Kultur

Snehvit i syntetisk slapseføre

Rachel Zegler gjør en helhjertet innsats for å sprøyte litt storøyd entusiasme inn i all den syntetiske sjarmløsheten som preger Disneys nyinnspilling «Snehvit» .

Dagsavisen anmelder

---

2

FILM

«Snehvit»

Regi: Marc Webb

USA – 2025

---

Å nyinnspille de klassiske Disney-tegnefilmene med skuespillere foran grønnlerret og kald datakraft, har sjelden resultert i noe annet enn sjelløse salgsprodukter utelukkende skapt av profitthensyn for å gagne Disney-aksjonærene. Noen av disse digitale reproduksjonene har fungert bedre enn andre, og en håndfull av dem er mot alle odds tilnærmet severdige - men absolutt ingen, ikke en eneste en av dem, har på noen måte representert en forbedring av kildematerialet.

Så langt har Disney klart å nyinnspille over tjue av deres klassiske tegnefilmer, og nå har tiden kommet til den første, største klassikeren av dem alle. Tegnefilmen som befestet Walt Disneys posisjon som klodens fremste leverandør av familieunderholdning, skapte prinsesse-formelen de har benyttet i nærmere nitti år og stiftet et popkulturelt imperium. Ja, «Snehvit og de sju dverger» (1937). Den gode nyheten er at årets «Snehvit» faktisk ikke er den aller verste Disney-nyinnspillingen. Ikke engang blant de tre verste, som fortsatt er Tim Burtons fabelaktig feilslåtte tolkning av «Alice i eventyrland» (2010), den rent ut hatverdige oppfølgeren «Alice Through the Looking Glass» (2016) og Robert Zemeckis’ «Pinocchio» (2022) - som ble sneket rett ut på strømmemarkedet under Covid-nedstengningen til allmenn avsky og forferdelse.

«Snehvit»

Til gjengjeld kan «Snehvit» trygt plasseres på en velfortjent jumbo-fjerdeplass, som en sjelløs, gledeløs, syntetisk, smakløs, kynisk, kitschy og jevnt over utilgivelig forbrytelse mot en av filmhistoriens mest folkekjære tegnefilmer. Dessuten en film som hele veien kjempet mot å bli født. Opprinnelig planlagt tilbake i 2012, men skrinlagt etter at en rekke andre «Snehvit»-filmatiseringer dukket opp; inklusive «Mirror Mirror» og «Snow White and the Huntsman». Disney børstet støv av prosjektet og ga grønt lys i 2019, før pandemien utsatte innspillingen helt til 2022.

«Snehvit»

Deretter ble alt utsatt igjen, mens en ny runde med omfattende omfilminger fant sted i fjor sommer. I mellomtiden ble «Snehvit»-skuespilleren Rachel Zegler et hatmål for den ytre høyrefløyen, siden hun våget å være av latinsk herkomst og varsomt kritiserte den originale tegnefilmens nesten nitti år gamle kjønnsrollemønster. «White Power»-entusiaster satte dessuten liten pris på at Snehvit ikke lengre fikk sitt navn fordi huden hennes er «hvit som snø», men fordi hun overlevde en snøstorm som baby.

Les også anmeldelse av «Alt skal bort»: Livlig dødsbo med høy mimrefaktor (+)

Mens MAGA-horden skrek om «omvendt woke-rasisme» klarte Zegler å egle på seg brunskjortene enda mer da hun satte ord på det så mange følte etter det amerikanske presidentvalget, og skrev på Instagram «Fuck Donald Trump».

«Snehvit»

Etter sterk press fra Disney-konsernet slettet hun meldingen, la seg langflat og ba om unnskyldning. Noe som ikke forhindret at hun mottok drapstrusler fra frådende Trump-supportere, mens den verdikonservative kommentatoren Megyn Kelly kalte henne «en gris» (ingen av dem behøvde å beklage noe etterpå). Innen den tid hadde Rachel Zegler samtidig skapt raseri med sin sympati for de døde barna i Palestina, mens israelskfødte Gal Gadot (som spiller den onde dronningen i filmen) skapte tilsvarende sinne på den andre banehalvdelen for sin støtte til Israel.

Les også: Oscar-vinneren «Flow» er et livs levende kunstverk av en film, magisk og minneverdig

Skuespilleren Peter Dinklage kritiserte «Snehvit»s foreldede skildring av kortvokste, bare for å understreke at denne filmen virkelig irriterer absolutt alle. Disney-konsernet fant det tryggest å skalere ned USA-premieren og skrinla gala-premieren i London, mens de skalker lukene og stålsetter seg for at den ideologiske drittstormen eskalerer til orkanstørrelse.

«Snehvit»

Velkommen til hatåret 2025. All politisk polarisering, høyreekstremt hat og hysteriske overreaksjoner til side minner årets digitale rekonstruksjon av «Snehvit» mest om den klassiske tegnefilmen filtrert gjennom et AI-program; en kronisk unødvendig oppdatering som virkelig gjør et krafttak for å virke så sjelløs og syntetisk som overhodet mulig. Spritet opp et bredt utvalg av lettglemte Broadway-sangsvisker, mye datakraft og en marginalt mer progressiv historie - der den uskyldsrene prinsessen Snehvit (Rachel Zegler) forviller seg inn i en magisk skog etter at den onde dronningen (en ustødig overspillende Gal Gadot) beordrer sin Huntsman (Ansu Kabia) til å drepe stedatteren under en epleplukketur.

Les også anmeldelse av «Den stygge stesøsteren»: Vårens vemmeligste og morsomste eventyr (+)

Isteden havner Snehvit i et våkent mareritt som kunne ha kommet rett fra en skrekkfilmversjon av «Polar Express». Hele filmen når et «Cats»-nivå av spektakulære feilvurderinger så fort de vertikalt utfordrede gruvearbeiderne manes opp fra skyggesiden av den uhyggelige dalen, med et vederstyggelig datadesign. Eventyrprinsen er byttet ut med den barske banditten Jonathan (Andrew Burnap), som leder en gruppe muntre, multikulturelle røvere som kjemper i kongens navn.

Det kunne i teorien ha truffet en nerve i tidsånden at Snehvit starter en revolusjon for å styrte en narsissistisk tyrann som splitter folket med hatefulle løgner, men hvis Disney virkelig ville være progressive hadde Snehvit endt opp i et polyamorøst forhold med de sju kortvokste gruvearbeiderne, før hun opphevde monarkiet og gjorde kongedømmet til en demokratisk republikk.

film

Isteden er alle tilløp til modernisering bare kosmetiske vindusdekorasjoner. Det føles ekstra irriterende at stakkars Rachel Zegler har blitt sirklet inn av høyreekstremt hat, siden hun er det eneste som faktisk fungerer sånn halvveis i «Snehvit», og gjør en helhjertet innsats for å sprøyte litt storøyd entusiasme inn i all den syntetiske sjarmløsheten. Det mest positive man ellers kan si om «Snehvit» er at kostymedesignet er ganske stilig, og at den slippes på kino med både norsk dubbing og original tale på kino her hjemme. Alt i alt er det forunderlig at Disney-konsernet ikke tok til fornuften, skrinla hele filmen og låste den dypt inn i skattekammeret sitt – eller eventuelt snek denne forskrekkelige fiaskoen diskret ut på Disney+ uten forhåndsomtale.