---
5
OPERA
«Den lure revens eventyr»
Musikk og libretto: Leoš Janáček
Regi: Stefan Herheim
Dirigent: Edward Gardner
Med Victoria Randem, Audun Iversen, Tone Kummervold, Ya-Chung Huang, Levente Páll, Astrid Nordstad, Aleksander Nohr med flere
Den Norske Opera & Ballett
---
Med «Den lure revens eventyr» har Stefan Herheim og hans team laget et kaleidoskop av en forestilling på Operaens hovedscene, der fortellerglede tyter ut overalt. I scenograf Silke Bauers fine skog som hele tiden vrir og vender på seg, blir mennesker til dyr og dyr til mennesker. Her er tinnsoldater og ballerinaer, Beavis & Butthead-aktige masker, dansende dukker med tomme ansikter og Disney-referanser. I det ene øyeblikket regner det stjernestøv, i det neste blodige fuglehoder. Gjennom det hele danser Leoš Janáčeks snedige musikalske motiver fram og tilbake mellom dyr og mennesker, drøm og virkelighet.
Denne regien var Stefan Herheims første ved Theater an der Wien etter at han overtok stillingen som intendant der i 2022. I Oslo er kostymer og scenografi fra Wien – med noen unntak – befolket av norske solister, og selvfølgelig av kor og orkester fra Bjørvika.
Stefan Herheim med «Den lure revens eventyr»
Midt i dette universet har Stefan Herheim installert en hvitkledd, eldre utgave av komponisten Leoš Janáčeks selv. Litt skremt og skjelvende, men også tydelig rørt, betrakter han verket sitt bli iscenesatt: Operaen er ute av hans hender. Han tar imidlertid ansvar for å trekke teppet over scenen mellom aktene. Figuren står ikke i manus, men Ya-Chung Huang gestalter ham nydelig, og det er bare rett og rimelig at Janáček også synger rollen som Skolemesteren og fire-fem andre dyr i skogen – han har jo skapt dem.
I forkant forteller NRK radio meg at denne operaen kan være vanskelig å forstå. Jeg får lyst til å legge inn en liten protest. Finn fram tegnefilmen eller fabelen, og du får mye tilbake. Librettoen bygger på en tegneserienovelle om en liten rev publisert i en tsjekkisk avis. Tsjekkia er dessuten dukketeaterets hjemland, og ti år før denne operaen så dagens lys, skrev Franz Kafka om Gregor Samsa som en dag våkner opp og er blitt forvandlet til et insekt. Det står også et speil i kanten av scenen i Bjørvika som både mennesker og dyr dels ser seg selv i, dels gjemmer seg bak.
Victoria Randem eier virkelig det varme, rause og ertende i hovedrollen som listig rev. Reven er debuten hennes ved operaen i Oslo, der hun tidligere har vært medlem av barnekoret. Nå er hun ansatt ved Staatsoper i Berlin. Hun har også bakgrunn fra dans, noe rollen nyter godt av. I starten blir den bevegelige reven hennes enkelte steder overdøvet av et ivrig orkester. Det er også potensial i revens rolle til å lete fram noe mørkere og mer utspekulert som kontrast til det lekne og varme.
Les også: Med «How Romantic» har dansekompaniet Carte Blanche skapt en sjelden forestilling
Victoria Randem i Leoš Janáčeks «Den lure revens eventyr»
Det finnes absolutt i Randems stemme og kan kanskje vokse enda mer fram i løpet av spilletiden. Men da den unge reven etter hvert møter Astrid Nordstads fine mannlige rev og begge blir hodestups forelsket, er det som om begge også tar mer kontroll musikalsk. Audun Iversen og Tone Kummervold er gode som skogvokteren og kona hans, og øvrige roller fylles fint både av solister og korister. Som vanlig bruker Herheim kor og dansere aktivt til å bygge scenebilder som beveger seg med musikken.
Regien leker åpent med tegnefilm. Den hvitkledde Janáček sitter i en måneskive og ser ned på operaen sin, og den lure reven drysser stjernestøv ned på menneskene fra den samme månen som en Tingeling. Månen finnes i librettoen, men den sceniske løsningen gir assosiasjoner til Walt Disney. Hans første dyrefigurer kom omtrent samtidig med denne operaen.
Første gang gamle Leoš trekker i det nesten ferdigmalte sceneteppet, plasserer Herheim oss i en verkstedhall der det blir laget operascenografi, blant annet en enorm, blå øyenstikker som ellers bare opptrer i sceneanvisningene. Der står det ingenting om hvor stor den er, men denne leken med skala, med å strekke ut og krympe sammen, finnes overalt i musikken. Musikken leker med hastighet slik tegnefilm gjør, og temposkiftene bidrar til forvandlingen og moroa.
Herheim er god til å vise hvordan opera aldri er en museumsgjenstand, men lages på nytt hver gang den blir satt opp. Samtidig ligger det alltid en respekt i bunnen for verket og hva det er. Her er også politiske undertoner. Den frittenkende, kvinnelige reven viderefører komplekse kvinneroller som Janáček har flere av i operaer som «Jenůfa» (1904) og «Kátja Kabanová»(1921). Reven oppfordrer for eksempel hønene til å gjøre feministisk opprør mot hanen. Hønene mistenker at reven bare sier det for å spise dem, men blir likevel lurt – og spist.
Leoš Janáček på Operaen
I en senere scene lar Herheim koret være kvinnelige aktivister med slagord tilsynelatende skrevet rett på overkroppen. Klassiske operatemaer som kjærlighet, sjalusi, fruktbarhet og død er på plass, bare i form av utro fugler og rever som får så mange barn så fort at de mister oversikten. Også menneskene synger om kjærlighet og kropp, ofte som noe tapt. Helt til slutt, når reven i hovedrollen er død, opptrer en reveunge og et barn. Samtidig stiller skogvokteren spørsmålet der opera-svaret alltid er begge deler: Er dette eventyr eller virkelighet?
Orkesteret meisler fint ut de mange lagene i musikken, særlig der Janáček lar dem fortelle alene i lange strekk. Komponisten lot både tsjekkisk talemelodi og ulike dyrelyder inspirere musikken. Som følge av det språknære og episodiske har solister og kor ganske korte fraser som kjedes sammen og overtar for hverandre. Det kan være utfordrende for balansen mellom scene og grav, for det gir liten tid til å justere hvis orkesteret blir for sterke.
Les også: Pop, paljetter og politikk sprenger grenser i «Europavisjonar»
På premieren var dette samspillet ikke alltid helt fininnstilt. Noe må tilskrives komponisten, men den musikalske arbeidsdelingen han har laget, reflekterer samtidig operaens tema: Både sangere og orkester har ansvar for fortellingen, og de forteller som kollektiv, slik både naturen og en operaproduksjon er økosystemer der alle påvirker hverandre. «Den lure revens eventyr» er blitt et fascinerende Wunderkammer som ser annerledes ut hver gang en scene skifter.
