---
6
FILM
Sly Lives! (AKA The Burden Of Black Genius)
Regi: Ahmad Questlove Thompson
Disney +
---
---
6
ALBUM
Sly & The Family Stone
Sly Lives! – Original Soundtrack
Sony Music
---
Sly Stone, Sylvester Stewart som han egentlig heter, lever virkelig. Han er 82 år gammel, men det er så mange år siden han hadde noe å melde at man kunne tro at han var en av dem som gikk bort så altfor tidlig. Derfor har mange også glemt at han revolusjonerte alt dette vi kaller soul, rhythm and blues og funk, for ikke å snakke om hele popmusikken. I historien om svart musikk, eller bare om musikk, hører Sly Stone til blant de aller største, sammen med navn som Stevie Wonder, Michael Jackson, Prince og George Clinton. Også jazzgigantene Herbie Hancock og Miles Davis lot seg imponere og inspirere.
Sly & The Family Stone var en av de første integrerte gruppene i USA – en nesten usannsynlig sammenkomst av svarte og hvite, gutter og jenter, hippier og hipstere, med en enda mer oppsiktsvekkende kombinasjon av soul og rock. Men viktigere enn alt dette: I noen hektiske år var de også et av verdens beste band. Dessverre litt for hektiske år for hovedmannen Sly Stone.
Les også: Laura Nyro - den beste sangeren du kanskje ikke har hørt
Den nye dokumentarfilmen er regissert av Ahmir «Questlove» Thompson fra gruppa The Roots. Han har laget én film før, «The Summer Of Soul», om en soulfestival i Harlem i 1969 som hadde gått i glemmeboken, fordi Woodstock-festivalen fikk all oppmerksomheten. De eneste som var med på begge disse festivalene, og i begge filmene, var Sly & The Family Stone. Noe som sier mye om appellen deres, broene de bygde, og dansegulvene de krysset.
På Woodstock gikk gruppa på scenen klokka halv fire på natta, mellom Janis Joplin og The Who. Filmen viser dem med en ekstatisk medley av «Everyday People», «Dance To The Music» og «I Want To Take You Higher». Den samme sekvensen som Prince ofte kunne ty til når han skulle skru opp temperaturen på sine senere konserter. Som en hyllest til en artist som tok den svarte musikken ut i en større verden.
Sly & The Family Stone dukket opp i San Francisco i 1966. Sammen med alle de hvite hippiegruppene i byen, men med en helt annen plan: En eksentrisk, eklektisk vri på soulmusikken, som ble blandet med den psykedeliske rockens ville fantasier. Debutalbumet «A Whole New Thing» fra 1967 var virkelig noe helt nytt. Litt for nytt, skulle det vise seg, med sitt varierte innhold. Plateselskapet CBS lurte på om de kunne gjøre noe litt enklere neste gang. Sly leverte «Dance To The Music», rett og slett en oppskrift på en uimotståelig danselåt.
Dette ble begynnelsen på en lang rekke hitlåter, som «Everyday People», «Hot Fun In The Summertime» og «Stand». Gjensynet med disse i filmen minner oss om hvor fantastisk denne formelen funket (i dobbel forstand). The Family Stone var og er uimotståelige, så fulle av liv og godt humør. De utstrålte en sjelden spilleglede, og delte sanglinjene broder- og søsterlig mellom seg.
Sly & the Family Stone symboliserer stemningen fra samtida deres. Filmen kommer ikke unna drapene på Martin Luther King Jr. og Robert Kennedy, kampen for borgerrettigheter, Vietnamkrigen, demonstrasjoner overalt. – Gjør dette jobben din lettere eller vanskeligere, blir Sly spurt i et gammelt intervju: – Lettere! Det er dette som gjør at du vil skrive og spille, og gjøre det du gjør, svarer han.
Les også: Black lives matter - sanger om frihet, likhet og brorskap
Likevel hadde tidsånden på slutten av 60-tallet en optimistisk grunntone. 70-tallet kom med en helt annen agenda. Med referanser til mange av deres mest kjente sanger oppsummerte Sly Stone gruppas vei så langt med «Thank You (Faletting Me Be Mice Elf Again)», en av de første nr. 1-singlene i USA i 70-årene. «Thank you for the party/But I could never stay/many things are on my mind/words are in the way».
De neste to låtene som gikk til topps i USA var «Bridge Over Troubled Water» og «Let It Be». I dette selskapet hørte Sly & The Family Stone nå hjemme. Da de flyttet til Los Angeles begynte en ny livsstil for Sly selv. Ny narkotika. Nye, tvilsomme venner. Han utviklet et ego som ikke sto i stil med gruppas opprinnelige holdninger. Det begynte å bli en vane å komme for seint til konserter, det utviklet seg til å ikke å komme i det hele tatt. Sommeren 1970 skulle gruppa gjøre en utendørskonsert i Chicago. Da ryktene begynte å gå om at Sly igjen kom til å utebli utviklet ettermiddagen seg til et fullskala opprør. 162 mennesker ble skadd, 126 av dem politimenn.
Gruppa var helt borte i et år etterpå. Ventetida ble kortet med samlealbumet «Greatest Hits», et av de mest solgte i USA i 1970. I 1971 kom «There’s A Riot Going On», som et slags svar på Marvin Gayes «What’s Going On». Med dette var de på høyden igjen. Rett til topps på albumlista, og på singellista med «Family Affair». Den første store hitlåten som bruker trommemaskin. Man kan mene mye rart om programmerte rytmer, men en mer uimotståelig, boblende groove enn dette er vanskelig å tenke seg.
Til å være et så stort suksessalbum var «Riot» en underlig affære, med sterke narkotiske tendenser. I «Spaced Cowboy» får vi til og med høre Sly jodle. Men til tross for at blåfargen i det amerikanske flagget er blitt svart på omslaget, og den bombastiske tittelen: Her var ingen store politiske anfektelser. Tittelsporet ble listet opp til slutt på side 1. Det finnes ikke på selve plata. Det var kanskje ment som en programerklæring? Hadde Sly Stone sagt sitt? (På strømmetjenester har denne ikke-eksisterende tittellåten fått fire sekunders stille spilletid. Det er ikke helt historisk korrekt.)
Les også: Gil Scott Herons ruvende stemme høres ennå
Vi ser den nye dokumentarfilmen til Questlove med vissheten om at dette ikke kommer til å ende godt. Etter en times opptur begynner en halvtimes nedoverbakke, med en rekke triste påminnelser om forfallet. Albumet «Fresh» fra 1973 klarte til en viss grad å ta vare på friskheten. Men nedturen hadde begynt. The Family Stone gikk gradvis i oppløsning. Sly Stone lagde noen plater til, men de var ikke like stor stas å høre på lenger. Så forsvant han helt.
Sly & The Family Stone fortsatte likevel å prege musikkbildet. Da hip hop ble det nye store var The Family Stone lenge det mest samplede bandet i verden. Public Enemy, A Tribe Called Quest, De La Soul, Beastie Boys, Ice T, Ice Cube, Missy Elliott, Kendrick Lamar, alle brukte dem om igjen. Gruppa Arrested Developments store hit «People Everyday» fra 1992 hadde litt av hvert felles med Slys «Everyday People».
Men Sly Stone var ikke død. Han opptrådte på Grammy-showet med The Family Stone i 2006, som avslutning på en lang hyllest til bandet, med navn som John Legend, Joss Stone og Aerosmith. Sly Stone kom omsider på scenen med en underlig mohikaner-frisyre, og forsvant ut igjen etter noen minutter bak mikrofonen. I 2007 la han ut på en liten festivalturné i Europa, der det samme opplegget gjentok seg. Gruppa spilte mens Sly gikk inn og ut på scenen uten noen opplagt plan.
Filmens undertittel «The Burden Of Black Genius» antyder at det var verre for svarte artister å leve med den oppmerksomheten stjernestatusen medførte. Selv om vi også har sett sørgelig mange hvite artister bukke under for presset i årenes løp. Questlove og hans intervjuobjekter klarer ikke helt å sette ord på denne problemstillingen. Uansett er det trist nok.
Les også: Nile Rodgers og Chic - får prisen for den beste popen
Likevel sitter vi til slutt igjen med gode minner om et talent langt utenom det vanlige. Sly Stone blir hyllet av etterkommere som produsentene Jimmy Jam og Terry Lewis som regjerte i soulmusikken på 80-tallet, Nile Rodgers (Chic), André 3000 (Outkast), D’Angelo, Chaka Kahn, hans svirebror George Clinton, og ikke minst de gamle medlemmene av The Family Stone. Den eneste som ikke uttaler seg er Sly Stone selv. Helt til slutt forteller noen av hans etterkommere at han er i live og har det bra. Dette blir en slags lykkelig slutt på historien.
Det er også kommet et slags soundtrack-album som tilbehør til filmen, med mange av gruppas beste innspillinger. To timer ren glede som er en flott introduksjon til Sly & The Family Stones vidunderlige verden. Dans til musikken!
