget seg mellom ytterpunktene like snedig og elegant som en åndelig skapsprenger med kort lunte. Fra debuten med novellesamlingen «Spiraler» i 1965, til den overraskende «En sann svir!», et bestillingsverk fra Det Norske Travselskap i forbindelse med foreningens 150-årsjubileum, nå i februar i år.
Det er et enormt spenn mellom første og siste utgivelse. Om bøkene i det hele tatt har noe felles utover forfatteren selv, er det egenarten og den ukuelige selvstendigheten og originaliteten som preget alt Solstad skrev og gjorde. Han ble født i Sandefjord i 1941, og hans litterære virke startet ved Historisk-Filosofisk fakultet ved Universitetet i Oslo, der han ble en del av kretsen rundt tidsskriftet Profil på begynnelsen av 1960-tallet.
Les også: Forfatterkollegaer om Dag Solstad: – Helt uvurderlig for norsk litteratur
Dag Solstad og Profil-generasjonen
I 1966 skulle han sammen med Jan Erik Vold og Espen Haavardsholm overta Profils redaksjonelle ledelse. Med prosasamlingen «Svingstol» (1967) og romanen «Irr! Grønt!» (1969) sto har blant de fremste i fornyelsen av den norske modernismen, som en eksperimentell prosaforfatter i årene som fulgte debuten. Så tok de samfunnsmessige omveltningene også utover det litterære tak i Solstad fra 1970-tallet og utover.
Dag Solstad hadde en litterær stemme som var langt vanskeligere å herme etter, enn hans viltvoksende ytre og hans temperamentsfulle og gestikulerende stabling av ordene når han snakket. Alltid med temperatur, aldri vilkårlig. Det lå en begeistring også i forfatterskapet, over betraktningene, de knivskarpe observasjonene og evnen til å gripe tidsånden. Språket var skarpt, sant og eitrende. Det var poetisk, og hans egenartede humor var fylt av både kjærlighet og omtanke, men også infam satire i like store kast mellom vinn og forsvinn som under en fotballkamp med Englands landslag eller – som vi nå har lært – på travbanen.
«Jeg møtte litteraturen gjennom Knut Hamsun. Etter å ha lest Hamsun, bestemte jeg meg for selv å bli forfatter», fortalte Dag Solstad i et intervju her i avisen i forbindelse med 80-årsdagen. Det var romanen «Sult» som sugde han inn i litteraturen, så «Pan» og «Mysterier». Hadde han lest «Markens grøde» før han fant «Sult», ville han ikke blitt forfatter.
Dag Solstad og Norge
Kanskje ble slike tilfeldigheter avgjørende for Solstad, både hva gjelder levd liv og litterært. Dag Solstad var lidenskapelig, enten det handlet om historie, om land og slekt, om Hamsun, Ibsen eller Kierkegaard, om sport eller politikk. Når Dag Solstad representerer historien om det moderne Norge, fra etterkrigstiden til i dag, både som forfatter og politisk vindmåler, har det tilsynelatende rot i lidenskapen i kombinasjon med evnen til selvstendige valg. Også intellektuelt og politisk.
Han definerte den nye norske litteraturen på 60-tallet. Så på 1970-tallet ble han oppslukt av den «den politiske vekkelsen» som han senere skulle dissekere i noen av sine beste romaner. Solstad ble en framskutt intellektuell i den kommunistiske klassekampen, og engasjert i det maoistkommunistiske AKP (ml) som han senere skulle løsrive seg fra litterært og partipolitisk, om enn ikke alltid i politisk. Romanene «Arild Asnes, 1970» og «25. september-plassen» (1974) ble sentrale i denne epoken i forfatterskapet, førstnevnte om en forfatter på rundt 30 år som tar spranget fra å være sosialist til å bli organisert kommunist.
Les også: Dag Solstad er død
«Gymnaslærer Pedersens» blant Dag Solstads beste bøker
De fremste romanene i Dag Solstads forfatterskap handler om kommunismen, men de kom senere og i det reflekterende oppgjørets bakspeil, ofte smertefullt slik vi erfarer det i hans trolig mest kjente roman, «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land» (1982). Den handler om lektoren Knut Pedersen som kommer til Larvik og forelsker seg i den blodrøde marxisten Nina Skåtøy, og som ble allemannseie også gjennom filmatiseringen fra 2006.
Det er en svir av en roman, et blikk på både samtid og politisk agitasjon som rommer selvironi og eksistensiell krisehåndtering i lys av både kjærligheten og en politisk resignasjon – med to hovedpersoner leseren aldri vil glemme.
Mens Norge går inn i jappetid og teknologisk revolusjon, skriver Dag Solstad sine beste verk. «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige» (1984) nagler den norske levemåten gjennom en arkitekt og OBOS-ansatt som bryter tvert og flytter til Romsås for å finne folket han mener han har jobber for. Så «Roman 1987» (1987), som følger en intellektuell lektor gjennom en selvproletariseringsprosess som fabrikkarbeider, og så kvalene og virkelighetsorienteringen idet fabrikken mange år senere nedlegges. Romanen kan leses i lys «Arild Anses, 1970» og romanen om gymnaslærer Pedersen, og var en soleklar vinner av Nordisk råds litteraturpris.
Et annet hovedverk i Solstads forfatterskap er trilogien om kemneren Bjørn Hansen, denne underlige mannen som iscenesetter sitt eget personlige fall, beskrevet gjennom «Ellevte roman, bok atten» (1992), «17. roman» og – like overraskende som en bok om travsport – «Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen» som kom i 2019. Den ble hans siste roman utgitt mens han levde, og komprimerer tankene om alderdom, fallitt, litteratur, en Gud han ikke trodde på, død, familie og ettermæle.
Bjørn Hansen-bøkene til Dag Solstad
I «Ellevte roman, bok atten» skriver Solstad blant annet om Hansen, som frivillig setter seg i rullestolen han nekter å reise seg fra: «Gjennom en eneste handling ville han kaste seg ut i noe som det ikke fantes noen mulighet til retrett fra, og som bandt ham til denne ene, vanvittige handling, for resten av livet». Slik kan Solstad beskrives også som forfatter. Han kastet seg ut i det mest vanvittige, prosjekter det øyensynlig ikke fantes noen retrettmulighet fra. Men til forskjell fra Bjørn Hansen hadde Solstad evnen til å reise seg og gå et annet sted, på godt og vondt. Som da han måtte forsvare sine egne utlegninger rundt ytringsfrihet. I vissheten om at han alltid måtte følge sin egen overbevisning, oppsto det litteratur i ypperste verdensklasse.
Han fikk aldri Nobelprisen i litteratur. Men blant de norske forfatterne som kunne fått den utover Jon Fosse, sto Dag Solstad i fremste rekke.
Han er oversatt til mer enn tretti språk, og Dag Solstads forfatterskap er et villnis å orientere seg i. Refleksjonene og referansene har ingen ende, og mens romanene kan være fulle av fotnoter og historiske utlegninger ligger også mangle nøkler gjemt i de mange essayene og artiklene han har skrevet og utgitt i en rekke samlinger. Han har også et forfatterskap av fotballbøker fra VM-arrangementer sammen med vennen og kollegaen Jon Michelet som ikke kan glemmes. Men den såkalte virkelighetslitteraturen foregrep han ikke med fotballgleden, men med romanen «16.07 41» i 2012, en tittel som er sammenfallende med hans egen fødselsdato.
Dag Solstads siste ord er ikke sagt
Henrik Ibsens tematisering av livsløgn blir sentral i flere av Dag Solstads bøker, både i Bjørn Hansen-romanene og i «Genanse og verdighet» (1994) der han lar Ibsens «Vildanden» bli kimen til fortellingen om lektoren Elias Rukla, hans ekteskap med den vakre Eva Linde og en paraply som ikke lar seg åpne. Det er igjen en roman om hvordan vi er i ferd med å miste språket og evnen til å samtale. En evne Solstad selv aldri tapte, selv om hans egen avis Klassekampen forsøkte å arrestere han for uryddig kommabruk.
Dag Solstad hadde sitt eget språk, sine egne formuleringer og en rytme i språket ingen algoritme kan følge. Han skrev så vi skrek, både av latter, forargelse, gjenkjennelse, selvinnsikt og skadefryd. Han skrev om Norge og det norske slik ingen har gjort før han og svært få har vært i stand til å følge.
Siste ord er ikke sagt. Ikke av andre, ikke av han selv. Til høsten utgis det etter planen enda en bok fra Solstad. Og i all overskuelig framtid vil han bli lest av nye generasjoner og fortsette å sette spor etter seg. På spørsmålet for tre år siden om hva han hadde blitt om han ikke hadde lest Hamsuns «Sult», svarte han journalist eller historiker. Men, la han til, «da ville jeg ikke blitt så lykkelig som jeg faktisk har vært. Jeg ville nok følt et savn, som jeg kanskje ikke ville skjønt hvor kom fra». Vi vet. Det visste Dag Solstad også.
Slik ble Dag Solstads 80-årsdag markert: – Han er Norges fremste romanforfatter (+)
