---
5
FILM
«Flow»
Regi: Gints Zilbalodis
Lat./Be./Fra. – 2024
---
Mens Oscar-statuetten for Beste animerte langfilm normalt går til kostbare studioproduksjone,r er «Flow» det stikk motsatte. En beskjeden indie-produksjon skapt over en femårsperiode i gratis-dataprogrammet Blender; av den selvlærte, latviske animatøren Gints Zilbalodis. Han lagde sin første animerte langfilm «Away» totalt på egen hånd i 2019, en gåtefull reise inspirert av Hayao Miyazaki og meditative dataspill som «Journey» og «Ico». Så i teorien den typen film vi alle kunne ha laget, hvis vi var i besittelse av mer talent og tålmodighet.
Med «Flow» hadde Zilbalodis tilgang til litt større ressurser, statsstøtte og en liten stab, men fortsatt knapt en brøkdel av hva Pixar eller Disney i snitt bruker på en film. Han har allikevel skapt en vakker animasjonsfilm som lett kan måle seg med dem, og som er en sann fornøyelse fra begynnelse til melankolsk slutt. Dessuten en suksesshistorie over alle forventninger, som har blitt overøst med utmerkelser og er nå den mest sette kinofilmen i Latvias historie. En statue av katten fra filmen ble nylig avduket i hovedstaden Riga, og gode greier.
«Flow» tar sitt utgangspunkt i Zilbalodis’ kortfilm «Aqua» (2012), som regissøren lagde i tenårene og har lagt ut i sin helhet på YouTube. Den er nærmest en «Previz»-testanimasjon på flere sentrale sekvenser i «Flow», og understreker at dette er en historie han har gjæret på i lang tid. En atmosfærisk, postapokalyptisk fabelreise gjennom vakre landskap gjenerobret av naturen, i en verden der alle menneskene for lengst har forsvunnet. Hvor de har blitt av aner ingen. En mørkegrå katt med uttrykksfulle, gule øyne har tatt seg godt til rette i dette forlatte miljøet, og brisker seg alene i et forfallent hus som engang var bebodd av en skulptør som skapte digre kattestatuer.
Les også anmeldelse av «Alt skal bort»: Livlig dødsbo med høy mimrefaktor (+)
Katten gjør sitt beste for å komme seg unna en flokk med ville hunder med en stjålet fisk da skogen plutselig blir rammet av en voldsom flom. Denne syndefloden legger mesteparten av området under en enorm vannmasse, som jager alle dyrene på flukt. Katten finner tilflukt i en liten seilbåt sammen med et veldig chill kapybara-flodsvin, og på veien får de selskap av flere dyr som er strandet i den stadig økende vannstanden. De plukker opp en materialistisk ringhalelemur med en kurv full av krimskrams, som er mest opptatt av å stirre fascinert inn i et dekorert speil.
En troskyldig labradorhund hopper om bord etter å ha blitt adskilt fra flokken sin, og er veldig ivrig etter å bli kattens nye bestevenn. Katten er skikkelig skeptisk, men de kommer frem til en slags våpenhvile. Etter å ha falt i vannet reddes katten fra å drukne av en gåtefull, mutert hval som følger båten på avstand som en slags beskytter. En vennlig sekretærfugl beskytter katten fra å bli hakket i hjel av flokken sin, men som straff blir den utstøtt og skadet i vingen.
Dyrene lærer seg etter hvert å styre roret på båten mens de flyter gjennom vill natur, ruiner og mystiske konstruksjoner, men ellers oppfører de seg som dyr flest. De samarbeider, danner gradvis et bånd og blir en provisorisk familie. Tillit er eneste måten å overleve. Alle er i samme båt, men snart får de selskap av flere uromomenter, og sendes på stø kurs mot et voldsomt uvær mellom mystiske steinpilarer.
«Flow» er mer et personlig kunstprosjekt enn en barnefilm, som inneholder noen traumatiske, tvetydige øyeblikk som trolig kan provosere frem fortvilet gråt og perpleks forvirring blant de minste. Filmen har fått en barnevennlig seksårsgrense her hjemme, så den burde i teorien passe for alle aldersgrupper - men vær forberedt på noen vanskelige spørsmål etterpå.
Dette er visuell historiefortelling på et høyt nivå, helt uten dialog. Mjau er et internasjonalt språk, så vi slipper å forholde oss til norsk dubbing og kan sette pris på «Flow» akkurat sånn som den ble laget. Animasjonen er forholdvis enkel, men aldri primitiv. Filmen ser ut som et livs levende kunstverk, og mer som et vindu inn i en alternativ verden enn tradisjonell dataanimasjon; full av detaljerte omgivelser og uttrykksfulle dyreskikkelser som aldri blir påtatt nusselige. Jeg kan ikke huske å noensinne ha sett en film helt som dette før, men «Flow» minner til gjengjeld om dataspillet «Stray» - som også ble skapt med lidenskap av et lite indie-team over flere år, og fulgte reisen til en katt strandet i en postapokalyptisk verden helt uten mennesker.
Les også anmeldelse av «Den stygge stesøsteren»: Vårens vemmeligste og morsomste eventyr (+)
Selv om historien på overflaten kan virke enkel beveger «Flow» seg på dypt vann, og er tilstrekkelig kryptisk til at man kan tolke den i flere forskjellige retninger: som en fabel om miljøvern, klimaforandringer og naturens nådeløse kretsløp, eller en buddhistisk allegori om økologisk gjenfødelse og åndelig vekst. Eventuelt en metaforisk utforskning av utfordringene med å være en introvert animatør som er vant til å pusle med prosjekter mutters alene, men plutselig må jobbe i et team med veldig forskjellige personligheter og lære seg å stole på andre. Sistnevnte teori kommer fra Gints Zilbalodis himself (ifølge flere intervjuer jeg fant på interwebben), men det er sikkert smartest at vi velger våre egne tolkninger.
«Flow» representerer dessuten et optimistisk håp om filmens fremtid. Selv hvis de etablerte studioene blir druknet av griske konsernsjefer, et stadig skiftende medieklima og feige feilvurdering, så kan vi finne lindring i at det eksisterer kreative ildsjeler som skaper minneverdige filmopplevelser helt utenfor de etablerte systemene. Ikke for å tjene penger, men for å dele de magiske visjonene de har med resten av oss. «Flow» er virkelig noe helt spesielt, og jeg gleder meg allerede til å se den igjen.
